Tro og viten, tvil og vantro

Troen, den kristne, har et  erfaringsgrunnlag som begynner med den, åndelige, nye fødsel, Det er bare Gud ved sin Ånd som kan skape den nye åndelige fødsel i et menneske, om Jesus forteller om. Jvnf. Samtalen med Nikodemus.        Etter Bibelens ord er dette frem for alt Guds vilje og ønske for alle mennesker.                                                                   Problemet ligger hos mennesket selv, menneskets egenvilje er faktisk avgjørende for at den nye fødsel kan skje. Dette har med at vi mennesker er skapt i Guds bilde, og er gitt en fri og uavhengig egenvilje. Slik sett kan det se ut som at påstanden om Guds allmakt kan komme i konflikt med menneskets frie vilje. Men Gud er ingen tyrann, og tvinger ingen. Dersom noen forsøker å tvinge troen inn på noen med makt, (noe vi har sett utallige eksempler på gjennom tidene) da er det ikke etter Guds befaling, men av det Onde.

Den nye fødsel  kan skje kun ved den enkeltes frie vilje til å ta i mot.  Troen blir da den tomme hånd som gjerne vil ta i mot denne gaven, som den i virkeligheten er.                                                                                                                                         Denne åndelige fødselen kan skje på alle alderstrinn i et menneskes liv,  til og med før det er født til denne verden.  Den behøver ikke alltid skje på dramatisk vis, eller gjennom en følelsesmessig opplevelse.   De fleste har gjerne vage opplevelser av dette, eller ingen emosjonelle referansepunkter  i det hele tatt.  Det en likevel kan ha full visshet om er at; har en begynt å tro, da har denne fødselen skjedd.  Å ha en emosjonell referanse til den nye fødsel er ikke det viktigste for troen, men at den får næring og utviklingsmuligheter, og dermed får lov til å vokse seg sterk og trygg. Det er viktig å påpeke her at troen hele tiden må hegnes om av den troende. Det er en levende tro vi snakker om, og ikke en statisk død hedningetro. At en kristen troende kan falle fra, og havne i likegyldighetens behagelige snare, ja endog i vantroens, konvertismen,  eller ateismens fangarmer er åpenbart.

Den kristne tro er av og til en vandring i tåke. Men da kan en jo ikke si som en ateist sa en gang: « Det jeg ikke ser, finnes ikke»

« Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg forstå fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. »  skriver Paulus

Nettopp slik må det være - stykkevis. Noen mennesker må se alt på en gang før de «får til å tro». Men det er en motsigelse. Vi makter ikke å se hele sannheten på en gang. Derfor er det tro, og ikke alltid viten, som er bærebjelken på veien mellom merkesteinene i troens landskap.

« Tro på meg»  sa  Mesteren, han som var selveste alfa og omega  blant merkesteinene i Bibelen, Guds Ord.  Og disse er det mange av, fra bokens begynnelse til slutt.  Skal vi finne veien hjem må vi følge disse

Viten er det vi kan registrere med våre fysiske sanser, og danner sammen med vår logiske tenkeevne, og evne til læring en empirisk, erfarings basert bevissthet om tilværelsen. Dette er en vedvarende prosess som begynner, faktisk fra fosterstadiet av mener mange, ikke bare de lærde, men også i Bibelen finner vi antydninger om dette. Dette er en prosess som normalt ikke opphører før ved utgangen av dette livet. Det finnes ingen motsetning mellom den kristne troen og vitenskapen.

Tvilen er oftetroensfølgesvenn, og er oftest emosjonelt betinget  Når Gud føles langt borte, når vår logiske sans ikke får alt til å stemme på troens vei, når troens grunndokument Bibelen, tilsynelatende går på tvers av vårt materielle og fysiske verdensbilde m.m.   Da kan tvilen være plagsom, men ikke åndelig livstruende.  Tvert i mot.  For en levende tro vil tvilen alltid tvinge frem et  fornuftig svar, og trygghet i troen. Tvilen kan altså omskapes til en hjelper, og ikke bare en farlig fiende.  «Vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje». Rom8,28.  Skal  en levende, sann og oppriktig kristen tro bestå, da er den sunne tvilen en viktig faktor som tvinger tanke og logisk sans med på lasset. Ellers kan det fort bli en død tro.                                                                                                                                                                                               En kan sammenligne dette med skiflygeren.  Skal han ha mulighet til å komme til målet han har satt seg, er han faktisk avhengig av passe motvind for å komme høyt og langt  i svevet.  En skulle tro at det motsatte var det beste, men med bare medvind vil han falle fort ned mot bakken, og ikke nå målet.         Dette kalles oppdrift, og er av det gode for skiflyveren. Men i fysikkens rare verden kan også motvinden føre til høydefall, ja til og med katastrofe, om ikke utøveren bruker den på rett måte

Slik kan også tvilen bli til troens oppdrift, om vi bruker den med et edelt sinn, slik som jødene i Berøa. I motsatt fall leder den til vantro.

«Jødene i Berøa hadde et edlere sinnelag enn de i Tessalononika. Og de tok i mot Ordet med all velvilje, og gransket i skriftene daglig, for å se om alt stemte»      Apgj. 17,11.                                                                                              Fruktene av dette ble at mange kom til tro, (den nye fødsel) ikke bare blant jødene, men også blant hedningene.

Å utnytte «tvilens oppdrift» er først og fremst å forholde seg til Guds Ord. Dette høres i vår tid ut som en klisjè. Men det er en klisjè av livsviktig sannhet.

Jødene i Berøa hørte om apostlenes forkynnelse, men en sunn skepsis drev dem først til å granske skriftene (bibelen), og ved det kom troen.

Den kristne troens grunndokument er altså Bibelen. Herfra kommer den rette, sanne og helhetlige forkynnelse, som alltid må ledes av Guds Ånd.

Men tvilen kan som nevnt også føre til fall. Tvil på sitt eget trosfundament skaper gjerne angst for å miste noe verdifullt. Dette skaper dessverre ofte en irrasjonell trosutøvelse hos mange. Fortid og nåtid har mange eksempler på dette.  Det er ikke utenkelig at det oftest er slik kristen sekterisme oppstår. Nåden i Kristus må sikres på en eller annen bevislig, eller håndfast måte. Slik leder dette gjerne videre inn i fanatismens firkantede verden, og Åndelig død i vantro.

Vantro er ikke bare det motsatte avtro, men også det motsatteav den sunne tvilen.

Tvilen spør alltid etter sannheten, det rette svaret. Vantroen spør ikke lenger etter svar, den har sementert sin overbevisning.  Vantro er det eneste som kan lede til fortapelse.