Ivar Bu Larssen

34

Uro. Tanker om folkekirken

Bak folkekirkeromantikken og all krangelen om homofili, skjuler det seg det faktum at kirken befinner seg i en dyptgående teologisk krise, når det gjelder Jesu eskatologiske forkynnelse.

Publisert: 24. apr 2013

Jeg er en folkekirkeprest. Dette sier noe om min identitet som prest og det kirkelige landskap jeg befinner meg, i et område der vekkelseskristendommen aldri slo skikkelig rot og som er preget av høy oppslutning om folkekirkens ritualer.

Som prest identifiserer jeg meg med folkekirken, i den forstand at jeg setter pris på den delen av tjenesten der jeg kommer i kontakt med de bredere lag av folket i forbindelse med dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Det er i møte med de som befinner seg i kirkens randsone, med mennesker som strever for å få livet og troen til å gå opp, at jeg føler meg hjemme. Jeg tror at sannheten finnes i grenselandet mellom tvil og tro, og identifiserer meg i stor grad med det søkende menneske.

Samtidig kjenner jeg på en voksende uro; når jeg ser menigheten på en gjennomsnittlig søndag, ser jeg en aldrende forsamling, og jeg merker meg fraværet av de fleste som jeg møter i forbindelse med dåp og begravelse. Jeg kjenner også på denne uroen i møte med kunnskapsnivået om kristen tro blant det store flertallet av kirkens medlemmer. Jeg kjenner på uro når jeg leser undersøkelser som viser den svekkede stillingen kristne tro har generelt og at selv mange av kirkens medlemmer ikke identifiserer seg med kristen tro. Mest av alt kjenner jeg på denne uroen i møte med den likegyldighet jeg møter hos mange når det gjelder tro.

Denne uroen tvinger meg til å reflektere omkring kirkens identitet nå som kirkens bånd til staten formelt sett løsnes opp. Hva vil det si å være kirke i et samfunn som er grunnleggende endret i forhold til for bare 50 år tilbake i tid, og hva vil det si å være kirke nå som vi ikke lenger har en statskirke. Jeg stiller meg undrende til dem som synes å se for seg en sømløs overgang mellom statskirke og folkekirke, der ingenting i realiteten er endret, og det uroer meg at det ikke er mer kritisk refleksjon omkring folkekirketanken og hva samlivet med staten har gjort med kirken. I møte med endringene i kirken og samfunnet, synes det bare å være et helliggjørende svar; å være en folkekirke for folk flest, som favner om bredest mulig.

Er dette en fruktbar strategi i møte med dagens flerkulturelt og flerreligiøst samfunn, og er det et svar som er tro mot kirkens kall og dypeste identitet? Folkekirketanken er en utopi hvis den innebærer en ambisjon om å favne om hele folket. Kirken kan ikke uproblematisk overta Frps slagord, ”for folk flest,” eller Aps ”alle skal med”, ganske enkelt fordi en voksende del av folket ikke lenger identifiserer seg med kirkens tro.

Den økende del av folket med annerledes tro, eller ”ikke-tro”, gjør at en slik drøm om å favne alle ikke bare er en utopi, men det er også problematisk ovenfor dem som velger å stå utenfor, slik Stålsett-utvalget har pekt på gjennom sin innstilling om ”det livssynsåpne samfunn.” Det er også en utopi fordi kirken i seg selv bærer en uløselig spenning mellom det sekteriske og allmenne.

Kristentroen oppstod som en sekterisk bevegelse innenfor jødedommen. Det var i spenningen mellom jødedom og hellenisme at den utviklet sin egen identitet etter hvert som den ble spredd utover romerriket. En fundamental del av Jesu forkynnelse innebar et oppbrudd fra samfunnet og det bestående, og som Albert Schweitzer har påvist kan Jesus best forstås med innenfor rammen av en profetisk og eskatologisk endetidsforkynnelse.

Kirken er i verden men ikke av verden, derfor kan kirken aldri bli identisk med den allmenne kulturen. Som Kierkegaard har sagt det; ”dersom alle er kristne, så er ingen det!” Om dette var sant for femti år siden så er det enda mer sant i dagens flerkulturelle og flerreligiøse samfunn.

Folkekirken- ideologien vokste frem som antitesen til en snever vekkelses- og bedehuskristendom. Dens prosjekt kan sies å ha vært å allmenngjøre troen, samtidig som den tok et nødvendig oppgjør med Hallesby og helvetesforkynnelsen. Men hvor adekvat er det å fortsette å kjempe med Hallesbys spøkelse, når den formen for kristendom han representerte for lengst er marginalisert i vårt samfunn?

Problemet med folkekirkens teologi er at den fremstår som et speilbilde av bedehusteologien, bare med et motsatt fortegn. Den har det samme antropomorfe og forenklede Gudsbildet, bare at denne strenge fars - figuren er byttet ut med en litt godslig bestefar. Det samme gjelder folkekirkens fokus på etikk, her er bedehus- og vekkelseskristendommens fokus på omvendelse og personlig bot, byttet ut med fokus på miljø og sosial rettferdighet.

Spørsmålet er om vi ikke kastet barnet ut med dåpsvannet når vi kvittet oss fra helvetesangsten som en del av vår kollektive bevissthet. Hva er igjen av kirkens eskatologi, bortsett fra Ole Brumm- teologiens forsikring om at alle kommer til himmelen? Hva har kirken å tilby mennesker i dag, ut over dens ritualer, og et sosialetisk fokus? Har den noe annet å tilby enn Jesus som sier la de små barna komme til meg?

Det jeg savner i kirken i dag er nettopp troens eskatologiske dimensjon, dvs. dens karakter av å dreie seg om vårt ytterste anliggende(ultimate concern) som teologen Paul Tillich kalte det. Jeg vet ikke om jeg orker ikke å være prest i en kirke der troen tilsynelatende først og fremst handler om mitt syn på homofili eller oljeboring i Lofoten. Tro for meg handler om forholdet til livets store mysterium og ”evigheten som bryter inn i tiden”(Kierkegaard). Hvis eskatologien og forkynnelsen av Guds riket var den sentrale del av Jesu forkynnelse og selvforståelse, hvor er den da å finne i vår kirke?

Jeg er redd for at vårt ensidige fokus på homofilispørsmålet, og folkekirkeromantikken, i virkeligheten dekker over det faktum at kirken er i en dyptgående teologisk/eskatologisk krise; vi vet ikke lenger hvordan vi skal forholde oss til Jesu eskatologiske forkynnelse. Derfor ender vi opp med å krangle i det uendelige om homofili, og gjentar formuleringen om en åpen og inkluderende kirke til det kjedsommelige, istedenfor å forkynne og formidle Guds rikes nærvær på en måte som er relevant og troverdig for mennesker i dag.

                                                                                                                                       

 

 

 

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Kristian Stensland

22 innlegg  757 kommentarer

Publisert over 7 år siden

Vel, man går fortsatt til helvete uten tro i andre deler av den kristne verden, som f.eks. i andre deler av Europa og i USA. Personlig tror jeg nok også dette gjelder Norge.

- Ellers takker jeg for en godt innlegg (jeg kan godt forstå denne uroen).

Kommentar #2

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Takk for hjertesukket

Publisert over 7 år siden

Jeg deler din bekymring.

Jeg mener seriøst at kirken bør slutte seg til Moderkirken igjen, eksilet er over.

Luthers kamp som en gang var helt nødvendig, er ikke lenger noen grunn til å opprettholde skillet.

Dessuten kan vår kirke berike moderkirken ved en sammenslåing.

Kirkens enhet er et mål, og anledningen er nå.

Kommentar #3

Hallvard Jørgensen

78 innlegg  1479 kommentarer

Amen

Publisert over 7 år siden

Hei, Ivar. Du er Tillich-fan, eg stiller meg nok litt meir skeptisk. Difor ville det sikkert vore masse fruktbar og spennande usemje dersom vi hadde hatt ei meiningsutveksling. Men no ville eg berre seie at eg er veldig samd med dette innlegget. Eg er samd i at diskusjonar om homofili og oljeboring på éin måte kan sjåast som "overflate"-ting (sjølv om dei naturlegvis er viktige nok!), medan dei djupare spørsmål om Guds rike, om sanning, om relasjonen mellom tru og vitskap, om filosofi og teologi (for å nemne nokre ting), ikkje blir teke. Det er ganske merkeleg, eigentleg. Men smarte folk ynskjer jo gode svar.

Eg er også folkekyrkjeprest, og eg ser verdien i folkekyrkjeidealet, og respekterer dei mange som "sit på gjerdet," så å seie, dvs. dei som deltek i folkekyrkjas tilbod samstundes som dei ikkje vil ha ei tydeleg vedkjenning eller eit aktivt gudstenesteliv. Det kan vere mange, stundom legitime, grunnar til at folk er i ein slik posisjon. Men mi røynsle er likevel at folkekyrkja er avhengig av den indre krinsen av tydelege truande. Det er desse som i særleg grad representerer kyrkja, held oppe frivillig arbeid, talar kyrkjas sak etc. Så sjølv om ein er positiv til folkekyrkja, bør ein likevel verkeleg tenke høgt om "den indre kjerna", og ha som mål at folk stadig bevegar seg til ei tydelegare tru.

Kommentar #4

Jorunn Blindheim

3 innlegg  6 kommentarer

Publisert over 7 år siden

Jeg er absolutt opptatt av at kirken må være et åpent rom som folk flest kan ta i bruk, enten motivasjonen er å følge barn på korøveles eller tenne lys og søke Gud. Jeg er også opptatt av at vern om skaperverket er særlig viktig i vår tid.

Men jeg savner mer fokus og samtale om hva det betyr å forstå livet i lys av at Kristus har oppstått, brutt inn i tiden og er levende her og nå. Denne eksistensielle samtalen vil jeg ha mer av og lurer på om det er mulig å få det til innenfor rammen av folkekirken?

Kommentar #5

Gunnar Lund

0 innlegg  6279 kommentarer

Tro og forkynn evangeliet

Publisert over 7 år siden

Jesus sa: «Og se, jeg sender over dere det som min Fader har lovet, men dere skal bli i byen inntil dere blir ikledd kraft fra det høye». (Luk. 24:48-51).

Løsningen på mange av våre halvtomme kirker og bedehus i dag, er at vi troende, uansett samfunn, får en personlig opplevelse av pinsekraften. Dåpen med den Hellige Ånd er løsningen på vekkelsesproblemer. De første kristne måtte ha denne opplevelsen for å bli effektive vitner for Jesus, og derfor trenger vi den også. Dåpen med den Hellige Ånd er for alle kristne, uansett samfunn.

 

Kommentar #6

Ivar Bu Larssen

34 innlegg  27 kommentarer

Publisert over 7 år siden

Hei, Halvar. Det er fint at vi kan møtes i våre tanker om folkekirken, jeg er helt enig med deg i at "djupare spørsmål om Guds rike, om sanning, om relasjonen mellom tru og vitskap, om filosofi og teologi (for å nemne nokre ting), ikkje blir teke." Det er dette jeg etterlyser. 

Jeg tror også at vi kunne hatt en fruktbar og spennende meningsutveksling, der vi nok ville ha vært uenig i masse, men også kunne ha møttes på enkelte punkt, som f.eks. når det gjelder folkekirken. Tillich er ikke så lett å kategorisere, siden han både tok et oppgjør med den klassiske liberale teologi, samtidig som han ikke kan kategoriseres som en særlig ortodoks eller konservativ teolog. 
 

Kommentar #7

Ivar Bu Larssen

34 innlegg  27 kommentarer

Publisert over 7 år siden

Jorunn; Jeg er også opptatt av en åpen kirke som rommer hele livet, og jeg mener absolutt at et vern om skaperverket er særlig viktig i vår tid.

Det jeg savner i folkekirken er nettopp den eksistensielle samtalen du etterlyser, der troen angår oss, ut over å handle om et sosialetisk fokus og "aktiviteskirka." 

Kommentar #8

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Den eksistensielle samtalen...

Publisert over 7 år siden

Det er svært interessant at dette er et uttrykt ønske. Det er dette språket kirken må ta ibruk for å nå mennesker i vår tid.

Kommentar #9

Kristian Stensland

22 innlegg  757 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Gunnar Lund. Gå til den siterte teksten.
Jesus sa: «Og se, jeg sender over dere det som min Fader har lovet, men dere skal bli i byen inntil dere blir ikledd kraft fra det høye». (Luk. 24:48-51).

Jo, men som Lilli Spæren her sier, bør dem også i langt større grad inkludere filosofien i møte med de kommende generasjoner, ellers vil dem bare tape ytterligere grunn. Filosofikafeer og samtalegrupper om livets store spørsmål popper opp over det ganske land. I Kristiansand trekker den lokale filosofikafeens møter opp mot 700 mennesker. I Kragerø er filosofifestivalen blitt en hit. I Oslo strømmer menn og kvinner til Litteraturhuset, som fylles opp kveld etter kveld. Mens tankenes tid Der den akademiske filosofien lever sitt eget liv på universitetene er over, blomstrer grasrotfilosofien på puber, kafeer, biblioteker og i bokhandlere. Den handler ofte mindre om de mest abstrakte teoriene, og mer om hvordan filosofien kan brukes i folks liv.

Dem mister også respekt når dem ikke klarer å stå for grunnsannheter. Man bør også være noe klar på at dette med på å bli salvet av ånden, ikke primært dreier seg om tungetale (som bare er en av mange nådegaver, og ingen av dem representerer i og for seg selv et kriterium for oppnådd frelse) - men noe som kommer av en personlig relasjon til vår herre Kristus Jesus.

Dette var noen tanker fra meg, men hva vet vel jeg.

Kommentar #10

Jorunn Blindheim

3 innlegg  6 kommentarer

Eksistensiell borring

Publisert over 7 år siden

 

Å borre i kjernen av troen er mer enn  aktivitet og fritidsinteresse. Hva betyr det  at Kristus er livet? Hvorfor kan jeg ikke leve uten troen på oppstandelsen ? Det er lettere å snakke om dåpen, kirken som hjem, menneskeverdet, sosialetikk, enn at Kristus har brutt inn i tiden. Jeg mangler iallefall språk. Uansett vil jeg borre mer i hva det betyr at Kristus lever, og mindre etter all olja!

 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere