Ivar Bu Larssen

34

Regnbueflagg, homofili og kirkesplittelse

Jeg håper virkelig at vi en dag kan samles under regnbuen og feire livets mangfold. Men jeg vil være forsiktig med å bruke regnbueflagget som et aksjonsvåpen, så lenge det kan støte vekk mennesker som har et annet syn enn mitt eget.

Publisert: 30. apr 2013

Den siste tiden har jeg blitt tvunget til å tenke igjennom hvorfor jeg ikke vil henge opp regnbueflagget i våpenhusene i de to kirkene der jeg er prest. Saken har blitt aktuell etter at det har vært strid om dette flagget i Lofoten og etter at presten iSkedsmo kirkehengte flagget opp på prekestolen.

Jeg er åpen om mitt liberale syn på homofilt samliv, og jeg ser frem til den dagen da også homofile kan få feire og få velsignet sitt samliv i kirken. Så hvorfor henger jeg ikke opp regnbueflagget i våpenhusene? De som henger flagget opp legitimerer dette med at kirken har to syn i homofilisaken. Samtidig så undres jeg over bruken av dette argumentet i denne sammenhengen, er ikke det nettopp det motsatte som blir signalisert, at "i denne kirken er det kun et syn som blir akseptert?!"

Jeg ville kanskje fått mye anerkjennelse fra ”folkekirken på facebook” ved å "heise flagget", men et viktigere spørsmål for meg er hvilken reaksjon det ville blitt blant den gudstjenestefeirende menigheten. Når jeg lar være å ta aksjonismen inn i kirkerommet, så gjør jeg det av respekt for de som er uenige med meg i synet på homofili, blant de som har vært trofaste mot kirken i alle år, og som kommer jevnlig til gudstjeneste. Vi har ikke råd til å miste disse trofaste i menigheten, og jeg synes det er mye å kreve at mennesker som har tjent kirken gjennom et langt liv, skal skifte syn i en sak som kirken selv har vært entydig i helt frem til de siste ti-årene. 

En annen grunn er at jeg begynner å bli kraftig lei av at homofilisaken synes å være altomfattende i vår kirke. Jeg vil gjerne at både homofile og de som har et konservativt syn på homofilt samliv, skal kunne føle seg velkommen i kirken, og at de skal kunne få oppleve at troen handler om noe som favner dypere enn det som skiller oss i denne saken.

I homofilisaken er kirken splittet mellom institusjonell konservatisme og ønsket om å være en progressiv og frigjørende kraft i samfunnet. Kanskje må den liberale siden som jeg selv tilhører akseptere at det tar tid å forandre en institusjon med en så lang historie og tradisjon som kirken har. Begge parter har et ansvar for å vise respekt ovenfor de som har et syn enn seg selv, og her er jeg redd for at den liberale siden i kirken har mest å gå på(hvis en ser bort fra kommentarfeltene på verdidebatt).

Jeg er åpen for at jeg kan ta feil, hvis denne saken virkelig handler om diskriminering på bakgrunn av seksuell orientering, så er det kanskje bare rom for et syn. Men det er mange hindringer på veien til å utarbeide en ”kjønnsnøytral ekteskapsliturgi”. Et åpenbart spørsmål er hvilke tekster vi skal bruke, det er ikke uproblematisk å bruke tekster der konteksten er samlivet mellom mann og kvinne, og det er mildt sagt et paradoks å bruke Paulus ord om kjærligheten, når vi kjenner hans syn på homofili.

 

Kanskje den eneste løsningen som kan aksepteres av begge parter er at kirken sier fra seg vigselsretten, enten frivillig eller ved at den blir fratatt kirken av staten. Da kan vi beholde den nåværende liturgien for velsigning av heterofilt samliv, samtidig som det utarbeides en egen liturgi for velsigning av homofilt samliv. Dette er ikke en ideell løsning, og det vil være et tap for kirken å måtte si fra seg vigselsretten, men hvis alternativet er kirkesplittelse så vil jeg hevde at det likevel er en bedre løsning.

