Verdidebatt

Inkarnasjonstro og sårbart nærvær - om kirkens møte med nyåndeligheten.

Utfordringen fra nyreligiøsiteten er en mulighet, ja mer enn det, den kan bli til velsignelse for kirken.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Forutsetningen er at vi våger å stå i dette møtet blottstilte og nakne. Visst kan det være en skremmende opplevelse som gir oss følelsen av en religiøs vertigo. En form for svimmelhet hvor det nærmest virker som alt beveger seg og flyter.

Menonitten og kirkehistorikeren Alan Kreider sier følgende om det som kanskje altfor ofte kjennetegner menneskers møte med kirken og de kristne: “Erfaringen min sier meg at de fleste mennesker i dag ikke ser på kristne som forkjempere for noe nytt og spennende, men mer som forsvarere av gamle synspunkter som har vært prøvd ut og viste seg ikke å fungere.” Dessverre er det ikke vanskelig å gi ham rett.

Møtet med Gud har til hensikt å endre våre perspektiver. Vi utfordres til å ta steget inn i en ny virkelighet. I 78/85 oversettelsen av Johannes 10,9 sier Jesus om seg selv at han er døren. “Jeg er døren. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst, og han skal gå inn og ut og finne beite”. Akkurat i denne sammenhengen synes “dør” å vekke andre assosiasjoner enn “port” (som brukes i Bibel 2011) – at Jesus omtaler seg som døren er for meg også knyttet til ordene om at det er mange rom i Faderens hus (Joh 14,2).

Dører kan være spennende, bak dem kan det skjule seg noe ukjent. En uoppdaget verden. Klarer vi å formidle hva som befinner seg bak døren på en slik måte at menneskers nysgjerrighet vekkes? For mange er det faktisk også slik at dører som står på gløtt er mer innbydende enn vidåpne dører. Dessuten er det noen ganger slik at det vi får med oss i noen kjappe glimt fester seg på en annen måte.

Dører som står på gløtt pirrer menneskers nysgjerrighet. Jeg tror det finnes mange “kikkere” blant oss, men også kikkere som er interessert i mer enn bare det som står i “Se og hør”. For et møte med kirken skulle vekke nysgjerrighet så mennesker begynner å lure på hva de kristne egentlig gjør når de tror.

Det dobbelte kjærlighetsbudet begynner med ordene: “Du skal elske…” Det begynner ikke med ordet “tro” – men derimot oppfordringen til å elske. Heldigvis. Kanskje vi kan se på dialog som en samtale om den vi elsker? For den som er forelsket, ja den som elsker samtaler gjerne som sin elskede.

Pedro Arrupe, tidligere leder for jesuittene sier det slik: “Ikke noe er mer praktisk enn å finne Gud, det er som å bli forelsket en på bestemt og avgjørende måte. Det du elsker, det som tar din forestillingsevne til fange, vil farge alt. Det vil bestemme hva som får deg ut av sengen, hva du gjør med kveldene dine, hvordan du bruker helgene dine, hva du leser, hvem du blir kjent med, hva som fyller hjertet med sorg, hva som forundrer deg, og fyller deg med glede og takknemlighet. Bli forelsket, forbli i kjærlighet og det vil avgjøre alt.”

Innledningen på 1. Johannesbrev har som utgangpunkt: “Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud, om livets ord”. I den kristne tradisjonen vet man av erfaring at treenighetstanken ikke hviler på noen form for menneskelig logikk – den må for å si det slik åpenbares for oss. Den er avledet av grunnleggende troserfaringer – en erfaring gitt mennesker utenfra.

Evangeliene er vitnesbyrdene om en Gud som ble menneske, som ble kjøtt - kropp. Det er en teologisk sannhet som har båret kirken siden dens fødsel. Og likevel kan det være vanskelig for de fleste av oss og virkelig begripe hva det handler om.

Forordet i Lukas evangeliet involverer kroppen, det er et fellestrekk den deler med 1. Johannesbrev og Johannesevangeliet. Legg merke til ordbruken, den knytter an til at menneskers sanser har blitt berørt: “Mange har forsøkt å gi en fremstilling av det som er blitt oppfylt blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og tjenere for Ordet. Nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos, så du kan vite at det er pålitelig, det du har fått opplæring i” (Luk 1,1-4).

Det er som om forfatteren av evangeliet vil si oss at her skriver hånden ned det øyet har sett, munnen satt ord på, så mennesker kan møte evangeliet om Guds rike og Jesus Kristus.

Evangeliene er sanselige erfaringer i kodifisert form. I møte med Jesus er det som om sansene tøyes til bristepunktet, det er nesten så mennesker mistror dem.

Men i evangeliet finnes det et annet ideal også, “å gjemme dem (ordene) i sitt hjerte”. Ikke uten grunn er Maria en idealdisippel for Lukas, hun er den som bevarer ordene i hjertet sitt, til de en dag skal åpne seg. De er som hemmeligheter eller frukter som livet selv skal kaste sitt lys over.

Ordene fra evangeliene vil komme oss i møte, de formidler stemninger. Til tross for at evangeliene flommer over av sanseinntrykk går disse inntrykkene oss ofte ganske ubemerket forbi. Selv den mest flittige bibelleser står i fare for å se tekstene uten fra. Dermed oppstår det en avstand mellom leseren og teksten. Særlig etter opplysningstiden har det vært slik, tekstens egentlige innhold blitt redusert til dogmatiske sannheter. Men det spennende er, at om vi leser evangeliene med tiltro og tillit, så må vi nok innse at veien mellom sanselighet og dogmatiske sannheter er mer intim enn vi vanligvis forestiller oss.

For å illustrere hva jeg mener så la oss gå til fortellingen om Sakarja i Lukasevangeliet (1,5-25). Sakarja er presten som ikke hører ordene fra engelen Gabriel om døperen Johannes fødsel. Slik ender han opp med å bli fratatt språket, han må forbli stille til den dagen Johannes får navn. Sakarja ble stilt ansikt til ansikt med den materielle siden ved evangeliet, med Guds handling, han trodde ikke at Guds løfter kunne ta form i en kropp – i et barn.

I møte med evangeliets stemninger befinner vi oss, som Sakarja, ofte på overflaten, lukt, smak, stemning, er fremmed for oss. Har det forresten noen gang luktet av juleevangeliet? Stall, dyr, fødsel, svette…

Dessverre har det ofte vært slik at kristen tro, kanskje spesielt innenfor mye lutherdom, har blitt forstått som noe som skal gripes med tanken – det kognitive elementet blir det sentrale. Mange kollektbønner (dagens bønn) i Den norske kirke hadde en forkjærlighet for ordene “… lær oss å …” Faren er at et slikt innsteg ikke blir troen kroppens innvielse i et mysterium, men tankens eventuelle evne til erkjennelse av et mysterium. Forståelsen blir det primære, mens tilbedelsen blir det sekundære. Med en slik tilnærming har kirken lite å stille opp i møte med nyåndeligheten. Å feire gudstjeneste skulle først og fremst en form for mystagogikk, innvielse og hengivelse, en vei mot Gud. Men ikke på den måten at den nødvendigvis skal være forståelig for alle og kommunisere med alle. Mye av tenkningen rundt gudstjenesten i Den norske kirke handler for mange fortsatt om at mennesker skal forstå og skjønne det som skjer. Mer enn noe annet skulle gudstjenesten være et åndelig titteskap som utfordrer menneskers evne til undring, pirrer nysgjerrigheten på livets mysterier og Guds skjulte nærvær.

Innenfor den religiøse erfaringsverdenen tror jeg vi også må snakke om at det i troens verden selvsagt handler om å skjønne og å forstå, men da primært knyttet til en type kunnskap som er intuitiv og erfarbar – i hvert fall er den ikke ene og alene kognitiv. Gudstjenesten skulle ta mennesket til terskelen av det uutsigelige, til døren, hvor i begynner å ane hva det vil si at vi bekjenner at Gud er treenig.

Jesus er døren som åpner for oss et rom i inn i det dypeste av Guds vesen, men uten Jesus ville vi ikke en gang ane at Gud er en og samtidig tre. Vi ville kort og godt ikke komme på tanken. Når vi nærmer oss Gud som treenig gjør vi vel i å følge Anders Arborelius (katolsk biskop i Stockholm) sitt råd: ”Når vi nærmer oss Guds innerste hemmelighet – at han er både en og treenig – må vi alltid gjøre det med ærbødighet, i stillhet. Vi må gå på tåspissene, og ikke klampe inn på tresko, for Treenigheten er “stillhetens venn”.

Tidlig i Johannesevangeliet, i samtalen mellom Jesus og Nikodemus (Joh 2,23-3,8) brukes ord som fødsel om dette å skulle bli innlemmet i en ny virkelighet. Tenk i den forbindelse på at skillet mellom vår verden og fosterets virkelighet kun er en tynn hinne av hud. En hinne så tynn at vi vet at fosteret fornemmer både lys og lyd. Å bli født er en grensesprengende opplevelse. Men det er også en opplevelse av sårbarhet. Det er med ett å skulle se med egne øyne, utilslørt, blendet av det skarpe lyset, det som tidligere var skjult av tynn hinne av hud. Skillet som eksisterte mellom fosteret i mors mage og de fullbårnes verden er borte fordi et menneske har forlatt mors mage.

Å fødes er i sannhet å bli utlevert til en annen virkelighet. I mange tradisjonelle forståelser av hva det vil si å bli født på ny formidles det at livet er nytt – men få knytter for alvor fødselen an til en sårbarhet. I mye vekkelseskristendom er det å bli født på ny ofte blitt sett på som en form for åndelig styrke. Men talen om å bli født på ny handler om at en kristen skal vedstå seg sin sårbarhet i møte med virkeligheten. Et hvert nyfødt barn er utlevert til verden, ikke bare stykkevis, men helt og fullt.

Når Jesus snakker med Nikodemus om fødsel er det som denne samtalen indirekte knytter an til inkarnasjonens under og forbindelsen mellom den og menneskets mulighet til å bli født på ny. Nikodemus spør tilsynelatende om seg selv med ordene “Hvordan kan en som er gammel bli født?”. Men det er også et indirekte spørsmål om Jesu opphav. Jesu identitet avsløres i begynnelsen av evangeliet. Som tilhørere/lesere kjenner vi hemmeligheten eller sannheten om Jesus på en måte som er skjult for Nikodemus: “I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud” (Joh 1,1).

Det er på en måte underlig at bibelvitenskapen har klart å skape motsetninger mellom det vi kaller de synoptiske evangeliene og Johannesevangeliet. Johannesevangeliet med sin kristologi ovenfra bæres jo oppe av det vi kan kalle inkarnasjonens korrektiv. I Jesus møter vi en “myk” Gud, en Gud som ikke har noen annen grense mot verden enn den grensen et hvert menneske har i kraft av å ha en kropp dekket av hud. Det er godt mulig å lese hele Johannesevangeliet som en eneste lang meditasjon over inkarnasjonens mysterium.

Men det forutsetter, i hvert fall fra kirkens side, at inkarnasjonen er det vår tilstedeværelse i dialogen står og faller med. Inkarnasjonen gir Gud et ansikt med menneskelige trekk. Det var dette som mer og mer gikk opp for meg i møte med mange nyåndelighetens kristusbilder. Deres teologi drar meg forresten ikke bort fra hva jeg tror, men fordyper det. Skal jeg si noe om paradokset i denne nyåndelige lesningen av de nytestamentlige tekstene kan det sammenfattes omtrent slik: Det blir en lesning innenfor et verdensbilde som stenger tekstene for Den hellige ånds inspirasjon – en form for sekularisering av hellig tekst. Hvor hensikten er å forflytte inspirasjonen til en annen nisje av virkeligheten, nemlig til sjelen eller bevisstheten. Med et nytt ord vil jeg kalle det for deinkarnasjon – hvor Gud avkles kjøttet for å kunne møte mennesket i dypet av sjelen og bare der, forløst og frigjort fra historien.

Dermed er det heller ingen ting å se – ingen ting å fortolke, hva vi sitter igjen med en forståelse av kristen tro blottet for materiell dybde. Det gnostiske mennesket leser teksten med den hensikt at inspirasjonen kommer innenfra – hvor det ikke handler om å se, men “ren” intuisjon. Perspektivet er båret oppe av en aversjon mot å se på synet og blikket som fysisk handling, hva vi sitter igjen med er en avsvekkelse av det kroppslige og sansbare ved og hos mennesket.

Inkarnasjonsmysteriet - hva er det om det ikke er en anskueliggjøring av det faktum at dialog handler om kropp og kroppsspråk? Guds historie med menneskene begynner med skapelsen av “alt synlig og usynlig” (Den nikenske trosbekjennelsen). Så er da skapelsen av mennesket ment å vise at mennesket har en iboende evne til stige ut av seg selv – i dette ligger nok noe av menneskets gudbilledlighet gjemt. I katolsk teologi sier en at mennesket er “skikket for Gud - capax dei”, gjerne med referanse til Augustin. Han sier jo som kjent at “Vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i Gud”. Denne skikketheten handler om mer enn hode, den handler om kropp og kropp handler om evne til dialog. Det er jo strengt tatt ikke bare hjertet isolert sett Augustin har i tankene, men mennesket som totalitet.

At dialog tar tid viser jo utvelgelsen av Abraham og hva som siden blir Guds vei med Israel gjennom det gamle testamente. Gjennom å kalle og ta i tjeneste Isak og Jakob, Moses, David og Salomo og til sist profetene skriver Gud historie, en langsom historie.

I denne langsomme historien er det som om Gud stadig prøver å gi seg tilkjenne. Men det er først med inkarnasjonen at møtet med Gud blir kvalitativt annerledes. Skjønt det er en anstøtelig tanke - et menneske, over et tidsrom på 30 år, i et univers som er 13,5 milliarder år gammelt. Som om det skulle gjøre en forskjell. Skal vi gjøre det hele enda mer radikalt så kan jo vi redusere tidsrommet til de 3 årene som Jesus virket i en offentlig sammenheng.

Hvis inkarnasjonen handler om det jeg tidligere har beskrevet som en “myk” Gud, så utfordrer troen på inkarnasjonen oss også til å stå midt i verden – uten noen former for beskyttelse. Det er jo dette som Lukasevangeliet (Luk 2,1-20) får fram på sin måte.

Jeg har jo som alle andre her hørt “Juleevangeliet” et utall ganger. Men det var først i fjor at kontrasten mellom det nyfødte barnet og keiser Augustus slo meg for alvor. Jeg tror Lukas er ute etter noe mer enn bare å bruke keiseren som en tidsreferanse.

Det handler også om å kontrastere to former væren. Barnet er ubeskyttet, nakent, har ikke noen annen fysisk grense mot verden annet enn sin egen hud. Mens keiseren har iført seg krigerens rustning. Keiseren vet at verden bare kan beseires gjennom makt. Han kjenner spillets regler. Han lot seg framstille som gud og redningsmann. På gull- og sølvmynter er han portrettert og har tittelen Divi filius – “sønn av den til gudene opphøyde (Cæsar)”.

Troen på inkarnasjonen er dypt urovekkende – den undergraver forestillingen vår om at verden virkelig er slik som den gir seg ut for å være. Ikke minst at Gud er annerledes enn hva vi måtte gjøre regning med. Inkarnasjonen både åpenbarer og tilslører Gud på en og samme tid.

Lukasevangeliet forteller med Jesu fødsel om det som kan kalles de tre hjerters natt. Om keiserens hjerte. Hjertet som er gjemt bak krigerens rustning. Om det nyfødte barnets hjerte. Et lite hjerte som slår fort i en liten kropp som har forlatt Marias kropp. Om Marias hjerte, det tredje hjerte som slår denne natten. Hjertet til den kvinnen som er et forbilde for oss fordi hun gjemte alt det som skjedde denne natten i sitt hjerte og grunnet på det.

Dagens religiøse virkelighet utfordrer vår spiritualitet på nær sagt alle områder. Kulturelt sett er vi fortsatt vant til å se på suksess som noe flott, vi forblindes av den, også på det kristne området. Er det derfor mange kristne drømmer om voksende menigheter? Men ofte virker det som om Gud ofte virker i ytterkantene, på usannsynlige plasser, i fellesskap som synes å mangle både makt og innflytelse. Slik var det for de kristne som levde før det konstantinske vendepunktet.

Det er ikke til å komme fra at de tidlige kristne stiller oss noen utfordrende spørsmål, i tilslutning til dem spør Alan Kreider: "På arbeid eller hjemme… kjenner dine naboer deg? Er du kjent som medlem av en superstitio (overtro), et avvik i forhold til de normene som er sosialt akseptable? Er du annerledes på grunn av Jesus, hvis lære og vei gir deg perspektiver og måter å leve på som er nye? Og hva med menigheten? Hvordan fungerer den i sin væremåte og tilbedelse, som et sted hvor den blir til et fellesskap preget av fred og frihet som vitner om evangeliets sannhet? Er ritene sterke og levende og setter de mennesker i stand til å møte utfordringene i sammenhengene de hører til? Hvordan vurderes gudstjenesten, først og fremst i forhold til hvordan mennesker føler seg under den, eller i forhold til graden den er med på å prege den enkelte og menigheten som fellesskap slik at de blir mer lik Jesus Kristus?"

Så når spørsmålet er om Jesus blir borte i dialogen, vil jeg si at inkarnasjonen viser at sann dialog er noe som legger beslag på hele mennesket. Det handler om mer enn ord, det handler om kroppsspråk. Inkarnasjonen viser oss også at dialog handler om sårbarhet. Å blottstille seg som menneske.

Nyreligiøse bevegelser er et tegn av mange tegn på overgangen fra en kristen enhetskultur til en flerkulturell virkelighet og samfunn. Den konstantiske visjonen forvitrer, tiden er mer enn moden for at kirken og kristendommen for alvor blir en av mange aktører på tidens torg.

Men jo færre privilegier kirken har i møte med nyreligiøsiteten jo mer troverdig vil vi være som dialogpartnerne på samtidens religiøse torg. Det nakne, sårbare nærværet, er kirkens vitnesbyrd om ham som for vår skyld ble menneske. For som Paulus skriver til menigheten i Filippi: “La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus! Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset” (Fil 2,5-8).

En lett bearbeidet versjon av et foredrag holdt på Areopagos sin nettverkssamling i Oslo 6. mars 2013

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt