Påske med alle sanser

Syn, hørsel, smak, følelse og lukt er nært forbundet med en sanselighet som knytter oss til livet selv, til opplevelsen av å være kropp, til å leve nært andre. Å være menneske er å sanse med hele seg.

En slik forståelse av livets sanselighet er noe kristendommen deler med den jødiske tradisjonen. Her går ikke Gud går utenom det materielle eller det skapte når han gir seg tilkjenne, derimot formes materien og historien slik at Gud kan anes og la seg finne i historiske handlinger. Oppvekkelse av døde og en livssyklus som vekslet mellom fødsel, død og ny fødsel kjente mennesker godt til gjennom antikkens mysteriereligioner.

Men en oppstandelse slik som den tidlige kristne kirken hevdet hadde skjedd med Jesus fra Nasaret, det var noe radikalt annerledes. Og derfor var det av grunnleggende betydning for forfatterne av Det nye testamente å knytte oppstandelsen til smak, lukt, syn, hørsel og følelse. Sansene verken underslås eller nedvurderes. Jesus spiser, han puster på dem, snakker med dem, lar seg se og berøres. For at mennesker skal kunne komme til en ny og grensesprengende erkjennelse av at Jesus virkelig er oppstått fra døden strekkes sansene til sitt ytterste, til bristepunktet. Faktisk er det Johannesevangeliet som holder denne “kroppsliggjorte erkjennelsen” fram tydeligst. Egentlig er det ikke underlig, for forfatteren vil holde fram at i fødsel, i levende live, som død og oppstanden er Jesus den sansbare Gud, den kroppsliggjorte Gud.

"Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro", sier disippelen Tomas (i følge Johannesevangeliet) da han får høre at Jesus har vist seg som oppstanden for de andre disiplene.  Med sine ord setter Tomas bokstavelig talt fingeren på noe, nemlig spørsmålet om troens sanselighet, for han vil både se og kjenne, "se" med både fingrene og øynene.

Oppstandelsesberetningene i Det nye testamente er dypest sett erfaringspregede vitnesbyrd, båret oppe av en kroppsliggjort erfaring. De kommer fra mennesker som bokstavelig talt har rørt ved Jesus som den oppstandne. Fra en side sett kan vi lese evangeliene som overleverte “sanseerfaringer ”. Men denne dimensjonen går oss ofte ubemerket forbi. Det til tross for at evangeliene flommer over av sanseinntrykk og sanselighet. For de er erfaringer fra mennesker som har sett, tatt i, hørt og luktet ham som kom tilbake til dem fra den andre siden. Derfor ber tekstene om å bli lest med en tiltro at sanseinntrykkene de forteller om faktisk er etterrettelige og troverdige. Men den som leser og møter de bibelske tekstene sanseløst vil knapt nok fornemme duften fra dem. At de lukter av jord og himmel – guddommelig og himmelsk. Uten engasjement, uten innlevelse, vil heller ikke den som hører og leser dem bli i stand til å bli berørt, kjenne lidenskapen og livet i disse beretningene om oppstandelsen og påsken.

Oppstandelsestroen er ikke en oppkonstruert idé, en fiktiv størrelse, men har sine røtter i virkelige erfaringer og møter med den oppstandne Jesus. Det er denne overbevisningen som gir den kristne kirke sin berettigelse og grunnlag. Uten troen på Jesu oppstandelse er den kristne tro totalt ubegripelig og fullstendig meningsløs. Ja, den ville kort og godt falle sammen som et korthus.

Når oppstandelsen skal skildres er det som om språket knapt nok strekker til. Jesu oppstandelse er helt ny og uovertruffen hendelse, uten religionshistoriske paralleller. Forståelsen vår av tid og rom utfordres selvsagt gjennom Jesu oppstandelse. Dette illustreres særlig når Jesus går gjennom lukkede dører, når han blir borte for øynene på disiplene og kommer til syne igjen. Paulus beskriver dette som et uttrykk for at Jesus har ført liv og udødelighet fram i lyset.

Oppstandelsen frarøver døden preget av å være endelig, den forvandles til en mellomtilstand, en størrelse som eksisterer mellom det livet som vi nå kjenner og det som en gang kommer. Oppstandelsen er for de nytestamentlige forfatterne ikke en isolert hendelse som bare gjelder hvert enkelt menneske. Den er en begivenhet av kosmiske dimensjoner, en foregripelse av det som en dag skal skje når Gud skaper alt nytt igjen.

Troen på Jesus som oppstanden er knyttet til overbevisningen om at sanselighet og tro hører sammen. Den kristne påskefeiringen kan sammenliknes med et “etterskjelv” med sentrum i vitnesbyrdet om ham som vendte tilbake til de levendes land etter å ha overvunnet døden. Omtumlende kan det nok være å tro at det er slik, men det er en sanselighet knyttet til påsken som jeg ikke vil være foruten. Det er nok blant annet derfor jeg synes ordet sanselig er et av vakreste ordene jeg kan tenke meg.