Kommentar

Kristelig høyreparti

KrF virvles stadig lenger inn i et dragsug som kan gjøre det umulig å si nei til en borgerlig regjering.

I 2005 gikk KrF ut av regjering med brukket nakke. Partiet var halvert i løpet av få år. Valgforskernes grundige analyse etter valget var klar: Partiets velgere med et sosialdemokratisk tilsnitt hadde forlatt partiet fordi KrF hadde vært med på store skattelettelser og sultefôret norske kommuner. Sentrale KrF-ere mente velgerne hadde forlatt dem fordi partiet hadde mistet sin sosiale profil. De nye velgerne kjente ikke igjen partiet de hadde stemt på.

Fattigdom. I etterkant av Bondevik II, uttalte KrFs avgåtte statsminister Kjell Magne Bondevik at det han angret mest på, var at regjeringen ikke hadde gjort nok for de fattige. Bondevik har ikke innrømmet at grunnen var Høyres sterke prioriteringer av skattekutt. Men han kunne like gjerne sagt det. Hadde Bondevik brukt en tredjedel av skattelettelsene på fattigdomstiltak, ville regjeringen kommet et langt stykke på vei.

Ny generasjon. Nå er det gått åtte år siden KrF var i regjering. En ny generasjon har inntatt ledende verv i KrF, og partiet er på full fart inn i et nytt blått regjeringssamarbeid. Denne gangen er høyrekreftene betydelig sterkere enn sist. Ikke minst fordi Høyre er blitt digert. Men også fordi Høyre ønsker Frp med på laget.
Dette får KrF-veteraner som Kjell Magne Bondevik, Valgerd Svarstad Haugland og Einar Steensnæs til å komme med tydelige advarsler. De har åpent gitt uttrykk for sin frykt for at partiets sentrumsprofil og mulighet til samarbeid begge veier vil forvitre.

Men advarslene gjør ikke nevneverdig inntrykk på KrFs landsmøte her i Trondheim. Iveren etter å få regjeringsmakt er altoverskyggende. Under partilederens tale torsdag sto applausen i taket hver gang Hareide gjentok at KrFs vedtak kan bli regjeringens politikk etter valget.

Noen vil spørre seg hvorfor partiet ikke tar veteranenes bekymring på alvor. En av de mest brukte forklaringene er at det politiske landskapet har forandret seg siden Bondevik gikk av.

Knapt kjønnsmodne. En like viktig forklaring er denne: KrFs partiorganisasjon har de siste årene vært i drift mot høyre. Dette gjelder særlig for ungdomspartiet. Den unge generasjonen i KrF var knapt kjønnsmodne da partiet lusket ut av regjeringskontorene med brukket rygg. De har levd hele sitt politiske liv i opposisjon til et rødgrønt styre. De har ikke opplevd Høyres kuttpolitikk i praksis. Men ikke nok med det: Den nye generasjonen i KrF ønsket nettopp en borgerlig kuttpolitikk velkommen.
Dagens unge KrF-ere har fått mye av sin politiske skolering hos tidligere høyrestatsråd Kristin Clemet i Civita. Sammen med Unge Høyre, Unge Venstre og Fremskrittspartiets Ungdom har KrFU-erne blitt skolert i ideologi, økonomi og valgkampstrategi.
I vår ble ledergruppene i de fire ungdomspartiene skolert sammen. Dessuten har en rekke av KrFUs tillitsvalgte vært praktikanter i Civita. Da Vårt Land skrev om dette tidligere i vår, bedyret KrFU-leder Elisabeth Løland at hennes ungdomsorganisasjon ikke har latt seg påvirke i den liberale tenketanken.

Iver. Men oppkjøringen til KrFs landsmøte har bekreftet bildet av et tiltagende høyrevridd ungdomsparti med en «ansvarlig kuttlinje». KrFs ungdom profilerer seg på klassiske borgerlige saker som kutt i sykelønn. I gårdagens Aftenposten uttalte Løland at KrFs partiprogram var uansvarlig dyrt. Den samme Løland var også partiets døråpner for et samarbeid med Frp, etter at ungdomspartiet selv hadde vedtatt dette.
Ungdommens iver etter å samarbeide med Frp, deles av mange i partiet. Mens den sentrumsorienterte Hareide gjentar gang på gang at det er «lite sannsynlig» at KrF går i regjering med Frp, går hans partikollegaer i Hordaland ut i Bergens Tidene og uttaler at de ikke tror på Hareides forbehold.

KrFs høyredrift handler dessuten om at partiet ikke lenger har en tydelig venstrefløy. Da KrFs mer venstrevridde velgere forlot partiet i 2005, fikk de etter hver følge av mange av partiets mer radikale tillitsvalgte. Mange av dem forsvant på grunn av Dagfinn Høybråtens profil.

Ballanse. Gjennom mange tiår hadde KrF en slagkraftig venstreside. Denne ga partiledere som Kjell Magne Bondevik mulighet til å balansere mellom fløyene i partiet, og tiltrekke seg ungdommer fra både konservative og radikale kristelige ungdomsmiljøer. I KrF kranglet disse fløyene så filla føyk. Men utad tiltrakk de sammen velgere fra flere miljøer.
Et av kjennetegnene på den mer radikale fløyen var at de var homoliberale, opptatt av bistand og miljø og åpne for et regjeringssamarbeid med Ap. Nå er denne fløyen marginalisert. Da KrF åpnet for et samarbeid med Frp, nesten uten motstand, ble det et tydelig hvor maktesløs KrFs gamle venstrefløy er blitt.

Et åpenbart problem. For Knut Arild Hareide er bortfallet av en venstrefløy dramatisk på den måten at han ikke lenger befinner seg mellom to fløyer, i partiets sentrum. For selv om høyrefløyen ikke har vokst, har den fått mer makt. Vrakingen av Dagrunn Eriksen illustrerer dette. Vest-Agder KrF vraket partiets mest markante kvinnelig profil for å innsette 59-åringe Grøvan. Til Vårt Land sier han at han ikke har som ambisjon å fornye partiet.

Hvis Hareide ønsker å lede et parti i fremgang, sitter han med et åpenbart problem. I alle fall hvis han skal låne øre til valgforsker Bernt Aardal. Han har sagt at KrFs beste oppslutning, i nyere tid, har vært i perioder da partiet har klart å tiltrekke seg venstreorienterte velgere.
Dette klarte Valgerd Svarstad Haugland. Det er liten tvil om at også Hareide skulle ønsket å lede et stort folkeparti med plass til både en venstre- og høyrefløy.

Kristelig høyreparti. I stedet leder han et parti som etter hvert blir oppfattet som et kristelig høyreparti. Et slikt parti vil, hvis man skal tro på valgforskere, ha begrenset oppslutning. Men Hareide er en demokratisk mann. Han tok partiets signaler på alvor, og sa ja til Frp. Nå er det åpenbart at for hver dag som går blir entusiasmen for en slik regjering større. Etter valget blir det Hareides jobb å gjøre disse forventningene om til praksis. Da er det ikke sikkert det lenger er «lite sannsynlig» å regjere med Frp.

Hareide selv er lite lysten på et tett samarbeid med Siv Jensen. Selv om han bedyrer at hans ferske pappa-rolle er årsaken til at han vurderer å si nei til en statsrådspost, kan det likevel hende han vil føle det som en lettelse å slippe å sitte rundt kongens bord med Jensen.

Denne kommentaren står på trykk i dagens utgave av vårt Land 27.april 2013

Berit Aalborg er redaktør for samfunnsavdelingen i Vårt Land

Les mer om mer disse temaene:

Berit Aalborg

Berit Aalborg

Berit Aalborg er politisk redaktør i Vårt Land, og har vært i avisa siden 2013. Hun har ansvar for alt meningsstoffet i avisa: Ledere, kommentarer, analyser, kronikker og verdidebatt. Hun er utdannet idéhistoriker og har tidligere jobbet i Nationen, Aftenposten og NRK.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar