Verdidebatt

The Emerging Church

Emerging Church - Hva er det? Det som kjennetegner denne voksne kristne bevegelsen, er et sterkt ønske om å komme forbi skillet mellom liberale og konservative og en vilje til å tenke gjennom gamle spørsmål på ny.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

EMERGING CHURCH. Spørsmål som for eksempel har med sannheten, kirkens enhet og nådens plass i evangeliet å gjøre - ønsker Emerging Church bevegelsen å se med postmodernismens øyne.  Denne felles innfallsvinkelen har skapt et nytt grunnlag for samtale mellom postliberale og postkonservative, som søker en fruktbar forståelse av kristen tro som både er ortodoks og sjenerøs. Det snakkes ikke om en rett vei, ikke om en modell som bare er å følge. Men om en tilbakevendelse til en sakral, historisk og Jesus-fokusert misjonstjeneste, for å nå det postmoderne mennesket som er åpne for det spirituelle, men som likevel har avvist den etablerte kirke.

I sin bok The Emerging Church beskriver Dan Kimball denne framvoksende bevegelsen og gir leseren konkrete eksempler.

DAN KIMBALL var født og oppvokst i New Jersey. Dan var en trommeslager i et punkband for mange år, og levde i London i et år og spilte i et band. Etter at bandet strandet, dro Dan til Israel og studerte bibelen på egenhånd for å finne ut om kristendommen var en solid tro eller om den var simpelt en religion av amerikansk avkastning. Etter Israeloppholdet dro han til Santa Cruz hvor han begynte å gå i Santa Cruz Bibel Church hvor han etter hvert ble ungdomsleder.Etter åtte år som ungdomspastor følte han behovet for en lovsangsgudstjeneste som reflekterte mer av verdiene i den postmoderne kulturen og hjertet til den framskridende generasjonen.

SANTA CRUZ er en liten by i amerikansk målestokk sør for San Francisco ved Californias solrike kyst. Byen er kjent for surfing og for å være et arnested for hippiebevegelsen på 1970-tallet. Den liberale grunnholdningen som preger Santa Cruz og det postmoderne livssyn som råder gjenspeiler seg i boken til Kimball - og hans ønske om å nå ut til denne oppvoksende generasjon han ser rundt seg.

DEKONSTRUKSJON FOR POSTMODERNE MENNESKER. Dan Kimball starter boken sin med å adressere begrepet "Emerging Church". Begrepet "Emerging," påpeker han, betyr: "å bli formet", "i ferd med å framstå" eller "å bli oppdaget".

Kimball sier at å være søker-sensitiv som en livsstil betyr at vi er sensitive til åndelig søkende mennesker i alt hva vi gjør. Når vi innenfor enkelte kristne sammenhenger snakker om søker-vennlige gudstjenester så snakkes det ofte om en metodologi, en strategi for hvordan å designe gudstjenestene for å tiltrekke seg de som synes at kirken er irrelevant og kjedelig. Dette har i mange sammenhenger vært å fjerne gjenstander som man ser som religiøse snublesteiner, de kristne symboler og "urelevant" liturgi - slik at søkende mennesker ikke blir forstyrret av dette og kan bli mottagelige til å høre budskapet om Jesus. Dette har i stor grad nådd mennesker som har hatt røtter i tradisjonell kristendom og kulturbakgrunn, men hva gjør vi med den oppvoksende generasjon som er helt fremmed for en kristendom som den rådende ideologi? Hva gjør vi med de som ikke tror på absolutte sannheter, men likevel er svært interessert i det religiøse?

Kimball mener at størsteparten av den oppvoksende generasjon vokser opp uten reel kjennskap til kristen tro, lære og kultur. Han mener kirken må gå tilbake til en rå form av opprinnelig kristendom, som fokuserer på disippel-livet som Jesu etterfølgere. En "post-søker-sensitiv" gudstjenestesamling fremviser et fullt spekter av åndelighet framfor å gjemme det bort. Det være seg oppriktig og ærlig tilbedelse, religiøse symboler, liturgi, utstrakt bruk av skriften og opplesning så mennesker kan få oppleve å bli forandret av Jesu budskap. Denne fremgangsmetoden er gjort med og av mennesker som har fått sine liv fornyet av Gud - mens det fortsatt er en klar kjøreregel å være sensitive og gi stadige forklaringer for hva som utspiller seg i møtet for å hjelpe søkende mennesker å forstå hva de teologiske termer og åndelige øvelsene er for noe.

I dagens verden har ikke den fremskridende generasjonen noe anker eller sannhet å holde fast til, sier han. Når de så erfarer sannheten og hører om Jesus, sjelens anker, for første gang – er de utrolig optimistiske. Når den fremskridende kirke vender tilbake til en råere og mer opprinnelig form for kristendom, tror Kimball at vi vil kunne vente oss en eksplosjonsartet vekst som i den første menigheten i oldtiden.

Gårsdagens metoder fungerer ikke lenger. Dagens generasjon ønsker noe genuint ekte. De ønsker ikke bare ord, men levd liv. Selv om et slikt postsøkende fokus på menighet fascinerer først og fremst mennesker i tjueårene - viser det seg at også mange eldre relaterer til en slik kristendomsutøvelse.

POSTMODERNISMENS RELIGIØSITET. Vi lever i den postmoderne tidsalder. I forhold til den moderne verden, som hadde sin periode fra 1500 tallet fram til slutten av forrige århundre, er den postmoderne annerledes på flere punkter: For det første har kommunikasjonen gått fra trykket materiale til bildemediet. Det visuelle er nå blitt hoved-formidlingsleverandør og informasjonsstrømmen er nesten blitt ubegrenset grunnet internett. For det andre er troen på personlig erfaring styrket. Tidligere lå tilliten i menneskelig resonering og logikk. Erfaring går forut for belæring. For det tredje er respekten og tilliten til autoriteter blitt knust, noe som viser seg i samfunnets holdning til bibelen, kristendommen og de andre religionene. Logikken, vitenskapen og rasjonalismen er på vikende front.

Den postmoderne "gud" er en sammenblanding av de forskjellige verdensreligionene og varierende individuell tro. Dagens ungdom er åpent lidenskapelige i forhold til religion, men de insisterer på at de vil ha det sin egen vei. Madonna sa i et intervju med 60 Minutes: "I go to synagogue. I study Hinduism. … all paths lead to God."

"Alle veier fører til Rom," er postmodernismens religiøse grunnholdning. Siden den fremskridende generasjon har en svært begrenset kunnskap om bibelens Gud, ser de det bare helt naturlig at de definerer sin egen moral og har sine egne ideer om seksualitet. Homofili eller heterofili er bare et utrykk for hva man foretrekker eller ikke. Og siden postmoderne mennesker ikke tror på absolutter, så nåde den som våger å si det imot! Som kristne sier Kimball at kirken trenger å forkynne om homofili og moralske standarder i ydmykhet og kjærlighet, ikke med en moralistisk ånd. Skal kirken ta den oppvoksende generasjon på alvor trenger den å vise medfølelse, ikke fordømmelse.

Emerging Church har fokus på en personlig erfaring og opplevelse av Gud i sine samlinger. De ser at mye av den kristendomsform vi har lagt opp til har ført til en konsummentalitet, spesielt innenfor de søker-vennlige gudstjenesteformene som har vært populære i evangelikale kirker det siste tiåret.

Mennesker kommer til kirken får å få åndelig føde, for å få sine behov dekket gjennom kvalitetssikrede programmer for seg og sine barn. Kimball peker på at kirken trenger å få et tilbakevende fokus på hva kirken egentlig er: et legeme av mennesker på et oppdrags som kommer sammen i fellesskap for å tilbe, oppmuntre hverandre og undervise fra Guds ord. Vi går ikke til kirken, vi er kirken.

De postkristne tilstedeværende trenger å se og erfare oss i interaksjon med Gud gjennom bønn, lovsang og skriftlesning. De trenger å erfare og se en ekte hengivenhet i våre samlinger. Derfor er det så viktig å bringe bønnen, og de sakrale handlingene inn i fellesskapet igjen. Dette må ikke gjemmes, det må fremmes! En fare Kimball ser er at man støtter seg til de nye formene og måtene å gjøre kirke på og faller vekk fra den bunnærlige og åpne tilliten til Gud, som er selve kjernen i hans definisjon av bevegelsens filosofi, og igjen tilbake til en slik forbrukermentalitet.

REKONSTRUKSJON AV OLDTIDENS KRISTENDOM. I Emerging Church sees et skifte i hvordan å forholde seg til gudstjenestesamlingene. Samlingene inkluderer preken, musikk og bønn. Den moderne innfallsvinkelen har vært gudstjenester som serverer musikk, forkynnelse og programmer til den frammøte i den søkervennlige gudstjenesteformen.

Emerging Church fokuserer på samlingene som en helhetlig åndelig erfaring framfor å ha forkynnelsen som hovedleverandør for gudstjenesten. Sammenkomstene er designet til å inkludere og forklare for de som ikke har hatt noen tidligere kirkeerfaring. De har sammenkomster som vektlegger det eksperimentelle, som framtrer spirituelt og mystisk, istedenfor moderne. Glassmalerier er "in" – gjerne på videokanon! Kristne symboler og kunst har en viktig plass. Rommet trenger å forfekte det spirituelle, ikke fornekte det. Mørke rom med stearinlys reflekterer åndelighet for den oppvoksende generasjon. Opplyste rom blir forbundet med det moderne og anti-spirituelle.

Lederskapet i Emerging church leder gjennom deltagelse. I en tradisjonell menighet har lederskapets rolle vært å lede gudstjenestene. Forkynnelsens rolle ilegges en ny vekt, som historiefortelleren av de store bibelske hendelsene og skriftopplesningen har her fått sin renessanse.

Emerging Church ser altså at det må noen dypere forandringer til enn enkle forandringer i musikkstil og overfladiske ”ansiktsløftinger” av gudstjenesteformer. Gudstjenestene trenger et helt nytt perspektiv. Moderne mennesker ønsker generelt å sitte og lytte mens den fremskridende postkristne ungdomsgruppen lengter etter å erfare den transcendente Gud under lovsangssamlingene. De ønsker frihet, istedenfor fasttømrede programmer. Denne organiske framgangsmåten kan kaller Dan Kimball for "Vintage Christianity" (norsk: Urkristendom).

Kimball påpeker viktigheten av at ikke forkynnelsen alene blir hovedfokuset i gudstjenesten. Han mener at forkynnelsen altfor lenge har hatt en så fremtredende plass at de åndelige øvelsene og ritualene har blitt skjøvet i bakgrunnen. Og han påpeker også at undervisningen ofte er blitt veldig ensartet i de søker-vennlige møtene med tre punkers preken med en eller annen sketsj som skal underbygge det som er tema for dagen. Kimball peker på at i det apostoliske brev til Timoteus blir det bl.a. oppfordret til å legge vekt på skriftlesningen. I bibelen blir det brukt flere ulike ord for å forkynne:

Kerugma betyr å proklamere.

Euangelizo betyr å bringe gode nyheter.

Kerusso å være en herold.

Å forkynne er å proklamere historien om Gud og mennesker, de gode nyheter om Guds rike. Når vi preker for den framvoksende kulturen, må vi ikke anta at alle deler våre forutsetninger. Kimball sie at kirken kan tale både til kristne og postkristne mennesker samtidig hvis de bare redefinerer noen ord og utrykk som virker fremmedgjørende for den postkristne. Redefiner, rekonstruer og dekonstruer bibelske termer og gjør dem anvendelige for alle.

Dagens unge vokser opp uten å anerkjenne bibelens ord som autoritet. Derfor trenger kristne å gjennomtenke hvordan de forkynner og kommuniserer det kristne budskapet. For det første må de i bønn studere og eksegere skriften for å nøyaktig kunne kommunisere budskapet. For det andre trenger de at Jesus er hovedfokus i vår forkynnelse. ikke bare gi informasjon, men fortelle mennesker hvordan de kan erfare Jesus slik hans disipler gjorde det. For det tredje må vårt mål være ikke metoder eller stil, men forandra liv.

I dette ligger en enorm utfordring til kirken: De kristne må gjenvinne deres tillit før de kan tale inn i menneskers liv. Det moderne sinnet var sterkest influert av fakta som grunnlag for tro. Den postmoderne tanke setter sin lit til erfaring forut for tro. Det betyr at de kristne må ta på alvor å leve ut det kristne liv i praksis.

OPPSUMMERING. Kimballs bok er en redegjørelse for praksisen i Emerging Church bevegelsen og da spesielt i hans egen menighet i Santa Cruz, California. Boken hans tar i bemerkelsesverdig stor grad for seg "seeker-sensitive"- bevegelsen (norsk: søker-vennelig), og ser på Emerging Church som videreføringen av evangeliet for generasjonen som kommer etter dem. Det er påfallende hvor stor vekt Kimball legger på de søker-vennlige kirkene.

Grunnlaget for parallellen ligger mye i at Emerging Church nå gjør det de søkervennlige kirkene gjorde før dem: de tilpasset evangeliets form til sin tid. Nå har tiden gått videre, og nye tilpasninger er nødvendig. Boken er dessuten anbefalt av noen av de sentrale lederne innenfor den søkervennlige kirken. Sett i et mer helhetlig kirkebilde, virker videreføringen mellom de to noe kunstig. (Det finnes da mange kirker, og bevegelser, som har tilpasset formen, uten å være innenfor søkervennlig – begrepet). Men han henvender seg allikevel til de ”post-seeker-sensitive”.

Kimball kritiserer sine åndelige røtter ganske mye. Han mener at de søkervennlige har kommersialisert evangeliet. Hva er så løsningen på dette for den kommende generasjonen? Jo, et mer holistisk og autentisk form for gudsliv og gudstjeneste. Samt begrepene ”dekonstruksjon” og ”rekonstruksjon”. Kimball mener at bibelske termer som ”Armageddon” og ”evangeliet,” "frelse" må dekonstrueres og redefineres.

Her føyer Kimball seg inn i tankerekken til McLaren, den store teologen innenfor bevegelsen, som mener at evangeliet ikke først og fremst er et budskap om personlig frelse. Kimball med fler mener modernismen ofte har redusert evangeliet til nærmest bare å bli frelst fra helvete. Den konklusjonen mener jeg blir altfor enkel. Modernismen har nok sitt å stå til rette for. Men å si at evangeliet i den etablerte kirke er blitt redusert til kun et budskap om å unnfly helvete, er veldig generaliserende og til og med feil.

Kimballs tese om dekonstruksjon og rekonstruksjon har en god del for seg. Det er alltid nyttig å tenke gjennom og evaluere ting på nytt. Heri ligger også en styrke ved bevegelsen. Men faren ligger i at pendelen kan svinge langt, og gjøre endel skade før den kommer til ro.

Kimball legger i sin fremstilling opp til de motsetninger han ser mellom moderne og postmoderne former for forkynnelse. Dette er forøvrig noe som preger hele tankegangen innenfor Emerging Church bevegelsen. Det moderne er preget av ferdigtygde svar, hvor forkynneren serverer tilhørerne det han måtte komme med, og de tar passivt imot. Forkynnelsen i Emerging Church bevegelsen er derimot fokusert på ekthet og livet i Guds rike, hevder Kimball. Forkynnelsen har en mye mer narrativ form enn den tradisjonelt har hatt - uten fokus på dogmer, men mer på kristuslivet. Med inspirasjon hentet fra meditativ og mystikertradisjoner hvor erfaringen og dialog er viktig.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt