Soveforbud for tiggere

Tigging er et problem, men løsningen er ikke å feie det under teppe og kriminalisere dem som har det vanskeligst i samfunnet.

Vi får ikke færre fattige og trengende av å nekte dem å sove, eller ved å kriminalisere dem – da må de må tjene til livets opphold på måter som kan være langt mer problematiske for oss. Tigging er noe av det mest harmløse et sultent menneske kan foreta seg. Vi må tåle å se de som ikke velter seg i den samme luksusen som de fleste av oss gjør.

Vår historie inneholder mørke kapitteler om "løsgjengere". Sterilisering, tukthus og lobotomering av de mest urolige individene er eksempler på hvordan vi har behandlet vanskeligstilte uten fast bolig i nær fortid. Mange "løsgjengere av romanifolket opplevde å bli fratatt ungene sine og plassert i arbeidsleire. Det anslås at over 300 romanikvinner ble sterilisert fra 1930-årene til 1970-årene. Rasehygeniske tiltak er stikkord for noe av det som lå til grunn for disse handlingene.

Selv i ett moderne og rasjonelt samfunn der produksjon og effektivitet tilsynelatende er viktigere enn noen gang, er det uverdig å behandle mennesker slik. Vi har en jobb å gjøre sammen for å snu denne utviklinga, det er et felles ansvar.

Vi har et internasjonalt avtaleverk som åpner for at bla østeuropeere kan ta seg hit for å søke lykken. I vårt overflodssamfunn er det faktisk gode penger å tjene på å tigge. Om vi vil stenge grensene for mennesker vi ikke kan hjelpe vil SVs ønske om å melde seg ut av EØS være et godt virkemiddel. Det betyr også at vi må vurdere å erstatte Schengen-avtalen med en nordisk grenseunion.

Så lenge tiggerne er i Norge har vi et ansvar for dem. Da bør vi tilby dem tak over hode og nødvendige do og vaskemuligheter både for deres og vår hygiene. Rasehygiene hører derimot ikke hjemme i vår samtid.