 

Spørsmålene som må stilles begge parter er: "Kan du leve med en kirke, der ditt syn ikke får gjennomslag?", "Kan du gå til en gudstjeneste hvor det motsatte av ditt syn holdes frem fra prekestolen og likevel delta i nattverdfellesskapet?" og "Kunne du ha vært med på å ansette en prest i din menighet som sto for det motsatte synet av ditt eget?" Hvis svaret på disse spørsmålene er nei, så er det i praksis snakk om kirkesplittelse, selv om vi aldri så mye hevder at homofilisaken ikke er av bekjennelsesmessig karakter.

 

Regnbuen er i Bibelen et symbol på pakten mellom Gud og menneske, og jeg håper virkelig at vi en dag kan samles under regnbuen og feire livets mangfold. Men jeg vil være forsiktig med å bruke regnbueflagget som et aksjonsvåpen, så lenge det kan støte vekk mennesker som har et annet syn enn mitt eget.

 

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Svaret på dine spørsmål er nei

Publisert over 7 år siden

Et ben i hver grøft går ikke for den som ønsker å være tro mot bibelens intensjoner og kirkens tradisjoner.

Det som GT dømte til dødsstraff for, kan ikke kirken velsigne.

Slik som utviklingen skrider fram i vår kirke, er det snart ikke mulig å være medlem der for den som har en kristen tro.

Dersom det er viktig å tilhøre et trossamfunn, er kanskje den katolske kirke den nærmeste løsningen for mange.

Jeg forstår ikke at det er så vanskelig å hate synden, men å elske synderen.

Den norske kirke og mange kristne klarer ikke å leve i dette dilemmaet. Den må liksom velge. Jeg synes det er bedre at folk får velge selv. Og i praksis så gjør de det, de vil bare at kirken skal plastre over såret som synden har skapt.

En synd er ikke prinsippielt værre enn en annen, men vi kan ikke med bibelen i hånd hevde at det er greit å la synden styre våre liv når vi ønsker å ha Jesus som Herre.

 

Kommentar #2

Jonas Stava

3 innlegg  225 kommentarer

Kirken

Publisert over 7 år siden
Ivar Bu Larssen. Gå til den siterte teksten.
Kanskje den eneste løsningen som kan aksepteres av begge parter er at kirken sier fra seg vigselsretten, enten frivillig eller ved at den blir fratatt kirken av staten

Interessant innlegg!

Jeg tror igrunn vi står ovenfor et stort problem i dette tilfellet. Det finnes nemlig to typer kristne. Kultur kristne og konservative kristne. Kulturkristne er mennesker som ikke tror Bibelen er Guds ord, men går i kirken om julaften, gifter seg i kirken, døper barna og tar gjerne en tur innom på julaften. Bibelen er ikke viktig i deres hverdag og på ingen måte rettesnor for livet. Konservative kristne er de som tror Bibelen er Guds ord og tar dermed alt i Bibelen på alvor. De er involvert i kirken fra 1-2 dager i uken , og Bibelen er rettestnor og guide for livene deres. De fleste konservative kristne (inkludert meg selv) har ingen problem med verken homofile eller andre. Problemet kommer når kulturkristne bruker Bibelen for å rettferdigjøre homofilt samliv. Til tross for at de gjerne begge er medlem av kirken så skilles de totalt både livssynsmessig og levemessig. 

Problemet kan løses veldig enkelt. Gjør som Jesus ville gjort å oppløs hele statskirken. La gjerne staten betale for et kulturhus der de interesserte kan lære om vår historie og kultur, men oppløs kirken som sitt hele. La mennesker opprette egne kirkesamfunn etter fri vilje, behov og valg. Da kan både kulturkristne og konservative ha hver sine kirkesamfunn og gifte hvem de vil etter teologien deres. Humanistisk forbund kan også få vigsle rett og de som vil kan gifte seg gjennom human etisk forbund om de skulle ønske det. La staten velge om de enten vil gi støtte til alle eller ingen. Prosentmessig skattefritak for de som støtter sin organisasjon er også et altarnativ. Da kan alle stille likt og ha frihet til å ta egne valg etter egne behov. Som institusjon vil både kirken og staten være separarert. 

Det er ganske så forunderlig for meg at mennesker som ikke tror Jesus og ikke tar Bibelen på alvor ønsker å gifte seg i kirken. Jeg vet om flere ateister som gifter seg i kirken til tross for at de ikke har et snev av gudstro. Et forunderlig fenomen som jeg sannsynligvis aldri vil forstå. Til tross for min mangel på forståelse så mener jeg alle bør ta egne valg etter eget behov og ha organisasjoner bør ha frihet til å utvikle ting slik de selv vil uten statelig overgrep. Stat og kirke sammen er en totalt ubibelsk teologi som jeg personlig ikke skjønner hvorfor vi har. Vi har mye å lære av den Amerikanske modellen. Gi mennesker frihet til å velge selv uten at staten blander seg inn. 

Kommentar #3

Dag Øivind Vincent Østereng

35 innlegg  70 kommentarer

Hva er kirkens lære?

Publisert over 7 år siden

Hei Ivar

Dine argumenter for ikke å henge opp noe regnbueflagg i våpenhus eller på prekestol i Ulvik kyrkje er det lett å få sympati for. Hensynet til den gudstjenestefeirende menigheten er et tungt og saklig poeng som jeg håper mange legger merke til. Du taler også klokt når du innser at ”… jeg synes det er mye å kreve at mennesker som har tjent kirken gjennom et langt liv, skal skifte syn i en sak som kirken selv har vært entydig i helt frem til de siste ti-årene.”Jeg gjenkjenner i dette den ”sindighets ånd” (2Tim 1,7) som Paulus skriver om. Den Ånd som Gud har gitt oss kristne. At du ikke søker ”folkekirken på facebook” sin hyllest, men har lokalemenighetens ve og vel for øyet, det er en prest og hyrde verdig, og er uttrykk for Kristi sinnelag.

Du er samtidig tydelig på at du i selve spørsmålet om homoseksuelt samliv er på den brede vei, for å si det på den måten. Jeg kan ha forståelse og respekt for at du har et slikt syn, selv om det gjør vondt at den apostoliske læremessige kontinuiteten og overleveringen omkring dette spørsmålet med deg er brutt i Ulvik prestegjeld. Alle dine forgjengere i tjenesten i Ulvik prestegjeld – helt tilbake til kirken kom til Ulvik – har representert en annen lære enn deg i dette. En lære forankret i kirkens hellige bok, Bibelen, kirkens læretradisjon og naturretten som bekrefter ekteskapet mellom mann og kvinne som Guds skapervilje og skaperordning. Å bryte denne overleveringen er et tungt ansvar å ta på seg, som jeg håper du kan revurdere med samme sinnelag og sindighet som du vurderer bruken av regnbueflagget. Som din forgjenger og overleverer av tjenesten i Ulvik prestegjeld vil jeg i samme offentlighet som du her uttrykker deg, offentlig be deg om å revurdere ditt syn.

Vi kan i kirken ha ulike syn, og det må være rom for å slite med problemstillinger av etisk, så vel som dogmatisk art. Det er i seg selv verken uttrykk for vranglære eller kirkesplittelse. Den hellige samtalen må og skal foregå i kirken. Særlig i de spørsmålene som brytes i tiden må vi tåle samtalen, tvilen og debatten. Likevel kommer vi til et punkt der spørsmålet heves over den enkelte prest sin subjektive oppfatning og synsvinkel. Det punktet står vi overfor når vi stiller oss spørsmålet om hva vi som prester skal forkynne og lære. Vi suger ikke læren ut av eget bryst. Vi forkynner ikke oss selv og våre egne tanker. I hvert fall er det ikke det vi er satt til som prester. Vi har avlagt et ordinasjonsløfte om å forkynne Guds ord klart og rent, slik Den hellige skrift og kirkens bekjennelse vitner om det. Når vi kommer til spørsmålet om hva som er kirkens lære og bekjennelse er det ikke lenger et spørsmål om syn. Da reises de overordnede spørsmålene opp:  Hva er fellesskapets forpliktende norm? Har kirken en lære om ekteskapet? Har kirken en felles etisk norm? Har kirken en oppgave med et bundet, gudgitt mandat? Har kirken et ansvar som den ikke kan si fra seg?

Dersom kirken ikke har det i dette spørsmålet, da er vi fri til å mene akkurat hva vi vil, og ingen ting er verken vranglære eller kirkesplittende. Men dersom kirken de facto har et kall, en oppgave med et bundet mandat til å forkynne Guds ord og vilje i dette spørsmålet, som i mange andre, da er det irrelevant hva du eller jeg måtte mene, synes og tenke. Da er det vår ordinasjonsplikt å utføre vårt oppdrag i troskap mot kirkens Herre. Vi kommer ikke utenom dette spørsmålet: HVA ER KIRKENS LÆRE?

Det kom en talende skrivefeil i innlegget ditt da du skrev "kirkehengte flagget opp på prekestolen." Det var vel omtrent det presten i Skedsmo gjorde: Kirkehengte - eller hengte kirken i flagget fra prekestolen.

Kommentar #4

Ivar Bu Larssen

34 innlegg  27 kommentarer

Publisert over 7 år siden

Hei Dag Øyvind

Jeg setter pris på den anerkjennelse du gir meg i forhold til mine refleksjoner omkring hvorfor jeg ikke vil henge opp regnbueflagget i Ulvik/Granvin. Når det gjelder mitt syn på homofilt samliv generelt, så vil jeg ikke gå inn i den debatten her.  Jeg tror bare vi må være enige om at vi er uenige, og akseptere hverandres syn. Jeg er sikker på at du gjorde en god jobb som prest i Ulvik/Granvin før meg, uavhengig av ditt syn på homofili, og jeg håper og tror at jeg kan gjøre det samme. Guds fred.

Kommentar #5

Jarl Hanni Afsar

47 innlegg  2196 kommentarer

Det er lov å drømme

Publisert over 7 år siden
Ivar Bu Larssen. Gå til den siterte teksten.
Regnbuen er i Bibelen et symbol på pakten mellom Gud og menneske, og jeg håper virkelig at vi en dag kan samles under regnbuen og feire livets mangfold.

Ingenting tyder på at vi vil samles og feire livets mangfold under regnbuen. Et eneste stort delig naivt VI!

Skal det skje må nok gud trekke tilbake hele skapelsesverket og skape ny og bedre utgave av mennesket. Han gjorde en usedvanlig dårlig jobb.

 

 

Kommentar #6

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Ivar Bu Larssen. Gå til den siterte teksten.
Jeg håper virkelig at vi en dag kan samles under regnbuen og feire livets mangfold.

 

Så vidt jeg har fått med meg er regnbuen et symbol på løftet Gud gav om at han aldri mer skulle utrydde noe med vannflom igjen.

Hva dette symbolet har med homofilisaken å gjøre, må det kanskje en liberal teolog til for å forklare.  Kanskje er det jeg som er dum.

 

Dessuten fremstiller du det slik at det finnes kun to syn innen kirken og kristenheten om homofili, som om det bare var to steile parter mot hverandre.   Dette er ikke min observasjon.

 

 

Kommentar #7

Eirik Flikke

70 innlegg  377 kommentarer

Ja, så spotter jeg vel Gud da..

Publisert over 7 år siden

"Begge parter har et ansvar for å vise respekt ovenfor de som har et annet syn. Jeg er redd den liberale siden i kirken har mest å gå", skriver trådstarter.

Mon tro det? Vi trenger ikke å spole mer enn 2 dager tilbake for å være vitner til et særdeles fruktbart bidrag i så måte, fra (den anerkjente/eller mer marginale kanskje) bibelforskeren, Norvald Yri. I VL, torsdag 2. mai, skrev han blant annet:

"Alle involverte parter må nå sørge for at homoflagget fjernes fra Svolvær kirke, og fra alle andre kristne kirkebygg det måtte henge i. Et slikt flagg er til spott av skaperordningen, av Herren og hans ord, og av det folk som følger sannheten."

Selv har jeg de siste 20 årene gått til hverdagsmesse med homoflagget som en del av veggpryden på veien opp mot kirkerommet, og i følge "standhaftighetsteologien" så har jeg altså - i likhet med resten av den uretusjerte menigheten - spottet Gud og hans skaperordning.

Mitt kirkerom innehar muligens Norges-rekorden i antall år som homoflagget har svaiet i vinden, nettopp som et symbol på at også homofile og lesbiske er en del av skaperordningen. Men som de tilpasningsteologiske læresveinene vi er, så spotter vi altså Gud og alt hans vesen hver eneste onsdag mellom kl. 19-20..

"Jeg er redd den liberale siden i kirken har mest å gå på"..?

Kommentar #8

Kjell Ødegård

1 innlegg  133 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Lilli Spæren. Gå til den siterte teksten.
Jeg forstår ikke at det er så vanskelig å hate synden, men å elske synderen.

Det må være en god del du ikke forstår, når du synes dette er relevant når vi snakker om kjærlighetsforhold blant homofile. Men dette mantraet er ofte forsøkt framført av en del konservative, og det framføres ofte uten å tenke på hvor ulogisk og urimelig det er som del i en arugumentasjon.

 En tyv vet som regel at det han gjør er galt, og han kan samtidig forstå at han kan godtas og elskes som menneske.  Han vil ikke ha noe problem med å forstå at folk vil mislike hans tyverihandlinger, for de er åpenbart ikke samfunnsgavnlige og de rammer andre direkte.    Men når dette overføres på folk som er homofile og lever sammen,, så finnes det ingen slik kobling. Snarere tvert imot, samlivet er jo en berikelse, og er med på å styrke båndene mellom partnerne, akkurat på samme måte som i heterofile forhold. Derfor blir det helt meningsløst å komme med dette mantraet om å hate synden og elske synderen. Dette som man ifølge deg skal hate, er jo noe som er oppbyggende.  Og DET er noe jeg har vanskelig for å forstå at du ikke kan se

. Og kom ikke med at det er Guds ord.  Bibelen er skrevet av mennsker, tekstene kom ikke ned ned fra himmelen, bortsett fra de 10 bud, og der står det ingen ting om forbud mot homofili. En annen sak er at ingen konservative lyder Bibelen i ett og alt, men er veldig opptatt av bibelord som ikke rammer dem selv. Jeg kan ikke se at noen av dem har solgt alt de eier og gitt det til de fattige. Det står det at man burde gjøre.

Kommentar #9

Svein G. Josefsen

0 innlegg  3 kommentarer

Om eksplisitt inkludering - eller ikke

Publisert over 7 år siden

Jeg tror du i denne saken undervurderer det behov kirken ved sin handlemåte gjennom lang tid har skapt for en ikke bare erkjennelse men opplevelse av inkluderende realitet fra kirkens side i forhold til LGBT-mennesker. Jeg ønsker å peke særskilt på et par saker du skriver:

"Vi har ikke råd til å miste disse trofaste i menigheten." Det er i beste fall en form for 'nytte-tenkning' som det er vanskelig å begrunne teologisk ikke bare i forhold til gruppen man "ikke har råd til å miste" men enda mye sterkere i forhold til dem man da åpenbart har råd til ikke å eksplisitt inkludere.

"Men jeg vil være forsiktig med å bruke regnbueflagget som et aksjonsvåpen, så lenge det kan støte vekk mennesker som har et annet syn enn mitt eget." Som jeg ser det setter du her grupper opp mot hverandre. Jeg vil personlig være tilbøyelig til å mene at gruppen LHBT-mennesker i lang tid har aktivt blitt holdt utenfor kirkens tydelige fellesskap. Om noen misliker en eksplisitt inkludering av denne gruppen, og så av egen frie vilje velger å holde seg fra dette fellesskapet så er det en beslutning de som frie mennesker kan fatte. Det er deres valg, ingen tvinger dem. Å ikke ta dette inn over seg er langt på vei å opprettholde ekskluderende mekanismer.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere