Siri Fuglem Berg

11

Feil om annerledesbarn

Vårt Land har hatt flere reportasjer om oss mødre som valgte å bære fram syke fostre. Professor Guttorm Haugen bekrefter i lørdagens reportasje at "i norsk abortpraksis er det nok vanlig å betrakte trisomi 18 som uforenlig med liv."

Publisert: 12. apr 2013

Internasjonal litteratur anbefaler at trisomi 18 ikke skal omtales som dødelig. Dessuten er ikke dødelighet i mors liv 80 prosent, slik Haugen sier, men 50-70 prosent.

Flere studier bekrefter ett års overlevelse på over 40 prosent, samt bedret livskvalitet, når barna mottar aktiv behandling.

De fleste dør heller ikke rett etter fødsel, middelverdien for overlevelse varierer fra 5 døgn til over 320 døgn. Levetid avhenger av om barna får behandling eller ikke. Norsk praksis er å ikke gjøre noe. Ikke overvåkes de under fødsel, ikke gjøres keisersnitt for å redde dem. Allerede her forstår vi at dødeligheten blir høyere enn den hadde trengt å være.

Puster ikke barnet etter fødsel, gjør man ikke noe for å hjelpe. 5 prosent av alle normale nyfødte trenger slik starthjelp, uten det ville flere dø.

De fraråder sondemat, noe de fleste trisomibarn trenger - de sultes til døde.

Trisomibarn kan sammenliknes med for tidlig fødte. De trenger ofte litt ekstra starthjelp.

Tenk hva dødeligheten hos for tidlig fødte hadde vært uten slik hjelp?

Er det rart at trisomibarn ikke lever lenge? Dødeligheten er et direkte resultat av legers manglende vilje til fødselshjelp og behandling.

(På trykk i Vårt Land 9. april 2013)

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Turid Talita Manjana Holta

0 innlegg  2678 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Siri Fuglem Berg. Gå til den siterte teksten.
De fleste dør heller ikke rett etter fødsel, middelverdien for overlevelse varierer fra 5 døgn til over 320 døgn. Levetid avhenger av om barna får behandling eller ikke. Norsk praksis er å ikke gjøre noe. Ikke overvåkes de under fødsel, ikke gjøres keisersnitt for å redde dem. Allerede her forstår vi at dødeligheten blir høyere enn den hadde trengt å være.

Helt sant! Trist at dem ikke vil hjelpe dem. Men slik ser en og på andre plan i helsevesenet . Det er noen som får bli prioritert andre får ikke hjelp. Selv om behovet og nøden kan være like stor. Så er det bare bestemt  at noen ikke skal hjelpes. Dessværre og ikke noe å skryte av akkurat.

Kommentar #2

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Takk for at du står fram

Publisert over 7 år siden

Det er et viktig tema. Alt for viktig til at legene alene skal kunne ta slike avgjørelser. Og hvorfor gjør de det?

Har det noe med økonomi å gjøre? Har det noe å gjøre med at lidelse er uutholdelig? Har det med et sekulært menneskesyn å gjøre? Eller har det med utbrenthet å gjøre? Eller kanskje det har noe med manglende etisk forståelse å gjøre?

Noe av løsningen på det private plan er å takke nei til fosterdiagnostikk, eventuelt oppsøke en lege man vet har et verdigrunnlag som sitt eget.

Det er trist at man må ta så ansvar for å få denne grunnleggende hjelpen til å leve, om livet blir kort eller langt.

 

 

Kommentar #3

Siri Fuglem Berg

11 innlegg  226 kommentarer

Ja

Publisert over 7 år siden
Lilli Spæren. Gå til den siterte teksten.
Noe av løsningen på det private plan er å takke nei til fosterdiagnostikk,

Det blir jo en nødvendig konsekvens av dette. Om en vet med sikkerhet at en ikke ønsker abort, bør en absolutt takke nei til endelig diagnostikk, dersom en ikke ønsker at barnet skal fratas de samme muligheter til å overleve fødsel og nyfødtperiode som andre svake små.

Jeg vet ikke om det har noe med økonomi å gjøre. I det store og hele er ikke økonomi noe argument for ikke å behandle trisomi-barna. De utgjør så liten andel av pasienter på nyfødtintensivavdelinger, at økonomiske argumenter for ikke å behandle er irrelevante.

Det har ikke med uutholdelig lidelse å gjøre, selv om det ofte brukes som argument for ikke å behjandle nettopp denne gruppen pasienter. Studier viser at de stort sett har det bra. Dessuten må vi ha i mente at lidelse kan lindres.

Jeg tror mye av grunnen ligger i den dødelige språkbruken som har fått fotfeste rundt disse syndromer. Den preger faglitteraturen og farger synet legene har på tilstanden. Dette, kombinert med manglende reell kunnskap om de samme pasienter, blir en farlig kombinasjon, der legenes negative vurdering av barnas livskvalitet fører til manglende vilje til å hjelpe barna.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere