Debattredaktøren som skrev bok

I går onsdag 3.04.2013 utkom hennes uautoriserte biografi og tilstandsrapport: «Portrett av en pløyboy». Selv den sindige Harald Stanghelle i Aftenposten karakteriserer produktet som «- en 140-siders drittpakke».

Bokens innledningskapittel er i sin helhet viet til nachspielet der ministeren og hans tidligere politisk rådgiver, Ivar Vigdenes, skal ha kledt seg nakne og inntatt badet, som på forhånd var konvertert til badstu via en utradisjonell utnyttelse av tørketrommel og dusj. Intet tydet på at debattredaktøren fikk varmet seg.

På den annen side, hun (ESM) fikk utløst debatten. Den er allerede godt i gang, og kontrastene kommer raskt til syne:

. ESM: Sp-konflikten mellom partileder Signe Navarsete og Borten Moe er fylt av sladder og nærmest trusler. De omtalte: Borten Moe kjenner seg ikke igjen. Navarsete reagerer sterkt og opplever uttalelsene som krenkende og spekulative.
. ESM: Det som driver Borten Moe som politiker er først og fremst driv etter makt, noe som gjør at han skifter syn ut fra hensiktsmessighet.  Harald Stanghelle karakteriserer boken som en parodi på en menneskeskildring. Nationens politiske redaktør, Pernille Huseby, tror på sin side at Senterpartiet nå vil slå ring om nestformannen.

NTB fikk øyeblikkelig innhentet synspunktene til professor og valgforsker Bent Aardal, som mener at boken kan hemme Senterpartiets innsats i valgkampen.

Styreleder i Norsk Presseforbund, Helge Simonnes, kommenterte saken i Vårt land 3.04.2013 under tittelen «Det norske samrøret» og pekte på at det ble konsumert mye akevitt under nachspielet hos Vigdenes, og politikerne de hadde truse på i det badstuen ble entret. Viktige detaljer å ta med seg i en tabloid tidsalder.

Hva angår samrøret, uttalte styreformannen seg slik: «Det er ikke bra for journaliststanden, at dette samrøret blir kjent for folk flest. Store ord om uavhengighet og avstand til kildene har ikke samme verdi når det viser seg at samfunnstopper og journalister fester sammen, enten det er på nachspiel på Lorry eller andre steder.»

Et poeng var at samrøret ikke skulle bli kjent, om det så skjedde.

Noe mer betryggende hadde det vært om Norsk Presseforbund hadde tatt mot til seg og sagt fra om at et samrøret med politikere var uheldig av samfunnsmessige årsaker. Journalistenes uavhengighet og avstand til kilden var for viktig til å bli desavuert.

Som vi skjønner, i samrørekretser er ikke en fest bare en fest. De politiske kildene kan bli venner, og det ser ut til at de også kan bli uvenner.

Og da spørs det hva vi får høre.

Terje G. Askan