Verdidebatt

Det karismatiske bedrag

Flere må tale åpent om usunt og usant i gamle og nye evangeliske miljøer. Den seriøse og kunnskapsrike ekskristne Synne Fredriksen utfordrer meg med sin egenproduserte tungetale.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den ekskristne (ikke-troende) bibliotekaren Synne Fredriksen har i dag (22.4.) lagt ut et kort lydopptak av sin egen ”tungetale” på sin blogg, samtidig som hun gir en saklig og faglig interessant redegjørelse for fenomenet ”åndens dåp med tungene som tegn.” Tungetalen er fremført av Synne Frederiksen i fullt alvor, men flere år etter at hun selv hadde tatt avskjed med sin kristne tro. Jeg mener at dette er av religionsvitenskapelig såvel som av etisk interesse, og jeg legger linken til bloggen inn her

For min egen del kan jeg si at dette gjelder det smerteligste, mest opprivende og mest demoraliserende forhold i mitt eget liv, og som det er vanskeligst å være ærlig om. Mitt håp er at Synne Fredriksens så vel som mine egne betroelser både kan realitetsorientere søkende kristne så vel som trøste eksperimenterende og skamfulle karismatikere .

Det er neppe omstridt at det å bli fylt av Den Hellige ånd med påfølgende tungetale ifølge Bibelen er Guds løfte til alle troende. Apostlenes gjerninger forteller om det dramatiske språkunder som fant sted blant de første kristne på pinsefestens dag i Jerusalem, og i de første menigheter ble det tatt for gitt at troende skulle tale med tunger slik Jesus selv hadde lovet i Markus evangelium.

Derfor er det i seg selv ikke noe ekstremt i at man i evangeliske trossamfunn forventer å gå videre i sin utvikling som kristne, erfaringen å bli åndsdøpt og tale i tunger.

Allerede tidlig i tenårene begynte jeg selv å søke denne opplevelsen. Det skjedde den gang ved at man gikk frem i vekkelsesmøtet eller i det såkalte ettermøtet og for å søke ”mer av Gud”. Ofte ville da ledere i menigheten legge hendene på søkeren og på denne måte forsøke å formidle Kraften. Lett påvirkelige mennesker kan ved slike anledninger oppleve rystelser, kramper, og komme med usammenhengende rop og tale. Opplevelsen tolkes da som åndsdåp. Men for de fleste går det ikke så lett. Intet skjer. Man bønnfaller Jesus, gråter og hulker, blir med til bønnekjelleren etter at de fleste er gått hjem og blander sine skrik med de andre søkende som heller ikke så langt har opplevd den forløsende og henrykkende forening med Den hellige ånd.

Jeg var blant disse, og årene gikk. Kroppshårene rundt kneet ble gnidd av under uendelige bønnemøter. Min bror Arvid ble åndsdøpt på Lillehammer under Aage Samuelsens besøk. Jeg selv ble også revet med av Aages fantastiske karisma, men selv om begeistringen også førte meg til nye høyder, kom det ikke en fremmed glose over mine lepper.

Det gikk på selvfølelsen løs. Jeg var en lederskikkelse blant de unge, og så var jeg ikke engang åndsdøpt! Det kunne være noe som stengte, sa predikantene. Det var nok der det lå, og jeg ante hva det var.

En annen mulig forklaring som ble gitt var at man måtte ”ta” åndsdåpen ”i tro”, det vil si stole på Jesus, åpne munnen og la ord og lyder strømme ut.

Så bestemte jeg meg for å følge predikantenes råd. Jeg skulle ta imot åndsdåpen og tungetalen i tro. Jeg la meg på kne, fokuserte på Den hellige ånd og sa noe slikt som balivada salokondi sivitaidi balusagoni taduvala, hosianna, halleluja. Jeg gjentok disse og lignende ord, inntil jeg kjente en varme spre seg i kroppen, slett ingen ekstase, men en tilfreds lettelse.

Jeg hadde solgt min sjel. Igjen .

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt