Verdidebatt

Uro. Tanker om folkekirken

Bak folkekirkeromantikken og all krangelen om homofili, skjuler det seg det faktum at kirken befinner seg i en dyptgående teologisk krise, når det gjelder Jesu eskatologiske forkynnelse.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg er en folkekirkeprest. Dette sier noe om min identitet som prest og det kirkelige landskap jeg befinner meg, i et område der vekkelseskristendommen aldri slo skikkelig rot og som er preget av høy oppslutning om folkekirkens ritualer.

Som prest identifiserer jeg meg med folkekirken, i den forstand at jeg setter pris på den delen av tjenesten der jeg kommer i kontakt med de bredere lag av folket i forbindelse med dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Det er i møte med de som befinner seg i kirkens randsone, med mennesker som strever for å få livet og troen til å gå opp, at jeg føler meg hjemme. Jeg tror at sannheten finnes i grenselandet mellom tvil og tro, og identifiserer meg i stor grad med det søkende menneske.

Samtidig kjenner jeg på en voksende uro; når jeg ser menigheten på en gjennomsnittlig søndag, ser jeg en aldrende forsamling, og jeg merker meg fraværet av de fleste som jeg møter i forbindelse med dåp og begravelse. Jeg kjenner også på denne uroen i møte med kunnskapsnivået om kristen tro blant det store flertallet av kirkens medlemmer. Jeg kjenner på uro når jeg leser undersøkelser som viser den svekkede stillingen kristne tro har generelt og at selv mange av kirkens medlemmer ikke identifiserer seg med kristen tro. Mest av alt kjenner jeg på denne uroen i møte med den likegyldighet jeg møter hos mange når det gjelder tro.

Denne uroen tvinger meg til å reflektere omkring kirkens identitet nå som kirkens bånd til staten formelt sett løsnes opp. Hva vil det si å være kirke i et samfunn som er grunnleggende endret i forhold til for bare 50 år tilbake i tid, og hva vil det si å være kirke nå som vi ikke lenger har en statskirke. Jeg stiller meg undrende til dem som synes å se for seg en sømløs overgang mellom statskirke og folkekirke, der ingenting i realiteten er endret, og det uroer meg at det ikke er mer kritisk refleksjon omkring folkekirketanken og hva samlivet med staten har gjort med kirken. I møte med endringene i kirken og samfunnet, synes det bare å være et helliggjørende svar; å være en folkekirke for folk flest, som favner om bredest mulig.

Er dette en fruktbar strategi i møte med dagens flerkulturelt og flerreligiøst samfunn, og er det et svar som er tro mot kirkens kall og dypeste identitet? Folkekirketanken er en utopi hvis den innebærer en ambisjon om å favne om hele folket. Kirken kan ikke uproblematisk overta Frps slagord, ”for folk flest,” eller Aps ”alle skal med”, ganske enkelt fordi en voksende del av folket ikke lenger identifiserer seg med kirkens tro.

Den økende del av folket med annerledes tro, eller ”ikke-tro”, gjør at en slik drøm om å favne alle ikke bare er en utopi, men det er også problematisk ovenfor dem som velger å stå utenfor, slik Stålsett-utvalget har pekt på gjennom sin innstilling om ”det livssynsåpne samfunn.” Det er også en utopi fordi kirken i seg selv bærer en uløselig spenning mellom det sekteriske og allmenne.

Kristentroen oppstod som en sekterisk bevegelse innenfor jødedommen. Det var i spenningen mellom jødedom og hellenisme at den utviklet sin egen identitet etter hvert som den ble spredd utover romerriket. En fundamental del av Jesu forkynnelse innebar et oppbrudd fra samfunnet og det bestående, og som Albert Schweitzer har påvist kan Jesus best forstås med innenfor rammen av en profetisk og eskatologisk endetidsforkynnelse.

Kirken er i verden men ikke av verden, derfor kan kirken aldri bli identisk med den allmenne kulturen. Som Kierkegaard har sagt det; "dersom alle er kristne, så er ingen det!" Om dette var sant for femti år siden så er det enda mer sant i dagens flerkulturelle og flerreligiøse samfunn.

Folkekirken- ideologien vokste frem som antitesen til en snever vekkelses- og bedehuskristendom. Dens prosjekt kan sies å ha vært å allmenngjøre troen, samtidig som den tok et nødvendig oppgjør med Hallesby og helvetesforkynnelsen. Men hvor adekvat er det å fortsette å kjempe med Hallesbys spøkelse, når den formen for kristendom han representerte for lengst er marginalisert i vårt samfunn?

Problemet med folkekirkens teologi er at den fremstår som et speilbilde av bedehusteologien, bare med et motsatt fortegn. Den har det samme antropomorfe og forenklede Gudsbildet, bare at denne strenge fars - figuren er byttet ut med en litt godslig bestefar. Det samme gjelder folkekirkens fokus på etikk, her er bedehus- og vekkelseskristendommens fokus på omvendelse og personlig bot, byttet ut med fokus på miljø og sosial rettferdighet.

Spørsmålet er om vi ikke kastet barnet ut med dåpsvannet når vi kvittet oss fra helvetesangsten som en del av vår kollektive bevissthet. Hva er igjen av kirkens eskatologi, bortsett fra Ole Brumm- teologiens forsikring om at alle kommer til himmelen? Hva har kirken å tilby mennesker i dag, ut over dens ritualer, og et sosialetisk fokus? Har den noe annet å tilby enn Jesus som sier la de små barna komme til meg?

Det jeg savner i kirken i dag er nettopp troens eskatologiske dimensjon, dvs. dens karakter av å dreie seg om vårt ytterste anliggende(ultimate concern) som teologen Paul Tillich kalte det. Jeg vet ikke om jeg orker ikke å være prest i en kirke der troen tilsynelatende først og fremst handler om mitt syn på homofili eller oljeboring i Lofoten. Tro for meg handler om forholdet til livets store mysterium og ”evigheten som bryter inn i tiden”(Kierkegaard). Hvis eskatologien og forkynnelsen av Guds riket var den sentrale del av Jesu forkynnelse og selvforståelse, hvor er den da å finne i vår kirke?

Jeg er redd for at vårt ensidige fokus på homofilispørsmålet, og folkekirkeromantikken, i virkeligheten dekker over det faktum at kirken er i en dyptgående teologisk/eskatologisk krise; vi vet ikke lenger hvordan vi skal forholde oss til Jesu eskatologiske forkynnelse. Derfor ender vi opp med å krangle i det uendelige om homofili, og gjentar formuleringen om en åpen og inkluderende kirke til det kjedsommelige, istedenfor å forkynne og formidle Guds rikes nærvær på en måte som er relevant og troverdig for mennesker i dag.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt