Gud åpner for vitenskapen

Det manglet ikke motbør da professorene Johan E. Moan (fysikk) og Ola Didrik Saugstad (medisin) nylig hevdet i Aftenposten at vitenskapen åpner for Gud. Noe som ikke er uventet for et tema med sterke meninger og mange myter.

Nå kunne nok professorene formulert seg bedre på noen punkter. Det de hevdet var imidlertid ikke at vitenskapen beviste Gud, men at den ikke var i noen nødvendig motsetning. Og kan bidra med gode innspill i en diskusjon om Guds eksistens.

Dessverre viste innleggene i debatten at vi lett snakker forbi hverandre, noe jeg har vist ved konkrete eksempler her.

Noe handler om at man tenker på litt forskjellige forhold. Når Moan/Saugstad mente at vitenskapen åpner for Gud var det både fordi den etter deres skjønn ikke motbeviser Guds eksistens, viser at vi lever i et univers med fininnstilte egenskaper som passer godt med at Gud finnes og at det skjer så mange uventede oppdagelser at det er greit med magemål for hva vitenskap vet.

Mens flere ateister i debatten synes å si at siden vitenskapen ikke kan bevise Guds eksistens, åpner den heller ikke for Gud.

Er det så noe man i stor grad kan være enige om i debatten?  Det ser slik ut og jeg skal her nevne fire av områdene, med noen korte kommentarer fra et kristent perspektiv.

For det første synes mange å være enige i at siden Gud ikke er et fysisk fenomen som kan testes empirisk, hører Gud ikke hjemme i naturvitenskapen. Samtidig er det en misforståelse hvis man slutter fra dette til at det er umulig å diskutere Guds eksistens rasjonelt ut fra bredere vurderinger og reflekterte grunner, inkludert at det finnes noe fysisk og noe vi kaller naturlover.

For det andre er vi enige om at det er en feilslutning å argumentere for Guds eksistens ut fra ting vi ikke forstår i naturen. At det finnes naturfenomener som ikke kan forklares naturvitenskapelig i dag er ikke i seg selv et argument for Guds eksistens. Men f.eks. handler det som ofte kalles fininnstilling (et begrep laget av fysikere) ikke bare om at vi ikke forstår hvordan noe slik kan "ha oppstått av seg selv" (noe det skal godt gjøres å argumentere for at noe som helst kan), men om hva slags virkelighet eller dypere grunn som passer best med at vi lever i et fininnstilt univers.

Holder f.eks. tanken om mange univers som forklaring eller må også «multiverset» være fininnstilt? Og hvor kom det fra igjen? Denne type spørsmål diskuteres mellom fysikere og filosofer av ulike livssyn.

For det tredje er det bred enighet om at guder ikke kan være en ytterste forklaring på hvordan det kan ha seg at noe i det hele tatt eksisterer. Så tenker mange ateister at Gud er en gud og dermed ikke duger. Men det er altså en misforståelse. Hvis Gud finnes er det som noe som er vesensforskjellig fra en tilfeldig forbipasserende gud. Gud er «det vi ikke kan tenke noe større enn», altså en maksimalt god, mektig og vitende person som ikke selv er skapt. Mens guder er blitt til av noe annet og alltid kan ha lengre hår eller skjegg, flere øyne, hammere, geiter osv.

For det fjerde er vi enige om at det er viktig å stimulere til undring og vitenskap. Nå betyr ikke det at alle er enige om hva som bidrar best. Ofte er det uttrykt eller underforstått at gudstro nærmest per definisjon virker negativt. Men hevder man dette, eller at gudstro på avgjørende måter har hemmet utviklingen av vitenskap, er man lite kjent med historien.

Nettopp tanken om en Lovgiver utenfor naturen synes å ha vært avgjørende for troen på naturlover og vitenskap i antikkens Hellas og i senere muslimsk og kristen naturfilosofi. Moderne vitenskap vokste fram i en kultur som så det som mulig og viktig for mennesker skapt i Guds bilde å tenke Guds tanker etter ham og bruke resultatet til å skape en bedre verden.

Når noen av oss tenker at det er gode grunner for gudstro er det ikke bare fordi vitenskapen åpner for Gud, men fordi Gud åpner for vitenskapen.