Verdidebatt

Er "skriften alene" bibelsk?

DKK mener at Jesus grunnla den første kirken med Simon Peter som dens første pave. Det er et bibelvers som ikke protestanter tror på. Fordi bibelen tolkes forskellig.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.  Joh. 14:26

Protestanter tror på "skriften alene". Men hvor står det om "skriften alene" i bibelen? For skriften ble satt sammen av DKK, men ble forandret av protestanter.

"Skriften alene"  er noe protestanter tror på. Noe som skjedde etter reformasjonen da protestanter forlot kirkens tradisjon. Vi kan jo også spørre oss om "skriften alene" bare inneholder skriftene som protestanter tror på, og uteslutter skrifter som Jesus og de i Hans samtid anvendte.

For da Luther kom til makten så valgte han bort flere skrifter i fra bibelen, men senere igjen så ble noen av de skriftene Luther hadde valgt ut føyd tilbake, men ikke alle. Luther tok jo også bort Hebreerbrevet, Jakob, Judas og Johannes' Åpenbaring. For Luther var "skriften alene" de skrifter fra bibelen som passet hans tolkninger. I dag har protestanter 66 skrifter de godkjenner, da de fjernet 7 deuterokanoniske bøker. Katolikker har 73 skrifter tilsammen.

Men å tro på "skriften alene" har vist seg å splitre mer enn det har sammenføyd. Fordi det fins så utrolig mange måter å tolke bibelen på.

Er det ikke naturlig å tro at Gud har fulgt den kristne tradisjon gjennom historien, og ikke sluttet å vise seg etter Apostlenes tid? Det er ihvertfall min tro.

Fra katolsk.no

Ulike måter å tolke bibelen på

"Fundamentalistiske" protestanter og sektmedlemmer (som ofte er folk som vil ha enkle og tydelige svar på alle spørsmål som betyr noe for dem) tolker gjerne Bibelen bokstavelig ord for ord, som om hvert enkelt ord skulle være inspirert i seg selv. De vil ha full sikkerhet, og ser ofte med medlidenhet på mennesker som holder flere tolkninger åpne, som ikke er så absolutte som dem selv i sine meninger. Det er vanskelig å diskutere med dem. De står på sitt, og bedømmer gjerne skriftstedene løsrevet fra sammenhenger og har liten forståelse for historisk utvikling og problemer med tolkning av tekster som stammer fra andre kulturkretser som er 2000 år gamle eller eldre.

Vanlige protestanter er imidlertid mer influert av den historisk-kritiske bibeltolkning, og det skaper av og til problemer for dem. Når det er en rekke tolkningsmuligheter, alt etter hvilken bibelteolog man hører, blir det vanskelig for menigmann å vite hvem man skal holde seg til. Dette kan gi sterke meningsforskjeller innenfor ett og samme kirkesamfunn. Fordi Bibelen er den helt dominerende rettesnor for dem, og når den blir tvetydig, rammer det den enkelte troende i hans trosvisshet og sikkerhet.

De er det langt lettere for en katolikk å leve med slik faglig uenighet om Bibelen. For katolikker vet at stridsspørsmål av den art vil - hvis det dreier seg om noe vesentlig - bli tatt opp av læreembedet og bedømt som et ledd i Kirkens Tradisjon. Det gir den enkelte katolikk en sikkerhet for at andre, mer kompetente kristne, vil finne en løsning på problemene, og at det ikke er et stridsspørsmål som han personlig behøver å ha noe tungt ansvar for løsningen av.

Protestanten leser altså Bibelen både for å bygge opp sin tro og for å finne sikkerhet og et system for sin kristendomsoppfatning der. Han er ofte helt avhengig av Bibelen som referansesystem. Katolikken kan nøye seg med å lese Bibelen til oppbyggelse, for Kirken og Tradisjonen er et tilstrekkelig system og sikkerhetsnett for ham. Derfor oppmuntres den enkelte katolikk til personlig bibellesning for utvikling av fromhetslivet, men ikke for at han skal slå andre i hodet med utvalgte bibelsteder for å bevise et eller annet. Det har han vanligvis verken evner eller kunnskap til å gjøre.  http://www.katolsk.no/tro/tema/apenbaring/artikler/gwh4

Fra katolsk.no

InfoOm forskjellene på protestantisk og katolsk tro

Det nye i det reformatoriske skriftprinsipp om "Skriften alene" er ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye er at Skriften er alene. Som autoritet er den tatt ut av den kirkelige sammenheng. Når Luther sier at paven og konsilene kan ta feil, er det ikke bare et teoretisk utsagn. Han sier det fordi han selv har overprøvd dem i konkrete spørsmål. Det er ikke hans egen person men hans overbevisning som for ham blir selve autoriteten. Luthers opprinnelige tanker er blitt langt mer radikalt utfoldet senere, og har hatt langt større konsekvenser teologisk, kirkelig og politisk enn det Luther kunne ha forutsett i 1521. Som idé har det på mange måter blitt spiren til den moderne individualisme og subjektivisme. Luther selv levde tross alt i den katolske tradisjon i utgangspunktet. Og hans intensjoner var opprinnelig å fremme reformer i Den katolske kirke, og ikke å starte et nytt kirkesamfunn. Selv gjennomgikk han en lang utviklingsprosess teologisk og kirkelig.

Men slik skriftprinsippet har blitt utformet i protestantisk tankegang er det altså ingen autoritativ tradisjon utenom Bibelen som kan gi sikker kunnskap om kristentroen. Og det er i prinsippet heller ingen autoritativ tradisjon for hvordan Bibelen skal tolkes. Man har bare bibelteksten og dens indre sammenhenger, som kristentroen må utledes av. Ved hjelp av Den Hellige Ånd tror man at det er mulig å forstå hva som er budskapet i Bibelen. Tradisjonell lutherdom vil vektlegge at Guds Ånd finnes i bibelteksten. Teksten er derfor klar og åpenbar for den som søker sannheten og vil la seg veilede. Mange reformerte retninger vil hevde at det at den troende bibelleser selv har fått Den Hellige Ånds gave, er det som setter vedkommende i stand til å forstå Skriften.

Mange protestantiske retninger regner også med direkte åpenbaringer fra Gud. Dette gjelder særlig karismatiske menigheter med utspring fra pinsebevegelsen. Men det er ingen generell enighet om hvordan slike åpenbaringer er å forstå, eller hvilken autoritet de har.

Historiesyn

Av dette følger også at synet på kirkehistorien endrer seg. Når tradisjonen ikke lenger har autoritet, blir kirkehistorien mindre interessant, og særlig historien etter nytestamentlig tid. Her er det stor forskjell på tradisjonell lutherdom og mer radikale protestantiske retninger, som ofte blir kalt "reformerte". Mens tradisjonell lutherdom har vært veldig opptatt av kirkehistorie, men med vekt på oldkirken (altså tiden før middelalderen) og reformasjonen på 1500-tallet, har reformerte kirkesamfunn i sin alminnelighet nærmest sett med skepsis på hele kirkehistorien etter apostlenes tid og inntil dannelsen av deres eget kirkesamfunn. Med det menes at kirkehistorien ikke kan lære oss hva sann kristendom er, men forteller oss desto mer om hvordan Kirken har "sporet av" fra det "opprinnelige, enkle evangelium". Historien fremstår da som et tidsgap mellom kilden (Bibelen) og vår tids kulturelle forståelseshorisont. For den moderne protestantiske bibelleser blir svaret enten å leve seg inn i bibelteksten ved å prøve å rekonstruere urmenigheten, eller å skrelle bort alt som synes å være uttrykk for antikkens jødekristne kultur, på jakt etter den egentlige kjernen i budskapet, eller som oftest en blanding av disse tilnærmingsmåtene.

Kirkesyn

I forlengelsen av det vi har sagt hittil, er det ikke vanskelig å tenke seg at protestantiske retninger har et annet syn på hva Kirken er, enn det Den katolske kirke har. Mens det for oss katolikker er en ytre, synlig Kirke som er innstiftet av Kristus selv, med embeter som videreføres ved den apostoliske suksesjon, mener de fleste protestanter at Kirken er en åndelig, usynlig størrelse - som består av alle troende, alle steder og til alle tider.

I luthersk sammenheng har man gjerne tenkt på kirkens ytre organisasjon som en menneskelig utformet ordning, men at det er Guds vilje at det skal være en ytre kirke, med en menighetsforsamling på hvert sted. Man har også tenkt at Gud kaller mennesker til tjeneste i denne ytre kirken. I mer karismatiske menigheter tenker man seg at menigheter oppstår (eller "plantes") ved at Gud kaller og utruster enkeltmennesker med særskilte nådegaver til de ulike tjenestene som hører med i en menighet.

Om den katolske tradisjon

For oss som katolikker gir det ikke mening, historisk sett, å si at tradisjonen er noe prinsipielt annet enn Skriften, eller noe fremmed for Skriften. Det nye testamente viser at evangeliet om Kristus begynte som en muntlig overlevering eller tradisjon. Se for eksempel innledningen til Lukasevangeliet og misjonsreisene i Apostlenes gjerninger. Egentlig er det forbausende lite av som er skrevet ned (jf. slutten på Johannesevangeliet). Vi må kunne si at essensen av den kristne tro er skrevet ned i Bibelens bøker. Men vi står fortsatt igjen med spørsmålet om hvordan man skal forstå det som er skrevet.

Mange av de første kristne hadde den store fordel at de fikk lytte til apostlenes egne beretninger og forklaringer. Tenk deg for eksempel dem som var i Roma da apostelen Peter bodde der. Mange av dem levde også lenge etter at Peter døde, og kunne fortelle videre det de hadde hørt av ham. Hele den forståelseshorisont de hadde tilegnet seg i forhold til evangeliet, er i bunn og grunn et uttrykk for det vi mener med begrepet tradisjonen. I motsetning til protestanter flest, så tror ikke vi at denne forståelseshorisonten gikk tapt eller ble forvansket så snart apostlene var døde. Vi tror at den ble videreført i Kirkens rom og i Kirkens liv, særlig gjennom apostlenes etterfølgere i bispe- og paveembetet. Og vi tror at Gud ved sin Hellige Ånd har sørget for dette. Vi tror heller ikke at Kirken har innført noen ny lære i middelalderen i strid (bevisst eller ubevisst) med Bibelen, slik en av de klassiske anklagene mot Den katolske kirke vil ha det til. Tvert imot har Kirken alltid lest og studert Bibelen med ærbødighet.

Når det gjelder Bibelens mange og ulike bøker, så ble de til over en periode på mer enn 1000 år. Først på slutten av 300-tallet ble Bibelen samlet til én bok med det bestemte utvalget av skrifter som vi kjenner i dag - en prosess som har fått navnet kanondannelsen (av gresk: kanon betyr "rettesnor" og betegner i denne sammenheng hvilke skrifter som er autoritative og som derfor naturlig hører hjemme i Bibelen). I oldkirken var det mange flere skrifter å velge i, og som sirkulerte blant folk, enn de som til sist ble tatt med i Det nye testamente. Protestanter har tradisjonelt gjerne en tanke om at Gud har holdt sin hånd over kanondannelsen, slik at Bibelen ble slik den skulle bli, både med tanke på skriftutvalg og innhold. Det kan vi jo være enige i. Men vi må ikke glemme hva som skjedde i praksis, nemlig at Kirken faktisk vurderte hvilke skrifter som var ekte og apostoliske. Den samme Kirke som vurdert hvilke skrifter som var i samsvar med apostlenes lære, ba også helgenene om forbønn, ba for de døde og feiret messens offer, for å nevne noen av de tingene som er mest problematiske for protestantiske kristne.

I dette er det ingen motsetning, men tvert imot en sammenheng: Gud har brukt og bruker Kirken til å fremme sitt verk. Riktignok tror vi at Kirken er en åndelig realitet som "Kristi mystiske legeme". Samtidig er det gjennom de ytre ting og de ytre handlinger at de åndelige realiteter konstitueres; gjennom Kirkens struktur og embeter, gjennom det sakramentale liv - ikke minst gjennom kommunionen, i sin videste forstand som kirkefellesskap. Betydningen av tradisjonen kommer klart til syne gjennom dette.

Kristi løfte til Kirken om at "den skal dødsrikets porter aldri få i sin vold" (Matt 16,18) ser vi i sammenheng med Kirkens tradisjon. Vi tror at dette løftet innebar at tradisjonen alltid skulle være inntakt. For å sette det litt på spissen: Vi tror ikke at Gud på 300-tallet bare var opptatt av at Bibelen skulle bli til, slik at vi kunne kjøpe den i en bokhandel 1600 år senere. Vi tror at Gud, den gang som nå, var opptatt av å utføre sitt frelsesverk i menneskene, gjennom sin Kirke på jorden.

De nye tradisjonene

Reformasjonene og senere kirkesplittelser har avskaffet tradisjon som autoritet prinsipielt, men ikke reelt. Nye tradisjoner er blitt dannet, og har erstattet den katolske tradisjon. Reformasjonene førte til opprettelse av nasjonalkirker/ statskirker med ny teologisk profil og ny kirkelig praksis. Men alle innbyggerne var forpliktet til å innordne seg i den nye tradisjonen. Konformitetskravet innenfor de gamle protestantiske kirkesamfunnene har vært sterkt i lang tid. Det er først i våre dager vi ser at den felles, forpliktende teologi er i ferd med å gå i oppløsning, eller kanskje også omdannes. De kirkesamfunn som fremstår som mest konforme i dag, er gjerne karismatiske menigheter med utspring fra pinsebevegelsen. Dette kan kanskje forklares ut fra deres sterke lederstruktur og tro på Den Hellige Ånds umiddelbare inspirasjon. Uansett er det, i enhver sammenheng, en forventning om at man står sammen om noe. Innhold og omfang av denne fellesnevneren kan variere. I et kristent kirkesamfunn må man være sammen om kristentroen, og i det minste ha en felles oppfatning av hva som er nødvendig å holde fast på. Å oppleve at man ikke har en slik felles oppfatning, vil virke smertefullt og splittende.

Til slutt

Er det viktig å fokusere på forskjellene? Burde vi ikke heller være opptatt av det vi har til felles? Vi deler kristentroen, og det er god grunn til å bli stadig mer opptatt av det. Det er også vår plikt å arbeide for kristen enhet. Men nettopp derfor tror jeg at vi samtidig trenger å bevisstgjøre oss selv på de grunnleggende spørsmål som de mange ulikheter springer ut av - ikke for å polemisere mot andre, men slik at vi kan gjøre rede for vår tro. Jeg tror det er lettere å forholde seg til uenighet hvis man er trygg på eget ståsted.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt