Du kultiverer

Jeg tar sjansen på å dele noen tanker her, litt på ny grunn her og ber om forståelse for kanskje ett noe uryddig/ ulærd innlegg.

Du kultiverer deg selv.

Tør du å ta ordene i din munn? Hvem er du egentlig innerst inne og hvem vil du at andre skal se at du er? Har du gjemt deg bort til fordel for noe annet?

Er du sint, forbannet inne i deg selv? Holder du igjen utløp for forbannelser i ord og ønsker å vri det ut? Eller skjuler du ubevisst det du er i ett dandert vesen du egentlig ikke er?

Jeg kjenner mennesker som forbanner dritten de opplever hver dag og som fenger deres oppmerksomhet. Dels fordi det er noe de arbeider for og sliter med å få til men også fordi de ikke vet om noe annet liv. De er utålmodige og kanskje alene. Jeg kjenner også mennesker som skylder på alle andre for egen elendighet de føler på seg hver dag, de klager egentlig konstant. Det er alltid de andre. Jeg kjenner også mennesker som har alt men vil ha mer og som aldri får det til, selv om de får/ tar alt. De uffer og offer seg og syter, de haster videre. Jeg kjenner også mennesker som er positive og står på for samfunnet som de griper tak i. De har/ vet ikke annet og kjemper en håpløs kamp men de er tapre mens de står på. Jeg kjenner også mennesker som er ansett som tapere og nederst på rangstigen, rusmisbrukere av alle sorter, ofte er det de som er de beste og ofte er de der i rus fordi de ikke fant seg selv hjemme i verden, eller hadde en fungerende familie/ hjem.

Jeg hadde en serie sammenhenger om hvordan ting henger sammen i menneskenaturen, hvem vi er i natt. Det startet med en samtale med en barn/ ungdomsvenn sent i går kveld om hvem vi egentlig er og trakk også frem med det en sammenligning som Olav Duun skrev om Juvikfolket. Der kan lese vi om de dype følelser som ligger i mennesket om hva Jeg vil og brutale følger/ forbannelser i dette Jegs utløp av liv. Spiriten i Juvikfolket fra år 1500 var liksom å ikke bøye seg for hverken prest, lensmann, konge eller gammel erik sjøl. Den eneste de kunne bøye seg for var Skaperen selv, om Han kom. De tok for seg og det de ikke fikk tok de, samme hva. Ett av mange eksempler på vilje til denne slekt er at en ba om en datters hånd og fikk henne men han ville ha mere, han tok nesten hele gården etter å ha knegått svgerfaren og tvunget han til å gi ham det han ville ha. Det rett etter at han fikk datteren. Å knegå betyr å gå på sine knær over kroppen til vedkomne, det inntil målet er nådd. Dette er kort og brutalt men samfunnet kan være og er brutalt men mere langtidsvirkende enn en knegåing. Hvem eier deg, eier du deg egentlig selv eller har du gitt deg selv til noen? Stolthet? Hva det kan resultere i når vi balanserer, eller ikke i ett slikt kjødelig liv. Hvor er grensene for appetitten, sulten/ lysten, etikken og moralen for hva Jeg vil.

Tankene senere for meg selv på natten var innerst inne i det mennesket utøvende er i oss, hvordan vi ytterst, kanskje kunstnerisk står frem i ett billedlig språk. Det var i så sterke bilder og ordelag at det ikke egner seg på trykk fordi jeg tror og mener prinsipielt at vi ikke skal ta grovt språk i bruk. Jeg tør ikke å si det som det ble forelagt fordi det blir for ”rått”. Som troende er vi jo åndelige, jeg tenker at det var kjødelige Jeg- følelser og tanker målt opp av ånden i ett betraktende perspektiv. Det er summert ekstremt kort i den første setningen i dette innlegg men jeg legger det frem i andre ord.

Det er varmt, det koker og det råe indre etterspørres ved siden av i perspektiv.

Jeg tror vi mennesker må ha noe å tro på og det vi trenger å tro på må ha kjærlighet i seg for hvis ikke vil vi jage etter noe som ikke favner vår neste i kjærlighet men i utnyttelse. På en måte at hvordan kan Jeg ha nytteverdi av deg i min søken etter hva Jeg vil ha. Det blir ingen fred av det fordi det vi da håper på i vår tro å mette vår egen appetitt. Det blir da å konkurrere for å bli mett, resultatet blir en rentebærende utvikling, skyld og en kamp for tilværelsen. Bare så det er sagt, ja til ett rentefritt samfunn. Ja, det har blitt ett rotterace og den beste vinner og får ære. Alle vil bli som idolet i denne natur, en selv som man egentlig da dyrker blir i sin søken etter å bli som en annen.

I hvilken ånd farer du av sted i?

Alt dreier seg om tro, håp og kjærlighet. Har vi tro har vi håp men uten en orden i troen får man ikke håp men forvirring i ett "usselt" håp. Den med mest forstand i rotteracet hvor forvirringen rår er vinneren/ idolet. Fortvilelsen/ forvirringen opprettholdes for at idolene kan livnære seg. På den måten, i en "selvdrift" kaster vi bort livet vi er tildelt fordi vi ikke tar oss tid til barnet i oss selv og i dette barn lever som vi var tiltenkt å leve. Hele samfunnets drivkraft i denne natur er for stort til at individet, altså du og jeg kan overvinne som tiltenkte barns liv fra unnfangelsen av. Vi fødes som vi skal være inn i dette og farges og farges dessverre på våre blanke ark.

Det er derfor Jesus sier at tro, håp og kjærlighet er Veien, Sannheten og Livet ved Ham alene. Han kom for å gjøre oss fri fra trelldom. I Ham og Hans rike har vi noe annerledes konkret å tro på, noe å konkret håpe på og i denne tro rår rettferdighet og kjærlighet alene.

Det er to veier å gå, en med stolthet til fordel for mat som individuelt ikke er for oss eller noen andre og en som barnet vi individuelt er og i det er hvem jeg egentlig er. Hva spiser vi til vårt liv og hva har vi individer blitt? Se perspektivet, hvordan mennesket farer frem og hvor er vi personlig i forhold til dette. Er vi bevisst det og med det, eller tar vi avstand på noen måte? Til hvilken verden kultiverer vi oss?