Den store klassefesten

I går var jeg på klassefest. Jeg hadde gledet meg lenge, for jeg visste at det ville bli noen magiske og litt surrealistiske timer. Begivenheten skyldtes at det var 30 år siden vi gikk ut av ungdomsskolen. Vår klasse var ganske unik, fordi den fikk være sammen både på barneskolen og ungdomsskolen, altså i alle årene mellom 1970 og 1979.

Dette er vesentlige år i våre liv. I disse årene fra man er 7 år til man er 16 år, så er man gått fra å være et barn til å ta steget ut i de voksnes verden.

Noe annet spesielt med disse årene er at de fleste i klassen vokste opp i hverandres nabolag. Vi kjente dermed ikke bare hverandre fra skolen, men når vi så på gamle filmklipp med andre barndomsvenner, kunne mange i klassen nikke gjenkjennende.

For seks år siden var 3-4 av disse klassekameratene invitert da jeg fylte 40. Det var også andre venner gjennom disse førti årene, ikke minst de som har vært mine venner de senere årene. Likevel slo det meg at det er disse som jeg ikke har hatt kontakt med på 20-30 år som kjenner meg best. Det var rett og slett litt skummelt når de kom, for de kjente meg på en annen måte enn de som kjenner meg i dag. Det var sånn jeg følte det, og i går følte jeg det samme. Det kan kanskje være med å understreke hvorfor barndommen betyr så mye for oss - og for psykologene.

I USA har de fleste sin egen ”Shrink” (hodekrymper). Men også her i landet har mange oppsøkt psykolog i vanskelige deler av livet. Det som er gjenkjennende med besøk hos psykologen er at de graver i barndommen. Hvor ofte har man ikke hørt at mange problemer man sliter med fører tilbake til barndommen.

Da vi sluttet på ungdomsskolen dro vi hver vår. De fleste for å gå på forskjellige videregående skoler, kanskje internat som meg. Etter dette forsvant vi ut av hverandres liv. En ny tid var begynt og den fortsatte i en helt annen verden. Den nye verden besto for mange av nye venner, nye interesser, arbeid, ekteskap og barn.

Det gjør det ennå, selv om de fleste i klassen nå hadde voksne barn. Noen var til og med blitt bestemor eller bestefar. Ikke alle hadde giftet seg eller fått barn, men felles for alle er at vi startet nye liv langt utenfor den hverdagen vi hadde i 70-åra.

Tretti år er en lang tid. Det første som slo oss var det overraskende faktum at så å si alle var i live. Til og med vår 86 år gamle klasseforstander fra barneskolen var med oss og holdt ut lenge på festen, før hun takket for seg. Hun fortalte om noen av oss, som hun husket. Tore var en av de i klassen som reiste seg opp for å si noen ord. Han kunne fortelle hva han husket om flere av oss. Sølvi leste dikt om hver enkelt, som hun hadde laget i 1979. Det hun skrev stemte for mange med hvordan det gikk med oss. Etter middagen ble det mye snakk om barn, om barneoppdragelse, om hvem man giftet seg med, om skoleminner og om turer vi hadde i klassen.

Ut på kvelden gikk det som det ofte pleier å gå på klassefester. Stemningen stiger i takt med at øl og vin renner inn. Selv de som ikke drikker tar del i festen på upåklagelig vis. Det blir dans og musikk fra den tiden, som ABBA, Boney M, Status Quo og filmmusikken til Grease.

Karaoke fant vi også rom for, og da selvsagt med ABBA.

Plutselig var kvelden over. Det kom brått for de fleste, selv om klokken var halv fire søndag morgen. Vi hadde knapt oppdaget at flere av de 24 som var til stede da for lengst hadde listet seg ut og hjem til sine respektive hverdager.

Vi hadde tatt klassebilde på nytt og plassert oss på bildet på samme sted som da vi gikk ut av 9. klasse. Så kan man undre seg på hva Maryanne, Lisbeth, Thorbjørn, Rune T., Terje, Kirsten, Lisa, Geir, Grete, Berit, Randi, Trond, Terje S., Ole Stian, Tore, Svein, Arne, Svein Ove, Siv, Ine, Sølvi, Anne-Grethe, Tor Reinhardt og undertegnede tenkte på der og da. Det var et stort øyeblikk for de fleste av oss, men på noen timer var det forbi.

Det er så mange underlige bilder en gjør seg ved en klassefest tretti år etter. Man ønsker at øyeblikket skal vare, men vi vet det er snart over. Vi snakker ikke om det, dveler ikke ved det eller planlegger neste treff, slik man ofte gjør med dem man holder sammen med i dag. Det er noe magisk med slike treff og på sett og vis underlig at det er slik. For hvis man tenker etter har man mer til felles med disse 22 andre enn kanskje til og med ens egen ektefelle eller arbeidskamerat. Vi vokste opp sammen, lærte livet sammen, er født det samme året og spilte stort sett den samme musikken eller så de samme filmene.

Om fem eller ti år møtes vi igjen. Kanskje. Mon tro om vi er like mange som møtes da. Det er vel heller tvilsomt, statistisk sett.

Da er det kanskje ikke så rart at vi begynte hele festen denne lørdagen med å synge allsang, ledet av operasangeren i klassen:

”Those were the days my friend we thought they never end.

We’d sin and dance forever and a day.

We’d live the life we choose, we’d fight and never loose.

For we were young and sure to have our way.

I mellomtiden kan jeg titte inn på naborommet til min sønn som er nøyaktig like gammel som vi var. Jeg vet at historien vil gjenta seg og kan ikke dy meg fra å rope inn på ungdomsrommet.

- er du soss eller freak?