Karl Øyvind Jordell

157

Stortinget må skjære gjennom kirkens taktikkeri om kirkevalg

Med en avtalepartner som med rimelighet kan oppfattes som i hvert fall motstrebende og vinglete, men kanskje også endog upålitelig, bør den andre avtalepartner, Stortinget, kunne stå fritt til å iverksette demokratireformen fullt ut.

Publisert: 12. mai 2013

Mine besteforeldre i Arendal tilhørte en dissentermenighet som kalte seg ’de frie’, men etter uenighet om et par skriftsteder toget de og noen andre ut, og etablerte ’de fri-frie’. Jeg har assosiert til dette etter det siste halvårets diskusjon om valgordninger i kirken, særlig etter at kirkerådslederen i sin åpningstale på kirkemøtet hadde betonet at ”en fristilt kirke må ta sitt eget demokrati på alvor” (iflg Vårt Lands referat). Det var en besynderlig uttalelse, i lys av at hans råd først (ved juletider) hadde påstått at å åpne for alternative valglister ved bispedømmerådsvalg, ikke hadde noe for seg (av oppkonstruerte praktiske grunner, forslagstillere ville nemlig ikke kunne få tak i det meget høye antall underskrifter han og rådet mente måtte kreves), og deretter (overfor Kirkemøtet) foreslo at det overhodet ikke skulle være anledning til å fremme alternative lister ved førstkommende valg.

Først tenkte jeg at dette siste forslaget gjenspeilte en slags institusjonell trassalder – en institusjon som har vært styrt fra Roma, København og Kristiania/Oslo, vil markere seg som ikke bare frie, men fri-frie, når den endelig kan slå seg løs – i Kristiansand. Jeg trodde også en tid at kirken mente den sto fritt i forhold til kirkeforliket, som først og fremst er inngått mellom de poliske partiene, men har notert fra et dokument til kirkemøtet at i hvert fall demokratireformen oppfattes som ”… en prosess Den norske kirke og Stortinget har vært sammen om” (Innstilling om forslag til endringer i kirkeloven s 2).

Innen rammen av en felles prosess fremtrer forslagene om at man ved bispedømmerådsvalgene måtte ha 4-500 underskifter for å kunne stille liste, og (derfor?) ikke skulle kunne ha alternative lister, som taktikk: Man fremmer ytterliggående forslag, i håp om i hvert fall å kunne redde noe. Slik gikk det da også: Som en myndig forelder overfor et kirkeråd i trassalderen, fastslo kirkemøtet at det skal være nok med 150 underskrifter, og at man skal kunne stille alternative lister. Det man reddet, er en besynderlig ordning med at det er opp til det enkelte bispedømmeråd å bestemme hvor langt demokratireformen skal settes ut i livet: Skal alle 7 lege representanter kunne velges direkte, eller skal deler av den gamle ordning med indirekte valg fortsatt kunne beholdes ved valg av 3, slik at bare 4 velges direkte?

I vurderingen av dette spørsmål har de som går inn for bare at bare 4 skal kunne velges, nærmest som en besvergelse gjentatt en bemerkning fra en valgforsker, om at indirekte valg også er demokratisk. Det er det jo for så vidt, men når indirekte valg var utgangspunktet, og man skal være medspiller i en demokratireform, må man, dersom man skal være en seriøs avtalepartner, ikke først stille urimelig høye krav til antall underskrifter, deretter foreslå ikke å åpne for alternative lister, for så å lande på ulik grad av demokratisering.

I en slik situasjon, med en avtalepartner som med rimelighet kan oppfattes som i hvert fall motstrebende og vinglete, men kanskje også endog upålitelig, bør den andre avtalepartner, Stortinget, kunne stå fritt til å iverksette demokratireformen fullt ut, og innføre direkte valg som eneste ordning.

Dette vil ha betydning for et aspekt ved demokratiet som kirkens organer nærmest har ignorert i debatten, nemlig et mindretalls muligheter til å bli representert. Hvis bare 4 skal velges direkte, kreves det (gitt at det bare er to lister) nesten dobbelt så mange stemmer for å få inn et mandat, som når alle 7 skal velges direkte. Den offisielle listen vil dermed ha store muligheter for å bli den eneste som får inn sine mandater, og de 3 som velges indirekte, vil lett ha samme kirkepolitiske bakgrunn.

Arbeiderpartiet har i mellomtiden programfestet at ”… valgordningen må sikre at medlemmer til lokalt, regionalt og sentralt nivå må organiseres gjennom direkte valg …” (ikke korrekturlest versjon s 84). Det er grunn til å anta at flere andre partier vil ha samme oppfatning. Hvis noe parti skulle mene at man ikke bør ha samme ordning i alle bispedømmer, bør man være konsekvent, og fremme forslag om at fylkestingene kan bestemme at 40 % av delegatene kan velges indirekte, gjennom kommunestyrene. Hvis man har liten tro på at et slik forslag ville vinne fram, må man i det minste klargjøre overfor meg (og andre mildt aktive kirkemedlemmer) hvorfor min direkte velgerinnflytelse skal kunne reduseres hvis jeg flytter tilbake til Agder, hvor man visstnok går inn for en halvveis demokratireform. Hvis man ikke kan argumentere overbevisende for dette, vil jeg overveie å melde meg inn i ’de frie’, eller ’de fri-frie’, eller Frikirken, hvor mine andre besteforeldre ’sto’, som det het.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 5325 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
16 dager siden / 3723 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
17 dager siden / 1290 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1169 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 985 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
5 dager siden / 926 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
22 dager siden / 903 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere