Dawkins, Derrida eller Jesus - Er sannheten konkurs? (del 1)

Studentene må lære å tenke selv, være kritiske. De må ikke tro at det de kommer til å lære er sannhet for den finnes bare ikke.

Episoden var helt ukontroversiell. Det hele forløp uten at jeg hørte så mye som en kommentar.  Og selvfølgelig, sunn skepsis er godt å ta med seg. Det er ikke noe galt med det poenget. Men at «sannheten ikke finnes»? Kan vi leve med det? Har høyere læresteder med sin forskningsbaserte undervisning ikke noe mer å gi de unge håpefulle en dette?

Vitenskapskrigen

For noen år siden satt jeg på et seminar om vitenskapsfilosofi for doktorgradsstudenter. Anledningen var en gjesteforelesning med en av våre fremste filosofer på dette området.  Av den grunn hadde forelesningen tiltrukket seg et tyvetall professorer og andre forskere i tillegg til doktorgrads-studentene.

Tema for forelesningen var «vitenskapskrigen». Som kort fortalt handlet om en meget opphetet debatt mellom vitenskapelige realister og postmodernister. Filosofi-professoren stilte følgende spørsmål på slutten av foredraget: «Går det an å formulere en postmoderne vitenskapsteori?»

Det ble helt stille i den lærde forsamling. Flere av de tilstedeværende var professorer, til og med et antall fagfilosofer.  Ingen, hadde et svar på spørsmålet, ikke en gang en kommentar. Etter hvert kom samtalen i gang, men den sporet av på alt annet en det som var spørsmålet. Professoren som ledet seminaret prøvde å komme med innspill for å pense diskusjonen inn på sporet igjen, f.eks. ved å problematisere reduksjonismen. Men det lykkes ikke.

Jeg husker at jeg undret meg veldig fordi jeg trodde mange av de tilstedeværende hadde et bevisst forhold til dette. Men de hadde tydeligvis ikke noen dyp refleksjon om sin egen praksis som forskere og grunnlaget for den?  Det var i alle fall ikke noe de ville snakke høyt om.

Dawkins eller Derrida?

Richard Dawkins var en av dem som kastet seg inn i «vitenskapskrigen» på de vitenskapelige realistenes side. Han skrev bl.a. en anmeldelse i tidsskriftet «Nature» av Alan Sokal og Jean Bricmont's bok om konflikten.   I anmeldelsen fyrer Dawkins av en bredside med navns nevnelse mot mange av de mest sentrale tenkere som gjerne assosieres med postmodernismen. Bitende ironisk henviser han avslutningsvis til «the Postmodernism Generator» som er et program som genererer helt syntaktisk riktige tekster med totalt meningsløst innhold.

Dawkins er for de fleste av oss kjent som en aggressiv mostander av alle former for religion. Men han er en like aggressiv motstander av postmodernistisk filosofi. Han tilhører dem som har vitenskap som ideologi og proklamerer ikke bare at Gud er død men også at filosofien der død. Det er naturvitenskapen som kan gi alle svarene vi trenger. Det synes ikke å affisere ham et øyeblikk at naturvitenskapen er avhengig av en filosofisk grunnvoll som basis for i det hele tatt å kunne definere hva vitenskap er.

Jaques Derrida, den kanskje fremste av de franske postmodernistene, var et av navnene som ble hengt ut i denne debatten. Han svarte på kritikken bl.a. i en artikkel i Le Monde. Det han sier er i hovedsak at Sokal og andre kritikere ikke tar saken seriøst og at de har misforstått og tillagt ham synspunkter han ikke har. Derrida har antakelig rett i at mye av kritikken ikke rammer ham selv. Men for meg ser det ut til at den kan ramme en del andre «postmodernister».

Postmodernisme?

For godt over 20 år siden leste jeg en kronikk av Tore Stubberud om det som den gangen ble omtalt som de «nye franske filosofene». De ble beskrevet med den litt humoristiske setningen: «Gud er død, Marx er død og jeg føler meg ikke helt bra jeg heller».

Jeg har en kollega som har studert mer filosofi enn meg. Han sa litt spøkefullt som et vitnesbyrd om egen erfaring: «Dersom du tror at du har forstått en filosof, da har du misforstått».  Filosofi er noen ganger vanskelig og det er lett å misforstå. Men i min lesning ser jeg til stadighet at også skarpskodde fagfilosofer ganske ofte misforstår og feiltolker hverandre. Med fare for å ha misforstått så får jeg likevel gjøre et forsøk på litt refleksjon omkring det jeg tror jeg har forstått.

Den korte definisjonen av postmodernisme som filosofisk retning som jeg oftest støter på er atdet betegnes som en ekstrem form for skeptisisme. Dette er ingen uttømmende definisjon, men den peker antakelig på noen viktige fellestrekk hos en del filosofer som er innbyrdes uenig om mange ting. En annen sak er at mange mener at begrepet nå er så overforbrukt og mangetydig at det ikke lenger sier oss noe og foreslår å finne nye ord.

«Anything goes» er et omkvede som kritikerne ofte kommer med. Ser man på noen av boktitlene til en del av de aktuelle forfatterne kan man lett få det inntrykket. Her er noen eksempler: «A Farewell to Truth» (Gianni Vattimo), «Just Gaming» ( Jean-Francois Lyotard) «What's the Use of Truth?» (Richard Rorty). Kritikken kan nok ha noe for seg, men jeg har funnet at det skjuler seg mer under overflaten enn det man først tror. Det er faktisk ikke bare å avfeie alt dette på en lettvint måte.

Dekonstruksjon er et sentralt begrep knyttet til Derrida. Slik jeg forstår dette så kan det ikke sees på som en fornektelse av sannhet, men heller som en fornektelse av vår evne til å vite sannheten. Det er en epistemologisk (erkjennelsesmessig) posisjon i motsetning til en ontologisk posisjon. Med andre ord: Sannheten finnes, men vi kan ikke vite den sikkert. (1). Men noe interessant med Derrida er at han også mener at det er noe som ikke er dekonstruerbart. Kan dette være en antydning om en «fast grunn» vi kan bygge noe på?

Derrida dekonstruerer forøvrig hele den vestlige filosofitradisjon, inkludert opplysningstid og modernitet. Han kaller den for «hvit mytologi», som ikke kan grunne sine forutsetninger noe bedre enn andre mytologier. Filosofiprofessor Rick Roderick, som er sympatisk til Derrida, spør, hvis opplysnings-filosofien er mytologi, hva er det da som hindrer oss å undervise andre «mytologier» på våre universiteter?

Jean-François Lyotard sier at det postmoderne overforenklet sagt er en skepsis mot meta-fortellinger. Disse meta-fortellinger er de store teorier og filosofier som vi kjenner, for eksempel utviklingen av historien, erkjennbarheten av alt innen vitenskap og muligheten for absolutt frihet. Lyotard hevder at vi har sluttet å tro at fortellinger av denne typen er tilstrekkelig til å representere og inkludere alle. (2)

Filosofen Richard Rorty, som kan anses som det amerikanske motstykket til de franske postmodernistene, ser ut til å gi sannheten ennå trangere kår. Han mener til og med at den «hellige» naturvitenskapen er en usikker vei til sannhet. Han sier f.eks.: «Vi ser kunnskap som en samtale om sosial praksis, snarere enn et forsøk på å speile naturen…».

Rorty har en sosial teori om sannhet som betegnes som epistemologisk behaviorisme. Han hevder at vi ikke lenger kan konstruere vitenskapens autoritet i form av ontologiske påstander. For meg ser dette ut til å være en teori om det politisk korrekte. Rorty skal ha sagt noe slikt som at «sannheten er det som mine kolleger lar meg slippe unna med».

Quid est veritas?

For noen år tilbake så jeg filmen «The Passion of the Christ». Dette er jo en moderne utgave av den store fortellingen som, mer enn noen annen fortelling, har formet vår del av verden. Det kan for øvrig se ut som vi ikke blir kvitt denne historien. Den sprenger seg fram i kulturlivet og dukker opp igjen på nye og uventede arenaer som vi trodde at denne historien var fortrengt i fra.

En av de scener i filmen som satte seg fast i meg var da Jesus ble ført fram for Pontius Pilatus for å bli forhørt. Jesus sier at han er kommet for å «vitne om sannheten». Pilatus ser på Jesus og sier på latin: «Quid est veritas?» (hva er sannhet?). Pilatus fortsetter å grunne på spørsmålet når han senere snakker med sin kone Claudia. Pilatus får ikke noe svar. Men Jesus sier andre steder at han er veien sannheten og livet.

Men kan sannheten være en person, da? Dessuten, hva har vel dette med vitenskap å gjøre?

Mer enn de fleste er klar over. Dette peker faktisk også mot en teori om sannhet som har spilt en viktig rolle, og fremdeles spiller en rolle. La oss bare ta et lite tilbakeblikk. Det er jo faktisk slik at alle undervisningsinstitusjoner på alle nivåer i Europa har sine røtter i kirken. La oss for eksempel ta Dawkins institusjon, Universitetet i Oxford som er et av de eldste i Europa. Oxford har fremdeles mottoet:«Dominus Illuminatio Mea» (Herren er mitt lys).

Middelalderens kristne universiteter dannet basis for det som etter hvert vokste fram av vitenskapelig tenkning. Dette skjedde på grunn av og ikke på tross av kristendommen. «Å tenke Guds tanker etter ham» var en avgjørende del av den tidens vitenskapsfilosofi. Dette ga grunnlag både for at naturen var erkjennbar og at det objektive eksisterte gjennom det gudommelige perspektiv. Dette ga også en motivasjon. Forskning var for vitenskapens pionerer en måte å tjene Gud på. Denne tidens intellektuelle klima fikk hele det vitenskapelige prosjekt i gang. Dette er de skuldrene som vår tids kunnskap står på.

Men dette kan vi vel ikke bruke i dag? Vitenskapen må vel ha en «nøytral» grunn basert på fornuften alene, ikke sant? Ja, mange tror det, og det vil kanskje overraske like mange at det ikke er noen som har klart å legge en slik grunn basert på fornuften alene. Det er ingenting galt med fornuften, men den holder ikke hele veien ned til en grunn å stå på.

Allerede Kant sier f.eks. i sin «kritikk av den rene fornuft» at det alltid er et trosmessig element i all kunnskap og at han finner det nødvendig å fornekte kunnskap for å gi plass for tro. Senere snur han og søker å definere religion innenfor fornuften alene. Det som hos Kant kan virke som en liten sprekk av usikkerhet, som han senere forsøker å «lime» sammen igjen,  kan i postmodernismen se ut til å ha vokst til å bli en stor kløft: «Sannheten finnes ikke».

Quid est veritas? Dawkins, Derrida eller Jesus?

I et rent «Dawkinsistisk» evolusjonsperspektiv (dvs. blind evolusjon i motsetning til styrt evolusjon) kan vi f.eks. i høyden stole på at både sinn og sanser gir oss de illusjoner som er «nyttige» for overlevelsen. Hva som er virkelig har lite med saken å gjøre. Dette fører oss mot kreativ antirealisme. Sannhet blir som for Rorty et lite relevant begrep. Den er noe vi kollektivt skaper i tolkningen av fenomener, i motsetning til noe som åpenbarer seg på en pålitelig måte fra kilder vi ikke har kontroll over.

Opplysningsfilosofien og moderniteten har marginalisert troen på Gud. Det har ofte skjedd gjennom en stråmann som kalles «god of the gaps», som er en slags forestilling om at troen på gud holder til i det som vitenskapen ennå ikke har noen forklaring på. Så snart vi får nye vitenskapelige erkjennelser så vil den naive troen på gud fortrenges av vitenskapelig kunnskap. Men dette er en vrangforestilling om hva det handler om. Dette er gud med liten «g».

Gud har aldri vært «god of the gaps». Han er «God of the foundation». For vitenskapens pionerer var han grunnvollen som alt det andre er bygd på. Troen på at Gud har åpenbart seg er grunnvollen som gjør vitenskap mulig. Troen fører til muligheten for at sannheten kan oppdages. Den fører også til en vitenskapelig realisme, vi kan faktisk erkjenne noe virkelig slik som Gud åpenbarer sin virkelighet for oss, f.eks. gjennom sansene.

Slik sett er ikke troen i konflikt med vitenskapen. Den er tvert imot en alliert støttespiller. Konflikten oppstår når vitenskap går over i vitenskaps-overtro og blir til scientisme. Scientisme er å misbruke vitenskapens autoritet til å uttale seg om ting som ligger utenfor den ekte vitenskapen, slik Dawkins er et eksempel på. Det blir selvfølgelig også konflikt når troende misbruker bibelens autoritet til å uttale seg om ting som ligger utenfor dette domenet.

Siden midten av forrige århundre har det vokst fram en renessanse for den kristne filosofien. Mye av det gamle tankegodset som har skapt vår sivilisasjon er fornyet og modernisert på en måte som bringer det i dialog med vår tids alternative tankestrømninger. På samme måte som f.eks. Paulus var i dialog med de fremste tankestrømninger i sin samtid er dagens kristne tenkere i dialog med de fremste sekulære og ateistiske tenkere.

Ikke minst har Derrida hatt stor påvirkning på mange teologer og kristne filosofer. Et mål på det kan være at et søk på Amazon.com på kombinasjonen «Jaques Derrida og religion» kommer opp med 25 bok-titler. Et tilsvarende søk på Googles spesialsøk for faglitteratur (scholar.google.com) gir mer enn 23.700 referanser til bøker og artikler. Tilsvarende søk på fremstående religionsfilosofer som Alvin Plantinga eller Richard Swinburne gir henholdsvis bare i overkant av 4.100 og 9.900 referanser.

Hvordan kan en person som rent sosiologisk kan plasseres som en venstreorientert ateistisk filosof, vekke slik interesse for tema religion? Svaret er at han ikke er som andre militante ateister av Dawkins typen. Han bruker et religiøst språk om sin ateisme. Han vil heller ikke si at han er ateist. Han sier at han «med rette kan passere som ateist». En viktig nyanse som uttrykker noe av det ubestemmelige i hans filosofi.

Men han forholder seg til spørsmål om tro og viten på en måte som er grunnleggende religiøs. Det er i alle fall slik han leses av mange som bruker ham innen religionsfilosofien. Han snakker om religion uten religion og om det messianske håpet uten Messias. Derrida er også opptatt av sentrale bibelske temaer som f.eks. lov og rettferdighet. I tillegg er han en mann som ber. Han forteller at han hver kveld kysser sitt jødiske bønnesjal og ber. Men han vet ikke hvem han ber til. Hans religion er også en religion uten gud.

Den konservative evangeliske teologen og tidligere biskop N.T. Wright sier at postmodernismen er en gave til teologien fordi den dekonstruerer den sekulære modernismen for oss og dermed baner vei for at tro og religion igjen blir relevant å snakke om på en seriøs måte.

I så måte er Derrida en brobygger fordi han har oppmerksomhet og resonans i vår tid. Men ikke bare derfor. I motsetning til Dawkins er han er også en genial og interessant tenker. Akkurat som Jesus så provoserer og utfordrer han oss til å revurdere våre tradisjonelle måter se ting på. Men ta ikke feil. Derrida er også en skarp kritiker av religion (akkurat som Jesus det også). Han peker forøvrig også på Martin Luther og reformasjonen som et eksempel på dekonstruksjon som brakte inn noe nytt. Det messianske håpet er også et håp om noe bedre i framtiden.

Jeg har pekt mot at det trengs en grunnvoll å stå på om vi skal kunne snakke om sannhet. Det har jeg gjort fordi jeg mener det er veldig i tråd med Jesu ord om å «bygge sitt hus fjell». På den annen side tror jeg dette «fjellet» i vår tid kanskje må uttrykkes på en annen måte enn gjennom middelalderens metafysikk.

Det finnes flere bud på hvordan dette kan gjøres. Et av dem kommer fra den kristne franske filosofen Jean-Luc Marion som er en av Derridas tidligere studenter.  Men det får vi komme tilbake til i del 2.

Her slutter første del av dette innlegget.

------------------------------------------------------

Neste gang har jeg tenkt å ta opp mer om «vitensparadokset» og «tro som viten». Jeg vil også si noe mer om mulige løsninger fra et kristent perspektiv. Tema neste gang er delvis inspirert av den danske professor og kunnskapsforsker Lars Qvortrup. Han har vært forskningsleder for «the knowledge lab» ved syd-dansk universitet og regnes som en av Nordens fremste eksperter på dette tema.

Han har skrevet en serie bøker om kunnskap og det vitende samfunn. Men han har også skrevet en litt annerledes bok med tittelen «Paradokshåndtering og ritualproduktion - Tro som vidensform».Jeg ser på denne boken som ennå et «vårtegn» som peker mot at vi snart kan oppheve det kunstige skille mellom tro og viten og innse at de er avhengig av hverandre.

----------------------------------------------------

Det jeg ønsker å diskutere så langt er om sannheten finnes og om religiøst språk har noen mening i det bildet. Jeg ønsker også å skape dialog med og mellom ateister av Dawkins typen og de som står nærmere Derrida.