Redaktør politikk og verden Berit Aalborg

Kristelig høyreparti

KrF virvles stadig lenger inn i et dragsug som kan gjøre det umulig å si nei til en borgerlig regjering.

Publisert: 27. apr 2013

I 2005 gikk KrF ut av regjering med brukket nakke. Partiet var halvert i løpet av få år. Valgforskernes grundige analyse etter valget var klar: Partiets velgere med et sosialdemokratisk tilsnitt hadde forlatt partiet fordi KrF hadde vært med på store skattelettelser og sultefôret norske kommuner. Sentrale KrF-ere mente velgerne hadde forlatt dem fordi partiet hadde mistet sin sosiale profil. De nye velgerne kjente ikke igjen partiet de hadde stemt på.

Fattigdom. I etterkant av Bondevik II, uttalte KrFs avgåtte statsminister Kjell Magne Bondevik at det han angret mest på, var at regjeringen ikke hadde gjort nok for de fattige. Bondevik har ikke innrømmet at grunnen var Høyres sterke prioriteringer av skattekutt. Men han kunne like gjerne sagt det. Hadde Bondevik brukt en tredjedel av skattelettelsene på fattigdomstiltak, ville regjeringen kommet et langt stykke på vei.

Ny generasjon. Nå er det gått åtte år siden KrF var i regjering. En ny generasjon har inntatt ledende verv i KrF, og partiet er på full fart inn i et nytt blått regjeringssamarbeid. Denne gangen er høyrekreftene betydelig sterkere enn sist. Ikke minst fordi Høyre er blitt digert. Men også fordi Høyre ønsker Frp med på laget.
Dette får KrF-veteraner som Kjell Magne Bondevik, Valgerd Svarstad Haugland og Einar Steensnæs til å komme med tydelige advarsler. De har åpent gitt uttrykk for sin frykt for at partiets sentrumsprofil og mulighet til samarbeid begge veier vil forvitre.

Men advarslene gjør ikke nevneverdig inntrykk på KrFs landsmøte her i Trondheim. Iveren etter å få regjeringsmakt er altoverskyggende. Under partilederens tale torsdag sto applausen i taket hver gang Hareide gjentok at KrFs vedtak kan bli regjeringens politikk etter valget.

Noen vil spørre seg hvorfor partiet ikke tar veteranenes bekymring på alvor. En av de mest brukte forklaringene er at det politiske landskapet har forandret seg siden Bondevik gikk av.

Knapt kjønnsmodne. En like viktig forklaring er denne: KrFs partiorganisasjon har de siste årene vært i drift mot høyre. Dette gjelder særlig for ungdomspartiet. Den unge generasjonen i KrF var knapt kjønnsmodne da partiet lusket ut av regjeringskontorene med brukket rygg. De har levd hele sitt politiske liv i opposisjon til et rødgrønt styre. De har ikke opplevd Høyres kuttpolitikk i praksis. Men ikke nok med det: Den nye generasjonen i KrF ønsket nettopp en borgerlig kuttpolitikk velkommen.
Dagens unge KrF-ere har fått mye av sin politiske skolering hos tidligere høyrestatsråd Kristin Clemet i Civita. Sammen med Unge Høyre, Unge Venstre og Fremskrittspartiets Ungdom har KrFU-erne blitt skolert i ideologi, økonomi og valgkampstrategi.
I vår ble ledergruppene i de fire ungdomspartiene skolert sammen. Dessuten har en rekke av KrFUs tillitsvalgte vært praktikanter i Civita. Da Vårt Land skrev om dette tidligere i vår, bedyret KrFU-leder Elisabeth Løland at hennes ungdomsorganisasjon ikke har latt seg påvirke i den liberale tenketanken.

Iver. Men oppkjøringen til KrFs landsmøte har bekreftet bildet av et tiltagende høyrevridd ungdomsparti med en «ansvarlig kuttlinje». KrFs ungdom profilerer seg på klassiske borgerlige saker som kutt i sykelønn. I gårdagens Aftenposten uttalte Løland at KrFs partiprogram var uansvarlig dyrt. Den samme Løland var også partiets døråpner for et samarbeid med Frp, etter at ungdomspartiet selv hadde vedtatt dette.
Ungdommens iver etter å samarbeide med Frp, deles av mange i partiet. Mens den sentrumsorienterte Hareide gjentar gang på gang at det er «lite sannsynlig» at KrF går i regjering med Frp, går hans partikollegaer i Hordaland ut i Bergens Tidene og uttaler at de ikke tror på Hareides forbehold.

