Ragnhild Elise Anmarkrud

16

Kollektiv depresjon ?

Likegyldighet? Tja............

Publisert: 3. mai 2013

Jeg har sagt ja takk. Til lykkepiller altså.

Om de virker? Og ja,jeg føler mye mindre ubehag nå.

Før jeg startet, lurte min utmerkede psykolog på om hvorfor jeg brukte ordene SORG og REDSEL i stedet for deperesjon og angst.....

Jeg har i perioder følt sterk sorg for ikke å fått til livet mitt.

Jeg mener etter de normer som til en hver tid har vært gjeldende rundt og i mitt liv.

Og jeg kan føle panisk redsel for å bli avslørt.

Avslørt for å være skyldig, forat jeg ikke forsto "kodene" i livet mitt, skyldig i ikke å fortjene å bli elsket.............

Men nå er det altså lettere å være meg. Det biter ikke i meg hver gang jeg går forbi en som sitter og tigger med pappkruset sitt, slik jeg følte før....

Jeg har ikke sånn fysisk sorg over barna som prioritere alt annet før de besøker mora si, som før..........

Jeg kjenner ikke skyld fordi jeg ikke lærte dem ansvar ved å være et bra nok eksempel på empati......Før lå jeg søvnløs på grunn av det.

Jo da, livet er blitt mer behagelig det.

I går så jeg til og med på en voldsfilm uten å lukke øynene en eneste gang! Før var det utelukket å velge en sånn film i det hele tatt!

Så det går da framover med meg.

Kanskje vi skulle sende noen lass med lykkepiller som nødhjelp til folk i land der vi definerer deres liv som meningsløst?

Eller, nei. Da er jeg faktisk redd de ville gitt blaffen i å koke suppe til ti sultne unger og å slutte gå 8km med rak rygg for å ballansere rent vann hjem til familien.

Jeg er redd de ville bli deperimerte rett og slett.Kanskje de ville begynne å spørre seg om meningen med livet? Ikke lengre bare VITE meningen gjennom ansvaret og samvittighetens klare språk: 

VI MÅ DELE PÅ DET VI HAR................

Jeg vet i grunnen ikke om det er riktig av meg å miste sorgen min...............

Og noe sier meg at jeg uansett vil bli avslørt......

Til slutt, en maihilsen til alle dere andre "lykkesøkere" i vårt velsignede oljeland:

Hvis det skulle smerte eller provosere at trengende mennesker spør deg om en skjerv, eller irritere deg at en glad unge vifter med et iransk flagg den 17., 

Begynn med lykkepiller da vel!

Med vennlig hilsen Ragnhild Elise Anmarkrud.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Kan depresjon være en invitasjon...

Publisert over 6 år siden

til å undre seg, til å lete bakover for å komme framover? Kan den berike livet, ikke bare være en lykketyv?

For målet er vel ikke å bli resignerte og likeglad?

Kanskje er en sjelesørger, en prest for eksempel, bedre anvendt tid og penger enn en terapeut med dårlig tid og reseptblokk?

Det er da ganske menneskelig og normalt at livet går opp og ned, slik jeg ser det. Og det kan tenkes at det kreves kreative tilnærminger og ny erkjennelse istedenfor bedøvelse for å komme seg videre.

 

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
23 dager siden / 1721 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1326 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
3 dager siden / 1151 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
19 dager siden / 1145 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
23 dager siden / 1113 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
13 dager siden / 815 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 804 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere