Verdidebatt

Normisjons Haparanda

Normisjon skal finne ny leder.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Normisjon skal skaffe ny leder. Jeg fikk lyst til å kommentere. Det er et stort privileguim og være med i organisasjoner som Normisjon. Det er et tjenlig redskap i Guds rikes arbeid. Mange har blitt frelst, blitt bevart i troen og fått vokse i nåde og kjennskap til den Herre Jesus Kristus. Normisjon sitt arbeid har lange tradisjoner i Norge, en imponerende misjonshistorie. Oppgavene framover er vel så viktige som de som er utført. Høsten er stor og markene er hvite.

Hvorfor så overskriften Haparanda, den svenske grensebyen mot Finland i Bottenvika. For meg står det som en litt morsom og enfoldig betegnelse på vår nidkjærhet i Gud rikes arbeid. Muligens er historien ikke sann, men den er så god at den likeså gjerne kunne være sann. Første gang jeg hørte den, var den navngitt. Vi kjenner til at i enkelte kristne miljøer så skal man tale i tunger som legitimasjon for å ha mottatt den Hellige Ånd. De som vil bli Åndsdøpt kan ned i bønnerommet de andre er velkommen til å stanse igjen i kaféen. Noen av oss kjenner igjen innbydelsen. I bønnerommet var det høy stemning og tungetalen ble framelsket som det heter i Paulus sitt brev. De mest ivrige lederne formante «say a noise for Jesus!». Noen lærte om du da kom fram med bare ett mer eller mindre utydelig ord, så var du døpt i den Hellige Ånd. Det var da vår kjære venn ble døpt i den Hellige Ånd ved å si Haparanda og bare det. Etter det var «the second blessing!» oppnådd. Haparanda var tegnet på det. Legitimiteten i forsamlingen var OK. Vår søster eller var det bror, ble velsignet. Når Ånden var nær i møtet og de andre talte i tunger og ropte Halleluja, kom det rungende Haparanda! rop. Jeg håper ingen fortalte om grensebyen, Haparanda. For om historien er sann, er vedkommende hjemme hos Herren nå og der skal ingen mere tale i tunger. Haparanda var til mye velsignelse og også noe humor.

Jeg hørte historien for over 30 år siden. Haparanda, har siden for meg stått som uttrykk for noe i vårt kristne arbeid. Mye av det vi gjør, er og kan være til velsignelse, men det er ikke dermed sagt at vi arbeider riktig og er på rett spor til enhver tid for det. Min personlige betraktning er at Vår Herre synes å være raus i så måte og muligens har han ikke liten sans for humor heller, midt i vår nidkjære rettroenhet.

Jeg har helt siden slutten av 60 tallet vært med i Gnisten, leder i lokalforeninger, styremedlem og total 6 år som leder av regionstyre. To av årene var etter fusjonen og stiftelsen av Normisjon. Dessuten har jeg reist og reiser fortsatt som frivillig forkynner. En periode var jeg også lønnet emissær på deltid. Derfor har jeg sett og hørt mye Haparanda i Normisjon. Jeg er på en måte aldri bekymret på Vår Herres vegne. Det er en unødvendig bekymring. Men allikevel fikk jeg lyst til i forbindelse med lederskifte i Normisjon å oppmuntre til minst mulig Haparanda rop i organisasjonen. Da er mitt enkle budskap at Normisjon må først og fremst konsentrere seg om forkynnelsen. Normisjon sin lange tradisjon er en forkynnerbevegelse. Det er ei bok jeg ble skuffet da jeg leste av vår ellers så eminente forkynner og skribent, Anfinn Skaaheim . Boka var om Indremisjon sin historie. Indremisjon var en skole-, bok-, blad-, leir-, osv bevegelse. Det skuffende i boka var at denne bevegelsen ikke ble sett i lys av forkynnerbevegelsen. En gang leste jeg et hefte med tittelen som lød omtrent som dette «Brevet til Galaterne sett i lys av Galaterne 2.20» I Normisjon sintradisjon er det masse bevegelse som vi kan og skal glede oss over, men uten at det blir sett i lys av forkynnerbevegelsen, er det en stor feil analyse.

Min kommentar er at den nye ledelsen i Normisjon må se alt sitt arbeid i lys av forkynnerbevegelsen ellers vil resten av oppmerksomheten i bevegelsen bli mye Haparanda rop!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt