Kjetil Kringlebotten

17

Homofilisaka er kyrkjesplittande

Sidan Hilde Raastad vil bryte kommunion med sin biskop, betyr dette at ho ser kor viktig det er å setje ord på det skisma som finst i Den norske kyrkja, eller vil ho berre ha oss ut?

Publisert: 27. mar 2013

Dette er også publisert på bloggen min

Vårt Land sine nettsider kan vi lese at Hilde Raastad, som er lesbisk og lever saman med Julie Hass, har bedt om å bli friteke frå sitt ordinasjonsløfte. Det står at ho er “både sint og lei seg fordi hennes kjærlighet anses som et problem for Den norske kirke,” og at ho “gjør det klart at hun ikke lenger vil forholde seg til biskop Ole Kristian Kvarme som sin åndelige leder.” Grunnen er at ho mellom anna “ikke ønsker å ha som biskop som har de meninger og holdninger som Kvarme har.”

Raastad går altså inn for å bryte kommunion med sin biskop. Det interessante med denne saka er at ho får støtte frå Trygve Wyller, og har fått ein del støtte på Facebook blant dei av mine vener og bekjente som er for at homofile samlevande kan ha vigsla stillingar i Den norske kyrkja. Det ser altså ut for at Hilde Raastad anerkjenner at det er eit reelt skisma i Den norske kyrkja; at å ha forskjellige syn på dette verkeleg er kyrkjesplittande. Her er eg heilt samd med ho, og eg meiner at den einaste konstruktive svaret på dette er å anerkjenne at dette skisma eksisterer, og ta den kyrkjerettslege konsekvensen av dette, og opprette alternativt (episkopalt) tilsyn, slik som har vorte halde fram av Carissimi.

Usemje i denne saka er, og vil alltid vere, kyrkjesplittande, også om Den norske kyrkja sitt samlivsutval skulle meine noko anna. I Confessio Augustana 7 les vi at “det alltid vil verta verande éi heilag kyrkje. Men kyrkja er forsamlinga av dei heilage, der evangeliet vert lært reint og sakramenta forvalta rett.” Og vidare, at “til sann einskap i kyrkja er det nok å vera samd om evangelielæra og om forvaltinga av sakramenta.” I luthersk kristendom held ein fram at kjerna i evangeliet er Guds frelse frå synd, og at skjelninga mellom lov og evangelium er heilt sentralt her. Det betyr at dersom ein har forskjellige syn på kva som konstituerer synd — til dømes om homofilt samliv er synd eller ikkje — så vil ein også ha forskjellige syn på evangeliet, noko som betyr at ein ikkje er “samd om evangelielæra,” og at ein difor ikkje har einskap per Confessio Augustana 7.

Det vi ser no er altså at ein lesbisk prest, Hilde Raastad, anerkjenner at denne saka er kyrkjesplittande. Spørsmålet vert sjølvsagt då: Kva ynskjer ho? Vil ho at ein skal ta omsyn til dette skisma og opprette alternativt (episkopalt) tilsyn, eller vil ho at alle som ikkje deler hennar syn skal drivast ut av Den norske kyrkja?

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Th0rm0d N0rd&hl

17 innlegg  776 kommentarer

Kirken må ta et standpunkt

Publisert rundt 7 år siden

Det vil det stå respekt av og vi ungår eksisterende "postadresse" løsning.

Den siste er, med fare for å bli slettet, foraktelig.

En besluttning, enten den ene eller den andre er nødvendig og troverdig.

Kommentar #2

Kristian Kahrs

109 innlegg  2165 kommentarer

Ikke plass til to syn

Publisert rundt 7 år siden
Kjetil Kringlebotten. Gå til den siterte teksten.
Det vi ser no er altså at ein lesbisk prest, Hilde Raastad, anerkjenner at denne saka er kyrkjesplittande.

Kringlebotten, takk for et meget godt innlegg. Jeg så nettopp en debatt med Raastad på Dagsnytt 18, men i denne debatten må jeg si at Harald Hegstad skuffet meg. Han var vag, og han sa at det burde være plass til to syn på denne saken i Dnk. Til tross for at Hegstad skrev det gode innlegget Svakt fra samlivsutvalget, fremstår han som vag og svak når han blir stilt spørsmål i Dagsnytt 18.

Det er på tide at de som vil beskytte ekteskapet mellom én mann og én kvinne, herunder barns rett til å kjenne både sin mor og sin far, står opp og tar kampen. Det betyr at vi må si tydelig i fra om at det ikke skal være plass til den type teologi som Raastad og hennes meningsfeller står for. Det er selvfølgelig en mulighet for at de som står for et klassisk bibelsyn taper kampen, men det er bedre å sette en linje i stedet for at vi hele tiden skal drives fra skanse til skanse. 

Som jeg har skrevet noen ganger tidligere, går jeg ikke ut av Dnk på egenhånd. For meg er det viktig hva Normisjon og Rolf Kjøde gjør i denne saken. Hvis vi skulle tape denne kampen, vil jeg følge Normisjon hvis de vil etablere et alternativt kirkesamfunn. Dette kan man lese mer om i kommentaren Følger Normisjon i et innlegg av homoprestaktivist Maren Ninni A. Lockertsen.

Kommentar #3

Arnt Thyve

17 innlegg  1393 kommentarer

Ingen tvil om det

Publisert rundt 7 år siden

Det er ingen tvil om at dette er kirkesplittende, noe vi også merker i praksis allerede. Noen vil ikke være med i en kirke som de mener diskriminerer lesbiske og homofile, mens andre ikke vil være med i en kirke som tillater det de mener er synd. Foreløpig gir ikke dette så store utslag i noen av gruppene, men om kirken går til det steget å tillate vigsel av homofile vil nok smertegrensen være nådd for de lavkirkelige misjonsorganisasjonene. Indremisjonsforbundet har allerede dannet et eget trossamfunn og Norsk Luthersk Misjonssamband og Normisjon nok på vei ut. En videre utglidning i homofilispørsmålet vil nok akselerere den prosessen. Resultatet kan bli en omfattende utmelding og muligens avslutning av samarbeidsprosjekter. Ja, homofilisaken er kirkesplittende. Kirken vil ikke klare å beholde alle, og de må tenke nøye gjennom hvem de helst vil beholde - misjonsfolket/de konservative eller de liberale. 

Kommentar #4

Kjetil Kringlebotten

17 innlegg  699 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden

Sjølv meiner eg at den beste løysinga er å gjere slik ein har gjort det i Church of England, som er tilnærma det Carissimi vonar på. I Church of England var det hovudsakleg kvinneprestspørsmålet som førte til det største skisma. I 1992 bestemte Church of England, ved kyrkjemøtet (the General Synod), at ein skulle opne for kvinneprestar. For å få dette i hamn, og for at ein ikkje skulle misse nokon (noko som likevel skjedde i relativt store tal), gav ein kyrkjelydande/sokna høve til å innføre tre resolusjonar (eller berre éin eller to):

Resolution A: That this Parochial Church Council would not accept a woman as the minister who presides at or celebrates the Holy Communion or pronounces the Absolution. Resolution B: That this Parochial Church Council would not accept a woman as the incumbent or priest-in-charge of the benefice or as a team vicar for the benefice. Resolution C: This Parochial Church Council resolves to petition the Diocesan Bishop, requesting that Episcopal duties in the parish should be carried out in accordance with the Episcopal Ministry Act of Synod 1993.

Det siste er altså at nokre kyrkjelydar ikkje ville stå under sin regionale biskop, og søkte alternativt tilsyn frå ein såkalla Provincial episcopal visitor (PEV, på folkemunne kalla ‘flying bishop’).

Dette har fungert greit sidan dette vart sett inn, og eg ser ikkje kvifor dette ikkje skulle fungere i Den norske kyrkja også. Det er nettopp dette Carissimi vonar på. I handlingsprogram “Carissimi kaller” står det, i 3b at vi som er med i Carissimi “vil forsake å motta nattverd i gudstjenester der vranglærende biskoper/prester gjør tjeneste. Prestene vil konsekvent avstå fra prestetjeneste i gudstjenester sammen med vranglærende biskoper og prester.” I 3c står det at vi som er med i Carissimi “vil meddele de vranglærende biskopene (individuelt og kollektivt) at vi ikke lenger har tillit til deres læremessige tilsyn.” Og i 5 står det at “Carissimi oppretter etter valg et interimstilsyn som en nødordning og vil søke økumenisk bistand for å gjenvinne et reelt apostolisk biskoppelig tilsyn og arbeide selvstendig med å få dette på plass.”

Grunnen til 3b er at det er ved nattverdbordet at vi uttrykker vår einskap med kvarandre, og med Gud (jf. 1Kor 10:16-17). Og viss denne einskapen ikkje eksisterer, ved at vi har forskjellige syn på kva evengeliet er, så kan ein heller ikkje dele nattverdbordet. Her er det viktig å understreke at dette ikkje er noko som blir gjort mot lekfolk ein er usamde med. For Carissimi er det ikkje så viktig kva den einskilde måtte meine privat. Men det er noko anna når det er snakk om prestar og biskopar, då desse i ordinajsonen har forplikta seg på eit læreembete, og difor ikkje skal lære vrangt. Og biskopane har i tillegg forplikta seg på å verna einskapen i kyrkja, noko som vert svekka dersom dei lærer vrangt.

Spørsmålet ligg i om ein for gehør for at visse saker er kyrkjesplittande, deriblant vigselliturgi for samkjøna par og ‘offisiell godkjenning’ av at personar som lever i samkjøna samliv kan ha vigsla stillingar i kyrkja.

Kommentar #5

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Den vil nok ikke klare å bestemme seg

Publisert rundt 7 år siden
Arnt Thyve. Gå til den siterte teksten.
Kirken vil ikke klare å beholde alle, og de må tenke nøye gjennom hvem de helst vil beholde - misjonsfolket/de konservative eller de liberale.

For kirken er jo basert på samhold og langt på vei et konsensus. Til slutt vil det nok være kjøttvekta som rår. Det vil nok bli et lite sjokk for Dnk når de ser at mange aktive både i styrer og råd viser seg å være av den mer konservative sorten. For kosekirken vil nok slite med å finne mennesker som ønsker å legge sjela si i en organisasjon de knapt nok bruker mer enn en håndfull eller to i livet.

På den annen side blir det jo like galt om et konservativt miljø skal lede en kirke som i hovedvekt består av liberale og sovende medlemmer. Som leder bør man vel tenke seg vel om når man velger hvem man skal lede. For selv om man mener at de man leder er på feil sti og må hankes inn så er det ikke sikkert at medlemsmassen er enige i det. Da teller kjøttvekta igjen.

Kommentar #6

Kjetil Kringlebotten

17 innlegg  699 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden

Lars Randby,

For kirken er jo basert på samhold og langt på vei et konsensus.

Dette er langt på veg problemet for Den norske kyrkja. I staden for å ha klart definerte teologiske standpunkt, grunnlagd i dei kjeldene trua byggjer på, så er det summen av det folk meiner som er ‘læra.’ Den norske kyrkja er, utanom Skrifta (norma normans, den normerande norm), forplikta på fem vedkjenningar/trusuttrykk (norma normata, dei normene som vert normert av Skrifta): Dei tre oldkyrkjelege (vestlege) symbola (den apostoliske truvedkjenninga, den nikenske truvedkjenninga, den athanasianske truvedkjenninga), den augsburgeske vedkjenninga (bokmålomsetjing her) og Luthers vesle katekisme (bokmålomsetjing her). Saman er desse eit objektivt uttrykk for evangelisk-luthersk lære. Ein kan sjølvsagt diskutere desse, både kva dei betyr og kva rolle dei skal ha, men problemet er at dei ofte vert ignorert.

Til slutt vil det nok være kjøttvekta som rår. Det vil nok bli et lite sjokk for Dnk når de ser at mange aktive både i styrer og råd viser seg å være av den mer konservative sorten. For kosekirken vil nok slite med å finne mennesker som ønsker å legge sjela si i en organisasjon de knapt nok bruker mer enn en håndfull eller to i livet.

På den annen side blir det jo like galt om et konservativt miljø skal lede en kirke som i hovedvekt består av liberale og sovende medlemmer. Som leder bør man vel tenke seg vel om når man velger hvem man skal lede. For selv om man mener at de man leder er på feil sti og må hankes inn så er det ikke sikkert at medlemsmassen er enige i det. Da teller kjøttvekta igjen.

Det er her eg meiner at Carissimi har det beste ‘forslaget’: Vi bør ta dei skisma som finst på alvor, og konsolidere det som de facto har skjedd i Den norske kyrkja. Vi er ikkje lenger éi kyrkje dersom to lærer som gjensidig utelukkar kvarandre begge har status som lære. Carissimi har sagt at dei kan gjerne ha eit arbeidsgjevarforhold til ein biskop dei ikkje har kommunion med, men ein må ta dei læremessige utfordringane og konsekvensane på alvor.

Kommentar #7

svein krogenæs

11 innlegg  95 kommentarer

Kirken / Gud / Homofile.

Publisert rundt 7 år siden

Hvorfor skal de homofile alltid skyve sitt syndeliv forran seg, som en buffer mot resten av verden.

Der fins ikke store og små synder. En synd er en synd, så derfor er der ingen forskjell på mennesker, alle står vi frem for Gud med vår synd, derfor døde jesus og oppstod for vår rettferdighets skyld, for at hver den som tror på ham i sitt hjerte, og bekjenner det med sin munn kan bli frelst. SE Romerbrevet kap. 10, v, 9 - 13. Feilen med DNK, er at de hevder en blir frelst i barnedåpen, hvilket er et satans bedrag, som det ikke finns dekning for i Bibelen.

Om ikke de homofile kan/vil søke Jesus for å bli kvitt sin synd, på linje med alle andre, hva har de da i kirken å gjøre?

Den sexuelle "Kjærligheten" som Raastad snakker om, er ikke den kjæligheten jesus snakker om, så der tar hun feil.

 

 

Kommentar #8

Kjetil Kringlebotten

17 innlegg  699 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
svein krogenæs. Gå til den siterte teksten.
Feilen med DNK, er at de hevder en blir frelst i barnedåpen, hvilket er et satans bedrag, som det ikke finns dekning for i Bibelen.

Kan du udjupe denne påstanden med faktiske argument, og ikkje berre påstandar? Ein eksegetisk gjennomgang av dåpen i NT, til dømes?

Kommentar #9

Liv Gullaksen Strømsvåg

10 innlegg  213 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Kjetil Kringlebotten. Gå til den siterte teksten.
Det står at ho er "både sint og lei seg fordi hennes kjærlighet anses som et problem for Den norske kirke," og at ho "gjør det klart at hun ikke lenger vil forholde seg til biskop Ole Kristian Kvarme som sin åndelige leder." Grunnen er at ho mellom anna "ikke ønsker å ha som biskop som har de meninger og holdninger som Kvarme har."

Når jeg leste om denne saken i VL, forstod jeg det slik at det var den første grunnen du siterer Hilde Raastad på her, som var den avgjørende for henne. Den andre grunnen, om Kvarme sine meninger og holdninger, kom mer som en poengtering av at hun tar avstand fra disse. At hun i så mange år har klart å stå oppreist i en tjeneste der hun har opplevd å bli diskiminert av sin arbeidsgiver, bør vi alle være ydmyk overfor. I neste omgang bør vi ha respekt for at det nå har blitt nok for henne. Det er da en grense for hva vi kan kreve av andre menneskers offer.

Slik Kjetil K. har satt begrunnelsene til Raastad etter hverandre her, kan det tilsynelatende likne på Carissimi-prestenes krav om alternativt tilsyn. Jeg mener de er helt "på viddene" og ville ment det samme om Raastad dersom jeg trodde hun hadde samme holdninger som dem. Raastad har imidlertid levd som ansatt en kirke i så mange år der hennes personlige seksuelle legning har blitt fordømt. Vår seksuelle legning er en så stor del av vår personlige integritet at dette er veldig alvorlig å bli utsatt for. Det er bra at hun nå velger å skjerme seg fra det. Når det gjelder Carissimi-prestene, setter de fram krav om alternativt tilsyn utifra sine meninger og holdninger etter noen få år med kirkemøtevedtakets åpning for to syn i homofilispørsmålet. De kan derfor ikke sammenliknes. For dem er det bare meninger og holdninger, ikke en fordømmelse de opplever personlig på kroppen.

Selvfølgelig hadde det vært interessant å høre fra Raastad selv om min forståelse av henne er rett. Jeg selv har blitt veldig provosert over stillingsannonsene til Dnk som formidler at "samlivsform vil bli vurdert". Slike stillinger har jeg valgt å ikke søke på. Kanskje er det flere med meg som ikke kan tenke seg å gå forbi en annen søker på grunn av vedkommendes samlivsform, for eksempel homofilt ekteskap? Jeg bor i en menighet der de har problemer med å få søkere til stillingene sine. Kanskje dette er grunnen? Kanskje mange med meg ikke vil søke på stillingene deres på grunn av dette kravet om samlivsform?    

Kommentar #10

Kjetil Kringlebotten

17 innlegg  699 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden

Og ‘barnedåp’ vs ‘vaksendåp’ er vel heller ikkje tema for denne tråden. Tema for denne tråden er om vi bør innføre alternativ tilsyn; om vi bør ta på alvor det skisma som no har skjedd i Den norske kyrkja. Ifylgje ordinasjonsliturgien for prestar i Den norske kyrkja står det mellom anna at ein prest skal forkynne “Guds ord klårt og reint, som det er oss gjeve i Den heilage skrifta, og som vår kyrkje vitnar om det i vedkjenninga si.” Vidare, i ordinasjonsliturgien for biskopar, står det mellom anna at bispeordinanden skal “ta vare på den apostoliske læra etter vedkjenninga i vår kyrkje” og “leggja vinn på å fremja og verna einskapen i Guds kyrkje.” (Sjå Gudstenestebok for Den norske kyrkja, del 2. Oslo: Verbum 1996, s. 169.210) Det vi ser er altså at biskopen har eit særskild ansvar for å ta vare på læra, og verna om einskapen. Dette fordi det er biskopen som kyrkjerettsleg sett representerer bispedømet. Spørsmålet ligg ikkje i om biskopen har private meiningar som strir med Skrifta og med kyrkja si lære. Det handlar om kva kyrkja skal halde fram som si offisielle lære, og kva biskopen som biskop skal offentleg skal lære. Det er ikkje snakk om ein eller annan ‘bultmansk liberalteolog’ eller ein ny ‘Gelius,’ men om ein heilt ny kyrkjerettsleg situasjon.

Situasjonen no er at ein har, sidan Lærenemnda i 2006 (LN06) og kyrkjemøtet i 2007 (KM07), innført ei ny lære utan å fjerne den gamle, de facto og de jure, via den einskilde biskop som kyrkjerettsleg sett representerer bispedømet, og som har eit særskild ansvar for å ta vare på læra, og verna om einskapen. Vi har no to lærer i Den norske kyrkja omkring ekteskap, og dei utelukkar kvarandre gjensidig. Logikken er klar: Ein kan ikkje ha to offisielle, forpliktande lærer på eit punkt om samstundes hevde å ha einskap. Den ‘konservative fløyen’ i LN06 seier det slik i ei uttaling: “I dag er det i hovedsak to uforenlige syn i kirken i denne saken. Det synet vi representerer, har vi lagt fram i delkapittel 3.6. Etter vår oppfatning foreligger det ikke noen overbevisende bibelsk begrunnelse for det alternative synet. Vi kan ikke se at to uforenlige syn kan være retningsgivende for lære, ordninger og liturgi.” (Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken. Uttalelse fra Den norske kirkes lærenemnd i sak reist av Møre biskop. Oslo: Kirkerådet, Den norske kirke 2006, s.125, mi utheving)

Poenget til Carissimi er at sidan Den norske kyrkja no har, de facto og de jure, innført to lærer, må dette også bli uttrykt kyrkjerettsleg ved alternativ tilsyn, slik ein gjorde i Church of England. Spørsmålet er ikkje nødvendigvis kven som har rett, sjølv om eg meiner å har rett, men om at logikken tilseier at skisma er der, om vi likar det eller ikkje.

Kommentar #11

Kjetil Kringlebotten

17 innlegg  699 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Liv Gullaksen Strømsvåg. Gå til den siterte teksten.
Når jeg leste om denne saken i VL, forstod jeg det slik at det var den første grunnen du siterer Hilde Raastad på her, som var den avgjørende for henne.

Ja, men det endrar ikkje grunnprinsippet mitt, det stadfestar det. Ho vil ikkje stå under sin biskop fordi dei har diametralt forskjellige syn på evengeliet og på kyrkja si tru.

Kommentar #12

Liv Gullaksen Strømsvåg

10 innlegg  213 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
svein krogenæs. Gå til den siterte teksten.
Feilen med DNK, er at de hevder en blir frelst i barnedåpen, hvilket er et satans bedrag, som det ikke finns dekning for i Bibelen. Om ikke de homofile kan/vil søke Jesus for å bli kvitt sin synd, på linje med alle andre, hva har de da i kirken å gjøre? Den sexuelle

1. Hva er det som er så galt med at Dnk hevder dette? Hvilke negative konsekvenser får det i så fall? Ingen, etter min mening. At du er døpt, betyr at du er blitt arving til Guds rike. Om du vil bruke denne arveretten eller ikke, er helt opp til deg selv. Å bruke arveretten, vil si det samme som at du tror på Gud. Da er du en kristen etter luthersk lære. Nå vet ikke jeg om du er lutheraner, da, men flertallet av norske kristne er jo det. De som ikke vil bruke arveretten sin, er  helt frie til det. De vil dermed heller ikke kalle seg for kristne. Så hva er problemet?

Jeg synes at Jesu lignelse om den bortkomne sønn, illustrerer dette veldig godt. Uansett om han hadde forlatt farsgården og sølt vekk hele arven sin, var han like mye sønn når han kom tilbake igjen. Lignelsen avsluttes med en oppfordring til den hjemmeværende sønnen om hvordan han skal forholde seg til sin hjemvendte bror. Har du fått den med deg?

2. Hvor i all verden tar du dette fra? Homofile søker vel Jesus av akkurat samme grunn som heterofile og går til nattverd og får syndstilgivelse på akkurat samme måte som heterofile. Som du skriver: alle synder er like store, overfor Gud, enten vi er misunnelige på naboens nye bil eller vi stjeler den. Jeg tror overhodet ikke på at homofile har mindre syndserkjennelse enn heterofile. Uttalelsen virker dermed helt absurd.

3. Nei, Jesus snakker vel mest om nestekjærlighet, så der er vi vel enige. Nestekjærligheten gjelder jo alle mennesker, til og med våre fiender. Men det er vel få, om noen, som gifter seg heterofilt eller homofilt kun ut ifra nestekjærlighet. Der er det vel ingen forskjell på de ulike type ekteskapene.

Kommentar #13

Liv Gullaksen Strømsvåg

10 innlegg  213 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Kristian Kahrs. Gå til den siterte teksten.
Det er på tide at de som vil beskytte ekteskapet mellom én mann og én kvinne, herunder barns rett til å kjenne både sin mor og sin far, står opp og tar kampen. Det betyr at vi må si tydelig i fra om at det ikke skal være plass til den type teologi som Raastad og hennes meningsfeller står for. Det er selvfølgelig en mulighet for at de som står for et klassisk bibelsyn taper kampen, men det er bedre å sette en linje i stedet for at vi hele tiden skal drives fra skanse til skanse.

Kampen er vel i full gang, den! Ett resultat av den, kan du lese om i VL i dag. Du ser de har kommet langt i Uganda, så der er det jo kanskje greit å ta seg en tur. Likevel har du brukbar uttelling i kampen her i Norge også. Dersom du er ute etter å se mer hjemlige resultater, kan du ta deg en tur til en skole eller kanskje til og med en barnehage. Veldig mange steder er skjellsordet "homo" flittig brukt for tiden. Så du har virkelig ikke grunn til å være pessimistisk for fremtiden.

Heldigvis står det to leserinnlegg i VL i dag som  også gir oss andre grunn til å kunne være bitte litt optimistiske. Først og fremst er det Stig Lægdene som oppfordrer heterofile til å ikke tåle så inderlig vel den uretten som ikke angår dem selv og bli med i kampen for homfiles rettigheter. For det andre, er det rådgiver og generalsekretær i Digni som oppfordrer også dere konservative kristne til å ta opp de homofiles situasjon.

Så herved utfordres vi både du og jeg til å ta ansvar! 

Kommentar #14

Liv Gullaksen Strømsvåg

10 innlegg  213 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Lars Randby. Gå til den siterte teksten.
Til slutt vil det nok være kjøttvekta som rår. Det vil nok bli et lite sjokk for Dnk når de ser at mange aktive både i styrer og råd viser seg å være av den mer konservative sorten.

Begrepet "kjøttvekta som rår", likte jeg godt. Jeg tror at i mange menigheter består måleenheten på denne kjøttvekta verken av rett teologi eller holdninger til sin neste. Vekta blir målt etter hvor aktiv du er til å stille opp i det frivillige arbeidet: hvor mange musikkinstrumenter du spiller, hvor mange møter du kan lede, hvor mange kaffekopper du kan koke, hvor mange dugnader du kan stille på etc. Det er antall aktiviteter og kvaliteten på arrangementene som viser hvor vellykket en menighet er, noe menigheter gjerne vil være. Hvem som får styre profilen innenfor teologien, er da de som er mest aktive. Dette er jo gjerne både forståelig og rettferdig.

Likevel er det en liten hake ved det som etter mitt syn bør få litt større oppmerksomhet. Menighetsfellesskapet kan utvikle seg til å bli forbeholdt en marginalisert gruppe av mennesker med veldig like interesser og sosial status. Teologi og holdninger til sin neste, er underordnet. Interessene kan spesielt dreie seg om å dyrke et familieliv sammen med andre familier av samme sosiale rang. Barna får utfolde seg i et trygt og forholdsvis ambisiøst og sosialt tilpasset miljø. I en periode av mitt liv jobbet jeg mye frivillig både i menighetens ungdomsarbeid og med kriminell ungdom i fengsel. Da kjente jeg godt hvordan menigheten fungerte. Det var vanskelig å få inkludert den ikke så godt tilpassa ungdomsskolejenta i ungdomsmiljøet. Heller ikke for min lesbiske venninne var det særlig lette år.

Det er ikke så lett å si noe negativt om noe så positivt som frivillig menighetsarbeid er, men noen ganger må man bare stoppe litt opp og se hva man egentlig driver med. I den menigheten jeg bor i nå, opplevde jeg at den som ble menighetsrådsleder, ble valgt ut ifra følgende proklama om hva som var rådets prioritering: «Menighetsrådets viktigste oppgave er å ta vare på de musikalske talentene i ungdomsmiljøet». Det påfallende var at talentene antakeligvis var hans egne barn. Jeg stilte til noen valg der jeg presenterte mine prioriteringer ved å lovprise de to da nye planene i Dnk: diakoniplanen og trosopplæringsplanen. Jeg ble aldri valgt til noe annet enn varamedlem.

I dag får jeg verken stå på valgliste eller jobbe med ungdommene i menigheten, så jeg er ikke ofte til stede i den lokale menighet. Derfor hadde det vært greit å ha et alternativ. De er heldige de som bor litt mer i nærheten av en bymisjonsmenighet enn det jeg gjør. Disse menighetene er kanskje fremtiden for oss som er litt kritiske til enkelte deler av det ekskluderende menighetslivet. Sjømannskirken er jo også et alternativ, men de er jo enda lengre unna. 

 

 

 

 

 

 

 

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
14 dager siden / 2996 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
11 dager siden / 1697 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
11 dager siden / 1562 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1214 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1099 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
22 dager siden / 673 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere