Verdidebatt

Religion - mer enn ord

På grunnlag av et forskningsprosjekt jeg har ledet, kalt "Religion som estetiserende praksis", kommer jeg med noen betraktninger om hvordan estetikk og sanselighet blir stadig viktigere i norsk religiøst liv - og hva kan konsekvensene bli av det?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

RELIGIØST LIV – MER ENN ORD

Pål Repstad, professor i religionssosiologi, Universitetet i Agder

Religion er mer enn en sinnstilstand der man tenker, tror og tviler. Det er også vaner, sansninger, praksiser. Pilegrimer svetter og blir stive og støle på vandringer, bedehusbenker kan gi tresmak bak. Nattverdsmåltidet spises, om enn nokså abstrakt i mange kirker. Muslimer lar pannen møte gulvet i bønn, andre folder hendene eller løfter dem mot himmelen. Sporadiske kirkegjengere finner ro i barndommens kirke. Fortolkningene av det som skjer, er avhengig av oppdragelse i vid forstand. For noen vil det å tenne lys i en kirke være en påminnelse om Jesus som verdens lys, for andre et meteorologisk håp om lysere tider i en mørk vinterkveld. Selv hos de informerte kan tankene ta mange veier. Tenåringen som tenner lyset er kanskje mest opptatt av å få fyr og ikke fomle med fyrstikkene. Det kan likevel oppleves som en god og høytidelig situasjon. Ikke alle sanseopplevelser kan umiddelbart gis språklig uttrykk, men de kan være meningsfylte i en videre forstand enn ord kan fange. Alt dette er mat for religionsforskere, for å bruke et høvelig sanseorientert bilde.

Forskerne i RESEP (se nedenfor) tror det skjer en forskyvning i vår tid, fra vekt på de teologiske påstander om hva som er sant og over til det sanseorienterte og følelsesmessige – det estetiske i vid forstand. Bruken av kirkene til kulturarrangementer øker sterkt. Dans, populærkultur og andre estetiske uttrykk fyller kirker og forsamlingshus mer enn før, og preger selve kirkene og forsamlingshusene med større kunstneriske ambisjoner. Religionen er blitt mer kroppslig. Applaus er blitt vanlig i kirkene, søndagsskolebarn hopper opp og ned når de synger. Ordløse symboler fører til at det dogmatiske er mer vagt enn før. Dette ser en også i konservative religiøse organisasjoner, og det er ikke nødvendigvis en bevisst og planlagt utvikling. Uttrykkene varierer med kirkenes sosiale profil, fra oratorier og kunstutstillinger til Ole Ivars-messer. Men det tas i bruk stadig flere ikke-verbale symboler. De er mer åpne for ulike tolkninger enn innarbeidde ord. Lys, dans, bilder, kunst, prosesjoner, musikk er mangetydige.

Også tidligere har følelser vært en viktig del av det religiøse liv. I vekkelsene har septimakkorder fra gitar og sugende hammondorgel understreket behovet for frelse, og mennesker har reist seg og gått fram for å markere at nå begynner et nytt liv. Men før var følelsene mer innordnet i et dogmatisk regime. Man skulle kjenne uro som vakt og glede som omvendt. Nå utfolder følelser og sanser seg mer subjektivt.

Hva blir konsekvenser av den religiøse estetisering for trossamfunn og storsamfunn? Vil det organiserte religiøse liv bli svekket? Blir folk mer religiøse konsumenter? Mange nordmenn er vokst opp med å se på estetikeren slik Søren Kierkegaard beskrev ham – en overflatisk person uten evne til moralsk forpliktelse, en rastløs egoist. I et kulturpessimistisk perspektiv kan en se deler av den religiøse estetisering som utslag av en allmenn narsissistisk tendens i trygge og rike land, en nærsynt selvrealisering der egne opplevelser er viktigere enn et etisk engasjement. Noen er også i kirkelig sammenheng bekymret for dogmatisk utvanning og at folk skal få et overflatisk forhold til religion hvis det i trosopplæringen blir for mange klatrevegger og for lite bokstoff. Da vil jeg minne om at estetisering – det å ta kropp og sanser i bruk – også kan engasjere folk, kanskje på andre og dypere måter enn den rent hode-orienterte innlæring av trossetninger.

Estetisering kan være berikende og frigjørende. Men estetiske uttrykk kan også brukes til å oppildne. Terroristen fra Oslo og Utøya brukte religiøse estetiske elementer da han forberedte sin voldsbruk med korsfarerestetikk. Estetisering av religion brukes globalt ikke bare til å bygge ned grenser, men også til å danne fiendebilder av “de andre” og heroiserende bilder av ens egen religiøse tradisjon.

Filosofen Walter Benjamin var den første som brukte begrepet politikkens estetisering, i en kritikk på 1930-tallet av fascismens og nazismens bevisste bruk av masseopptrinn og uniformer. Makten kan estetiseres og forsynes med ytterligere autoritet. Den franske sosiologen Pierre Bourdieu skrev en gang at det å utsi loven i vanlig dress er risikabelt. Selv i det relativt fredsommelige norske religiøse feltet kan maktbruk og eksklusjon være konsekvenser av religionens estetisering. Gamle moralbaserte og autoritære hierarkier kan falle, men erstattes av kulhetskonkurranser og skjønnhetstyrannier som kan være ganske harde for dem som ikke når opp. Likevel er hovedtendensen i dagens Norge at religiøs estetisering fremmer fredelig sameksistens mellom livssyn og et vennligere religiøst liv.

RESEP

Forskningsprosjektet «Religion som estetiserende praksis», i kortform kalt RESEP, har om lag 25 forskere som bidragsytere, de fleste fra Universitetet i Agder. Nylig er det gitt ut to bøker fra prosjektet på Cappelen Damm Akademisk: Hellige hus. Arkitektur og utsmykning i religiøst liv, redigert av Pål Repstad og Elise Seip Tønnessen, og Fra forsakelse til feelgood. Musikk, sang og dans i religiøst liv, redigert av Pål Repstad og Irene Trysnes. Det er også under arbeid en bok om religion i nyere norske tekster, særlig skjønnlitteratur.

En populærversjon med bilder og korte tekster fra prosjektet kan sees på www.uia.no/resep

Prosjektet er ledet av professor i religionssosiologi Pål Repstad ved Universitetet i Agder.

FØRST TRYKT PÅ VÅRT LANDS DEBATTSIDER 27.03.2013 

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt