Oppgjør med det alternative presteskapet

BOKOMTALE:

Professor i fysiologi Kristian Gundersen er en av våre tydeligste og skarpeste forsvarere av åpen sannhetssøking basert på rasjonalitet, vitenskapelighet og kritisk tenkning. I boka Snåsakoden tar han for seg temaet som kanskje mer enn noe annet har opptatt ham som offentlig debattant de siste årene, nemlig alternativbransjen og deres mange underlige påstander om hvordan virkeligheten henger sammen. 

Mange av de mest skråsikre og påstandsivrige alternativistene kunne hatt nytte av de 100 første sidene i Gundersens bok. Her definerer han alternativ medisin, drøfter hva sannhet egentlig er, og går gjennom mange av de psykologiske mekanismene som gjør at vi mennesker skal være svært forsiktige med å stole for mye på våre egne intuisjoner og fikse ideer. Det hele følges av gode, illustrerende eksempler.

«Æ veit itj»

Gundersen har et spesielt agg til myndighetspersoner og offentlige institusjoner som etter hans mening kobler ut rasjonell tankegang og fungerer som pr-maskineri for alternativindustrien. 

Tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen får gjennomgå for sitt svar da Gundersen i en tv-debatt spurte ham, som helseminister, hvordan han virkelig kunne vite at Snåsamannen hadde fjernhealet sønnen hans for kolikk. Kunne det ikke finnes andre forklaringer, som at kolikken gikk over av seg selv, eller at gutten prompet seg ut av krisen? 

«Æ veit itj» svarte helseministeren, men føyde likevel til at episoden hadde forandret livet hans, hans syn på healing og det overnaturlige. 

«Er det arrogant av forskere å kalle dette naivt»? spør Gundersen i boka. 

Alternativt presteskap

Han lar det også gå hardt ut over Nafkam og Nifab – henholdsvis den statlige forskningsinstitusjonen og informasjonssentralen for alternativ medisin. 

Gundersen mener disse kjemper målrettet for at alternativ behandling skal vurderes etter andre kriterier enn alt annet – at normal vitenskap ikke skal gjelde for dette området. Når man ved hjelp av det beste man har av kvalitetssikret forskningsmetode ikke er i stand til å plukke opp effekter av alternativ medisin, kan jo det skyldes at det ikke finnes noen slike effekter, kommenterer han. 

Samme kritikk rettes mot politikerne som opprettet de to enhetene. Gundersen viser til vedtak og utredningstekster i forbindelse med loven om alternativ medisin som ble vedtatt i 1998. Her synes det opplagt at politikere ikke mener det bør stilles like strenge effektkrav til alternativbransjen som til alt annet. Isteden forsøker man å etablere en slags ny definisjon for "seriøsitet", der dokumentert effekt ikke skal telle, men hvor det forventes at du har regnskapet i orden og følger lover og regler. 

For Gundersen blir dette absurd. 

– For meg er det sjokkerende at man ikke skal bruke dokumentert effekt som kriterium for seriøsitet. Selve begrunnelsen (til Stortinget) er også underlig; Fordi så lite av behandlingen er dokumentert, så må man utvide seriøsitetsbegrepet. Det er omtrent som å si at luften er så forurenset at man må heve grenseverdiene, skriver Gundersen.

Eik mot kviser?

Homøopati vies stor oppmerksomhet i boka, ikke overraskende. Gundersen forteller oss blant annet om homøopatenes «prøvinger», der en visst utvalg testpersoner får tildelt ulike substanser for å se hvilke symptomer som utløses. Dette indikerer for homøopatene hva middelet kan brukes mot, hvis det uttynnes ("potenseres") på den vanlige homøopatiske måten. Ideen er at stoffet som utløser symptomet, også er det middelet som skal kurere det. Likt kurerer likt, som det heter. 

Symptomene testpersonene får i disse «prøvingene» rapporteres av testpersonene. Her noteres absolutt alt. Typiske symptomer som noteres kan være «litt vondt i ryggen kanskje», «rar følelse i armen», «følelse av innestengthet», «tunge føtter» eller «drøm om hunder». Her siles ingenting ut. 

Gundersen hevder at det ikke alltid er en klar sammenheng mellom disse prøvingene, og hva middelet deretter brukes mot. Som eksempel nevner han prøvingen av det homøopatiske middelet «Quercus rubor». Det vil si treet eik. Prøvingen av eik førte til at homøopatene mente det var riktig å prøve det ut mot et kviselignende utslett. Gundersen har imidlertid sjekket orginalprøvingen, og det var egentlig ikke så mange som fikk kviser, viser det seg. 

Gundersen kan også opplyse om at han selv har fått kviser mange ganger uten å ta eik først, så han foreslår heller at homøopatene sjekker ut de symptomene som dukket opp oftest i prøvingen av eik. Det var for eksempel en viss overvekt som rapporterte «en følelse av å ha gått hele dagen med tette sko og plastikksokker». Gundersen mener homøopatene derfor heller burde ha lansert eik som et middel mot utmattelse eller fotsvette, og ikke mot kviser. 

Det er passasjer som dette som gjør Gundersens bok underholdende å lese. Han går ikke inn for å latterliggjøre, men når han på saklig og nøkternt grunnlag tar en del av det alternativbransjen driver med på alvor, blir det morsomt på samme måte som vil ler av Monty Pythons gravalvorlige behandling av tilsvarende absurditeter. 

En annen kostelig gjennomgang er Gundersens omtale av det homøopatiske middelet «Cygnus X-1». Det er etter sigende laget av strålingen fra et sort hull i stjernebildet Svanen. God fornøyelse.

Dette er et utdrag. Les hele anmeldelsen på Fritanke.no