Verdidebatt

For enkelt om fascismen

To ulike fremstillinger av fascismen representerer på hver sin måte uakseptable forenklinger av en kompleks ideologi.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I Klassekampen 25. april intervjues den svenske journalisten Henrik Arnstad om sin nye bok, "Elskede fascisme. – De svartbrune bevegelsenes ideologi og historie". Arnstad hevder at fascismens kjerne er "ultranasjonalisme", et fenomen han mener tydelig preger dagens Europa. Hans kobling mellom fascisme og nasjonalisme avvises 30. april av Eilev Groven Myhren som betegner fascismen som en "antisosialistisk" ideologi. Hverken Arnstad eller Myhren belyser fascismens ideologiske egenart.

Arnstad sier at ”Jeg holder meg til fascismeforsker Roger Griffins berømte definisjon: Fascisme er ultranasjonalisme preget av fremmedhat og antifeminisme.Den ser nasjonen som viktigere enn alt - og nasjonen er akutt truet. Det krever en nasjonal gjenfødelse.” Denne gjengivelsen av Griffins definisjon er ikke korrekt. Selv om Griffin fremhever tanken om nasjonens ”gjenfødelse”, inngår hverken ”fremmedhat” eller ”antifeminisme” i hans definisjon; her er Arnstads lesning litt vel kreativ.

Jeg vil videre presisere at Griffin legger mer i betegnelsen ”ultranasjonalisme” enn Arnstad tydeligvis gjør. Griffin sikter til en ”organisk” form for nasjonalisme, hvor individet fullstendig absorberes i nasjonen og blir som en liten celle i en stor organisme. Griffins ”ultranasjonalisme” representerer en gjennomført antiliberal, det vil si totalitær, type nasjonalisme. Hvis man ikke makter å sondre mellom ulike typer nasjonalisme, som spenner fra liberale til gjennomført antiliberale versjoner, vil man få store problemer med å fange inn den fascistiske nasjonsdyrkelsens egenart.

”Den fascistiske ideologien er ikke nødvendigvis antidemokratisk”, hevder Arnstad. Denne påstanden er direkte misvisende. Selv om fascistene til dels - rent instrumentelt - benyttet demokratiske virkemidler, er den fascistiske ideologi av natur totalitær og dermed grunnleggende antidemokratisk – dette ble da også til fulle demonstrert av de fascistiske regimene. En overbevist fascist vil per definisjon ønske å avskaffe demokratiet.

Også Eilev Groven Myhren gjør den komplekse fascismen for enkel. I motsetning til Arnstad nedtoner han nasjonalismens betydning for fascismen som han plasserer "på den gamle antisosialistiske sida der han alltid har høyrt heime." Det er åpenbart at fascismen er fiendtlig innstilt til flere sider av klassisk sosialisme, som dens "internasjonalisme" og "materialisme". Likevel kan ikke fascismen entydig plasseres i det politisk-ideologiske landskap. Det er faktisk mest fruktbart å behandle fascisme som en hybrid-ideologi, en helt spesiell kombinasjon av elementer fra høyre- og venstresiden. Fascismen forener eksempelvis sosialistisk kollektivisme og utopisme, konservative kjønns-, familie- og slektsoppfatninger, samt et sosialdarwinistisk menneskesyn ikke helt ulikt det man finner i 1800-tallets Manchesterliberalisme.

Kort sagt, fascismen overskrider tradisjonelle politiske skillelinjer. Derfor representerer både Arnstads og Myhrens tilnærminger uakseptable forenklinger av en kompleks ideologi.

Carl Müller Frøland, idéhistoriker

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt