Kirken kan ikke tie - men hvordan kan den tale, og hvem kan tale for den?

Kirkemøtets uttalelse om forsvarlig etisk forvaltning av norske petroleumsressurser har vakt debatt. Framtredende politikere i Fremskrittspartiet har anklaget kirken for å ta politisk stilling på en måte som setter partiet i dårlig lys i kirken. Kirken skal være et fellesskap hvor man kan samles til gudstjeneste og felles bønn, ikke et fellesskap inndelt i et A-lag og et B-lag på grunnlag av politiske standpunkter eller partipolitisk tilhørighet, hevdes det.

Det er i år 130 år siden oppropet ”Til Christendommens Venner i vort Land”. Dette oppropet advarte mot den nye tids radikalisme, og ble lest som et angrep på parlamentarisme og særlig på partiet Venstre. Kirken med professor Gisle Johnson, tidligere kirkestatsråd Niels Hertzberg og biskopene i spissen, gikk høyrekreftenes ærend. Dette bidro i lengre tid til avstand mellom kirken og venstrevelgerne. Siden bidro oppfatningen av at kirken var forbundet med høyrekreftene til å skape og opprettholde distanse mellom kirke, prester og arbeiderbefolkning, og til å skape spenninger mellom kirke og arbeiderbevegelse. I ettertid har oppropet blitt brukt som selve kroneksempelet på hvordan kirken ikke skal opptre politisk.

Under krigen tok kirken aktivt stilling mot datidens totalitære makthavere med bekjennelsesskriftet ”Kirkens Grunn” (1942). Dette gjorde kirken på prinsipielt teologisk, etisk og rettslig grunnlag. Dette ble fulgt opp av at biskopene og over 90 % av presteskapet la ned sine statlige embeter. I ettertid har dette blitt kroneksempelet på at kirken kan komme i situasjoner hvor den må avlegge en bekjennelse som innebærer en politisk stillingtagen.

I 1987 var det en debatt mellom daværende biskop i Oslo, Andreas Aarflot og den nylig avgåtte statsminister Kåre Willoch om grensene for kirkens politiske engasjement. Kirkelige uttalelser har rett som det er vakt politiske reaksjoner. Mens det tidligere var venstresiden som følte seg rammet, har det i nyere tid vært høyresiden som føler seg rammet. Årets debatt om Kirkemøtets uttalelse glir inn i mønsteret.

Kirken har i lengre tid uttalt seg om etiske spørsmål, deriblant samfunnsspørsmål med politisk relevans. Tidligere var det oftest Bispemøtet som uttalte seg om slike spørsmål. I nyere tid har det i stigende grad vært Kirkemøtet som uttaler seg.

Kirken omfatter drøyt 75 % av befolkningen. Kirkemedlemmene har ulike politiske oppfatninger. I kirken setter ikke partipolitisk tilhørighet skille. Du skal kunne dele kirkebenk og nattverdbord med dine politiske meningsmotstandere. Men betyr det at kirken ikke kan tale i samfunnsspørsmål?

Jeg mener kirken må kunne tale. Men kan det være grunn til å reflektere over hvem som bør tale for kirken (Den norske)? Og hvilket mandat de gjør det ut ifra? Er det sikkert at Kirkemøtet skal uttale seg?

Hva er grunnlaget for Kirkemøtet? Det er valgt av kirkens medlemmer og menigheter. Uttaler Kirkemøtet seg på medlemmenes vegne når det uttaler seg i kontroversielle samfunnsspørsmål av politisk karakter? I så fall er det ikke rart at medlemmer reagerer når de opplever at kirken tar avstand fra deres oppfatning, og kanskje til og med vurderer sitt kirkemedlemskap. Bør kirken av den grunn slutte å uttale seg i slike spørsmål?

Kirkemøtet har også en annen side i sitt legitimitetsgrunnlag. Kirkemøtet er i sitt arbeid forpliktet til ”å utføre sitt arbeid i lojalitet mot den evangelisk-lutherske lære”. Hvis Kirkemøtets uttalelser ikke påberoper seg å tale på medlemmenes vegne, men å uttale seg ”i lojalitet mot den evangelisk-lutherske lære”, ser saken kanskje annerledes ut. Men er da Kirkemøtet den instansen som bør uttale seg på kirkens vegne i slike spørsmål?

Ville det vært tydeligere at kirken taler ut fra sin læremessige forankring i skrift og bekjennelse, hvis det var Bispemøtet som uttalte seg om slike spørsmål? Eller kanskje at Mellomkirkelig råd eller en sosialetisk komité kunne uttale seg på kirkens vegne i de mer konkrete samfunnsspørsmål?

Selvsagt gir det en kirkelig uttalelse større politisk tyngde hvis den er avgitt av Den norske kirkes øverste representative organ. Men er det en tyngde det er dekning for? Er Kirkemøtet gitt et slikt mandat av kirkemedlemmene, eller for den saks skyld i kirkeloven? Står ikke kirken i fare for å redusere seg selv til en NGO, en medlems-, menings- og interesseorganisasjon? Og kan kirken gjøre det og fortsatt være kirke?

”Hva ville kirken være hvis den ikke bekjente Kristus?” spurte pave Frans i sin første preken som pave i det sixtinske kapell. ”Vi ville ende opp som en medfølende NGO. Det som ville skje var som når barn bygger sandslott – de faller sammen.”

Det er grunn til å advare mot en utvikling hvor kirken opptrer mer og mer som enhver annen NGO. Kirken er ikke en medlemsforening av mennesker med felles oppfatninger og god vilje. Den er noe annet og mere. Noen ganger må kirken tale. Kirken må bidra med etisk refleksjon og veiledning, men den bør avpasse når og hvordan den taler som kirke, og hvor konkret den tar stilling.

Så vil det forekomme situasjoner hvor det kreves av kirken at den taler konkret og tar politisk stilling i bekjennelseslignende situasjoner som under kirkekampen under krigen, eller da Lutherske Verdensforbund tok stilling til apartheid som vranglære og ekskluderte en kirke i Sør-Afrika på dette grunnlaget. Disse situasjonene vil finnes. Men det krever godt lederskap og skjønn å ikke la det gå inflasjon i bekjennelsessituasjoner.

Klimakrisen er av en slik karakter at kirken med rette bør tale. Men vi bør også kunne diskutere hva kirken bør si, hvem som bør si det, og med hvilket mandat.