KrFs høyredrift handler dessuten om at partiet ikke lenger har en tydelig venstrefløy. Da KrFs mer venstrevridde velgere forlot partiet i 2005, fikk de etter hver følge av mange av partiets mer radikale tillitsvalgte. Mange av dem forsvant på grunn av Dagfinn Høybråtens profil.

Ballanse. Gjennom mange tiår hadde KrF en slagkraftig venstreside. Denne ga partiledere som Kjell Magne Bondevik mulighet til å balansere mellom fløyene i partiet, og tiltrekke seg ungdommer fra både konservative og radikale kristelige ungdomsmiljøer. I KrF kranglet disse fløyene så filla føyk. Men utad tiltrakk de sammen velgere fra flere miljøer.
Et av kjennetegnene på den mer radikale fløyen var at de var homoliberale, opptatt av bistand og miljø og åpne for et regjeringssamarbeid med Ap. Nå er denne fløyen marginalisert. Da KrF åpnet for et samarbeid med Frp, nesten uten motstand, ble det et tydelig hvor maktesløs KrFs gamle venstrefløy er blitt.

Et åpenbart problem. For Knut Arild Hareide er bortfallet av en venstrefløy dramatisk på den måten at han ikke lenger befinner seg mellom to fløyer, i partiets sentrum. For selv om høyrefløyen ikke har vokst, har den fått mer makt. Vrakingen av Dagrunn Eriksen illustrerer dette. Vest-Agder KrF vraket partiets mest markante kvinnelig profil for å innsette 59-åringe Grøvan. Til Vårt Land sier han at han ikke har som ambisjon å fornye partiet.

Hvis Hareide ønsker å lede et parti i fremgang, sitter han med et åpenbart problem. I alle fall hvis han skal låne øre til valgforsker Bernt Aardal. Han har sagt at KrFs beste oppslutning, i nyere tid, har vært i perioder da partiet har klart å tiltrekke seg venstreorienterte velgere.
Dette klarte Valgerd Svarstad Haugland. Det er liten tvil om at også Hareide skulle ønsket å lede et stort folkeparti med plass til både en venstre- og høyrefløy.

Kristelig høyreparti. I stedet leder han et parti som etter hvert blir oppfattet som et kristelig høyreparti. Et slikt parti vil, hvis man skal tro på valgforskere, ha begrenset oppslutning. Men Hareide er en demokratisk mann. Han tok partiets signaler på alvor, og sa ja til Frp. Nå er det åpenbart at for hver dag som går blir entusiasmen for en slik regjering større. Etter valget blir det Hareides jobb å gjøre disse forventningene om til praksis. Da er det ikke sikkert det lenger er «lite sannsynlig» å regjere med Frp.

Hareide selv er lite lysten på et tett samarbeid med Siv Jensen. Selv om han bedyrer at hans ferske pappa-rolle er årsaken til at han vurderer å si nei til en statsrådspost, kan det likevel hende han vil føle det som en lettelse å slippe å sitte rundt kongens bord med Jensen.

 

Denne kommentaren står på trykk i dagens utgave av vårt Land 27.april 2013

Berit Aalborg er redaktør for samfunnsavdelingen i Vårt Land

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Haakon Brænden

36 innlegg  25 kommentarer

Kristendemokratiet er en borgerlig ideologi

Publisert rundt 6 år siden

Berit Aalborgs kommentar er litt tendensiøs og gir et karikert bilde av utviklingen og hvem som har påvirket ungdomspartiet.

Kristendemokratiet er etter min mening en klart ikke-sosialistisk ideologi. Det var dette som på midten av 1990-tallet førte til at jeg meldte meg inn i KrF. Da betegnet man alltid KrF som ikke-sosialistisk. KrFs strategiutvalg konkluderte med at KrF kan støtte eller samarbeide i regjering både til venstre og høyre. Strategiutvalget hevdet at KrF like gjerne kan gå i en regjering med Ap som med de borgerlige partiene. Landsstyret vedtak i september 2012 markerte klart at et borgerlig stortingsflertall skal føre til en borgerlig regjering. I landsstyrets vedtak heter det:

1. KrF er et kristendemokratisk sentrumsparti, og går til valg i 2013 på at Norge trenger en ny regjering.

2. KrFs deltakelse i regjering vil avhenge av styrkeforholdet mellom partiene og politisk gjennomslag i viktige saker for partiet.

3. KrF mener landet er best tjent med en sentrum/Høyre-regjering, og vil arbeide for en ny regjering bestående av Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre.

4. Dersom valgresultatet tilsier det, vil KrF være åpne for å samtale med alle ikke-sosialistiske partier for å sikre et alternativ til den rødgrønne regjeringen. Med respekt for de store politiske forskjellene som finnes mellom KrF og Frp, ser KrF et regjeringssamarbeid med Frp som lite sannsynlig.

5. KrF vil bidra til at et ikke-sosialistisk flertall i valget skal føre til at landet får en ikke-sosialistisk regjering. Dersom valgresultatet eller samtaler etter valget medfører at KrF ikke blir en del av en slik regjering, vil partiet føre en konstruktiv opposisjonspolitikk med utgangspunkt i eget partiprogram.

Borgerlige ideologier tar utgangspunkt i individet og dets liv i privatsfære og samfunnssfære, og er tydelig på at statens makt er begrenset. Sosialistisk tenkning begrenser ikke politikkens makt. I kristendemokratisk ideologi er statens og politikkens makt begrenset, og kommer støttende til der individ, familie og samfunn trenger det. Dette prinsippet kalles nærhetsprinsippet (subsidaritetsprinsippet), og er den ideologiske bærebjelken i kristendemokratiet som gjør den til en borgerlig ideologi.

Jeg mener at kristendemokratiet er en klart ikke-sosialistisk ideologi, og at dette er styrende for hvilke samarbeidspartnere KrF søker i regjering. Dette har landsstyret også lagt til grunn. Taktisk sett har det tidligere vært smart å opprettholde forestillingen hos velgerne om at det finnes et sentrumsalternativ i norsk politikk. Faktum er at det - for tiden - ikke eksisterer som et selvstendig politisk tyngdepunkt, og sentrumsalternativet er uansett avhengig av en stor støttespiller som Ap eller Høyre.

Norge trenger mindre politisering, mindre statlig innblanding og færre avhengigheter til staten. Ap er en garantist for at det motsatte skjer. KrF har med landsstyrevedtaket og landsmøtet i helgen unngått taktisk spill, og gjort det klart at KrFs primære strategiske mål er deltakelse i en borgerlig regjering.

Kommentar #2

Kjellrun Marie Sonefeldt

225 innlegg  1504 kommentarer

Forklar oss.

Publisert rundt 6 år siden

Berit Ålborg.       Vi som ikke følger stort med,og vurderer kanskje etter for eller imot i enkeltsaker,blir litt forvirret over omtalen av Frp som et fysjomfysjom,når KrFs historikk nevnes. Etter at Frp er blitt oppfattet som mere stuerent etter hvert, har det kommet frem at Frp har vært i forkant og ropt ulv i flere saker uten å bli hørt.  Frp har ropt om underprioritering av politiet ,både når det gjelder faglig oppdatering,bemanning og lønnsforhold. Frp har hatt anførsler mot helsepolitikken,som etter hvert er blitt så graverende at hele Norge lurer vel på om politikere har gått med bind for øynene.  Frp har sammen med Sp stått for den storgårdspolitikken,som har tynnet så ut i bygdene at både skoler,nærbutikker,meierier osv. er forsvunnet. Men har Krf hatt noen profetisk gnist i mot dette?

 

 

Kommentar #3

G Solli

3 innlegg  1120 kommentarer

Kristelig ensomhetsparti

Publisert rundt 6 år siden

Det er vanskelig å skjønne hvaBerit Aalborgvil med denne artikkelen annet enn å demonisere Høyre og FrP ytterligere.Haakon Brænden gir et utmerket svar. Jeg vil fremheve ytterligere to svakheter, nemlig den feilaktige historiefortellingen og mangelen på alternativer. Å påstå at KrF lå med brukket rygg er en tendensiøs sprogbruk. Riktignok hadde nedgangen vært stor i prosent mot toppmålingene endel år tidligere, men nedgangen i valgresultat var ikke verre enn vanlig regjeringsslitasje som er tydelig på Sv og Sp idag. Vilket leder til andre svakhet, mangel på alternativ. Ja, KrF kan ha høyere oppslutning på meningsmålingene og muligens få flere stortingsrepresentanter hvis de ikke sitter i regjering. Men det må da være bedre å ligge med brukket rygg og ha slukt en haug med kameler enn å vandre formålsløst i ørknen uten å oppnå noe som helst? Dvs jeg synes at en får ofre noen velgere som ikke innser dette, for faktisk å øve litt inflytelse i dette landet.

Dessuten et lite hjertesukk. Er det nødvendig å gå venstresidens ærend og forsøke å gjøre høyresiden ensidig opptatt av skattekutt? Det var nok av andre penger en de små skattekuttene som kunne gått til fattige. Og ville det ikke vært fantastisk om KrF denne gangen kunne gjøre opp for gamle synder og faktisk gjort noe stort for de fattige i Norge? En får ikke gjort det som ensomme lam i stortingssalen.

Kommentar #4

Berit Aalborg

178 innlegg  61 kommentarer

KrF har aldri ønsket å være

Publisert rundt 6 år siden

KRISTENDEMOKRATIET:

Brænden skriver at kristendemokratiet er en borgerlig retning. Dette medfører ikke riktighet. Kristendemorkatiske partier rundt om i verden definerer seg på flere uliker måter. Noen definerer seg som borgerlig, andre ikke. Flere kirstendemokratiske partier står i en klar frigjøringsteologisk tradisjon. Eksempler på dette finnes i flere land i Latin-Amerika. Også i Europa finner vi kristendemokratiske pariter som ligger til venstre. Men Brænden tenker trolig på Høyres søsterpartier i land som Tyskland og Østerriket. Disse partiene er også kristendemokratiske, men står langt fra Kristelig Folkeparti i Norge. 

Kristelig Folkeparti i Norge har aldri stått i en borgelig tradisjon. Tverdt imot har KrF vært svært opptatt av å være et sentrumsparti. Dette vet f.eks Høyres leder Erna Solberg godt. Hun har flere ganger uttalt at KrF selv ikke ønkser å bli omtalt som borgerlig.

Den forrige KrF-lederen Dagfinn Høybråten sa blant annet dette til Aftenposten for et par år siden:

- Jeg mener vi skal være et kristendemokratisk sentrumsparti i en strategisk vippeposisjon. Der mener jeg KrF hører hjemme. KrF har sine røtter i sentrum. KrF er ikke et borgerlig parti. Begrepet «borgerlig» er knyttet til en klasseskilletenkning. Vi har aldri vært et parti for rikfolk, men vært opptatt av småfolks kår. KrF er ikke et klassisk borgerlig parti, sier Høyrbråten.

Han har for øvrig uttalt seg svært kritisk til at KrF skal åpne for et samarbeid med Frp, fordi han mente at KrF og Frp rett og slett ikke har noe til felles.

FRP:

Så til påstanden om at Frp er "fysjomfysjom":

Jeg har ikke skrevet noe om at Frp ikke er et moralsk høyverdig parti, eller at det er "fysjomfysjom". Frp er et parti med liberalistiske ambisjoner. Det er mange som ønsker et samfunn med større økonomisk frihet for enkeltmenneske. Deres politik impliserer også at sikkerhetsnettet blir svakere for hvert enkelt menneske. Det er en helt legitim politisk retning. Det jeg har pekt på er at KRF IKKE ØNSKER DETTE. 

Mitt anliggende var å vise at KrF er i ferd med å bevege seg. Jeg peker blant annet på at KrF har åpnet for å samarbeide med Frp, og at KrFU næremer seg ungdomspartier som Unge Venstre, Unge Høyre og Fremskrittsparitets ungdom. På KrFs landsmøte brukte de mye tid på saker som er klassisk borgerlige. Et eksempel kutt i sykelønnsordningen.

Det er heller ikke alle som har oppfattet min kommentar som et fysjomfysjom til Frp. Tidligere Frp-medlem Jan Arild Snoen fant den så interresant at han twitret den videre. Det gjorde også Elin Ørjasæter, som regner seg som en høyreside-kommentator. Jeg vil anbefale dere å lese kommentaren igjen med andre briller.

Kommentar #5

Leif Halvard Silli

69 innlegg  589 kommentarer

Eit kristeleg parti på borgarleg side

Publisert rundt 6 år siden
Berit Aalborg. Gå til den siterte teksten.
Også i Europa finner vi kristendemokratiske pariter som ligger til venstre. Men Brænden tenker trolig på Høyres søsterpartier i land som Tyskland og Østerriket. Disse partiene er også kristendemokratiske, men står langt fra Kristelig Folkeparti i Norge. Kristelig Folkeparti i Norge har aldri stått i en borgelig tradisjon. Tverdt imot har KrF vært svært opptatt av å være et sentrumsparti. Dette vet f.eks Høyres leder Erna Solberg godt. Hun har flere ganger uttalt at KrF selv ikke ønkser å bli omtalt som borgerlig.

Det er interessant at når Aalborg skal finna prov for at KrF ikkje er borgarleg, so viser ho til kva Erna Solberg seier.

Berit Aalborg kjem her med ei temmeleg vinkla forteljing om kven kristendemokratane i Noreg — og i verda — er. Og eg vert overraska dersom forteljinga hennar går rett heim mellom Vårt Land-lesarane. Lat meg freista å greia ut litt.

Om ordet «borgarleg»

Nynorsk-Wikipedia seier det (per i dag) slik: «På norsk er borgarleg som politisk omgrep blitt nær på synonymt med ikkje-sosialistisk.». Rett nok legg artikkelen til at «[s]idan 1980-talet har omgrepet borgarleg i politikken blitt mindre klart definert». Eg har vondt for å tru at Aalborg ikkje ser at KrF utifrå eit slikt skjøn er eit borgarleg parti.

(Nynorsk-Wikipedia er her meir i samsvar med Bokmålsordboka enn Nynorskordboka.)

KrF og Høgre internasjonalt

Aaalborg hevdar at det finst kristendemokratiske parti i Europa som ikkje er borgarlege. Kva for parti er dette? Har Aalborg nokon konkrete å syna til?

Dersom me ser på kva for internasjonale paraplyparti KrF og Høgre er med i, so er KrF observatør og Høgre medlem i Det europeiske folkeparti, ei europeisk partisamanslutning som «was founded in 1976 by Christian democratic parties, but later … increased its membership to include conservative parties and parties of other centre-right perspectives».

Saman med tyske CDU, er KrF elles med i «Centrist Democrat International» (CDI), medan det same CDU har med seg Høgre i International Democrat Union (IDU), som har hovudsetet sitt i Noreg.

Med andre ord: I Europa soknar Høgre og KrF til same ovegripande Europeisk Folkeparti. Utanfor Europa landar dei i ulike politiske flokkar, som ikkje står lenger frå einannan enn at CDU er med i alle dei ovannemde samanslutningane.

Sør-Amerika og «frigjeringsteologi»

Påstanden om tildriv frå frigjeringsteologien heng i lause lufta. Eg vil gjerne sjå det dokumentert at Centrist Democrat International (CDI) har parti som tek inspirasjonen sin frå frigjeringsteologien! Eg kan lett tru at frigjeringsteologien ha prega einskilde politikarar. Men at dette skulle vera eit grunngleggjande trekk ved kristendemokratiske parti i Sør-Amerika set eg spørjeteikn ved.

Ei av grunnhendingane i frigjeringsteologien var den konferansen dei kolombianske biskopane heldt i Medellin i 1968. I botnen av det heile låg Det andre vatikankonsilet frå 1962. Men det er vel berre få parti som er yngre enn 1968? Til og med 1962 er ungt, for eit parti. Her er nokre døme på CDI-parti i Sør-Amerika:

Den kolumbianske medlemen i CDI —  Partido Conservador Colombiano — er frå 1849. Den dominikanske republikken har Social Christian Reformist Party, stifta i 1963. Men jamvel om partiet har ein sosial (men framfor alt populistisk) karakter, so var mange av grunnleggjarane imot «the communist, democratic socialist and social democratic tendencie» åt dei konkurrerande partia. Brasils Sosiale Demokratiske Parti (BSDP) er dei observatørar i CDI, men samstundes har BSDP òg vore «the main opposition» mot arbeidapartiet til Lula.

Påverknaden frå frigjeringsteologi i Sør-Amerikansk politikk er truleg eit lang lêreft å bleika. For eigen del lyt eg gå ved at eg mistenkjer at påverknaden i praktisk politikk er like stor som når Den norske kyrkja uttalar seg om oljeboring, men her er det mogeleg at Aalborg veit meir enn eg.

Inntrykket mitt er at kristendemokratiske parti berre unnataksvis (dvs i samband med større krisar) samarbeider med parti med sosialistiske røter.

FrP og KrF

Det er vel ingen som ikkje skjønar at FrP og KrF står langt frå einannan i mange saker. Men det problematiske for KrF sin del, er at KrF ofte har vald å lata vera å utnytta potensialet som ligg i å kjøpslå med FrP.  Grunngjevinga har vore FrP sitt «menneskesyn».

KrF skal dra føremun av å liggja i sentrum. Men når det gjeld FrP, so gjeld ikkje lenger prinsippet om å gje og ta frå begge sider av det politiske spekteret.

På den måten har KrF late vera å dra FrP mot sentrum. Når det gjeld FrP er det det politisk korrekte som vinn over KrFs eigen politikk. KrF har til dømes late vera å søkja saman med FrP når det gjeld kampen for ekteskapet. Istaden legg ein vekt på å vera stovereine.

Det er difor diverre lett å skjøna kva Erna meiner nå ho seier at dei i Høgre ikkje er redde for FrP. Det same gjeld ikkje KrF. Det er tydelegvis inga føremun i sentrumsståstaden andsynes FrP.

KrF har i fleire saker late vera å gripa tak i den sosiale konservatismen som FrP ofte kan ha. Resultatet ser me no. Frp slepper tak i sosiale konservatismen. Slik KrF handlar er det ingeting å tena på det. Det såg me sist i FrP sin kritikk av KrF sitt standpunkt til abortlova no etter landsmøtet.

Opninga mot FrP kjem difor i seinaste laget. Nytta, sett i høve til KrFs tradisjonelle politikk, hadde vore større ved å by FrP inn til dans på eit tidlegare tidspunkt. Det ser ut til at KrF mykje heller reformerar sine standpunkt enn å innrøma sakfelleskap med FrP.

På borgarleg side

Dersom Aalborg meiner at «borgarleg parti» skal tyda «konservativt parti», so har ho rett i at KrF ikkje er den typen borgarleg.  For KrF fell ikkje nett i same kategorien som det britiske torypartiet. Då er det litt annleis med Høgre, kan ein seia.

Men KrF har til for ikkje lenge sidan hatt Janne Håland Matlary til framståande medlem. Ho har no gått til Høgre. Og Matlary har vore klår på at kristendemokratar ikkje kan gå til sosialistane. Jamvel om ein som KrF lyt seia at ho har teke eit litt for lang steg, so var — og er — ho ikkje åleine i KrF om å prinsippielt sjå det slik.

Det har like eins vore gjengs å sjå på KrF som eit borgarleg parti her i Noreg. KrF i Noreg står på solid internasjonal — medrekna sør-amerikansk — sentrumsdemokratisk grunn når det, i valet mellom høgre og venstre, heller plar landa på høgrefoten enn venstrefoten.

Vel å merka utan at dette ser ut til å vera til hinder for at KrF slit med eit politisk korrekt overeg av sosialdemokratisk karakter, der ein — fordi ein har vorte ei trengd, politisk-religiøs utgruppe, er oppteken av å halda seg inne med dei rådande maktene.

At Aalborg og andre freistar å rasjonalisera dette til noko anna, skipar ikkje om på desse kjensgjerningane.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere