Norges luksusproblem

Menneskets primære behov er mat og drikke, søvn og ly. I mange land går man til valg i håp om at flere får dekket disse behovene. Men i Norge lever gjennomsnittsmennesket i overflod. Vårt luksusproblem er "hvordan skal vi leve i overflod?". Dette er ingen konklusjon vi kan slå oss til ro med og takke Gud for. Det er både et viktig spørsmål og et alvorlig problem: Hvodan vi løser problemet avgjør om våre primærbehov blir dekket i fremtiden.

Klimaendringer, tap av regnskog, forsuring av hav, overfiske og ressursmangel er blant mange symptomer på at vi har valgt feil til nå. Vi lever på en måte som skader miljøet. Slik oppførsel er ingen menneskerett, men det er en naturrett å ikke ødelegge eget livsgrunnlag: Organismer som bryter regelen blir utsvist. Naturen har gitt mennesket gult kort.

Vi burde sikre miljøet først, livsgrunnlaget vårt, og deretter krangle om andre prioriteringer. Det er egentlig et banalt resonnement: Uten livsgrunnlag, ingen politikk. Men i iver etter å gi mest mulig mer til bortskjemte barn, og p.g.a. frykt for at vi skal sende andre antroposentriske politikere til Stortinget, blir ikke livsgrunnlaget vårt tatt vare på. Det er mange regjeringer siden samfunnet var bærekraftig.

Også på Stortinget snakkes det mye om 'miljø', men ikke som livsgrunnlag. Der er 'miljø' noe mennesket skaper eller har makt over, f.eks til å utnytte eller bevare. Der snakkes om «å kjøpe andres regnskog» (for å kunne produsere og forbruke olje), utrede naturmangfold i forbindelse med motorveiutbygging, verne områder. På Stortinget har naturen praktisk talt ingen egenverdi, for menneskets egenverdi rager så mye høyere.

Se på Stortingspartienes slagord hvordan de krangler om hvem som setter mennesket lengst frem:

• V: "Folk først"
• FrP: "For folk flest"
• Høyre: "Muligheter for alle"
• SV:"Ulike mennesker, like muligheter"
• Krf: «Menneskeverd i sentrum».
• SP: "Vi tar hele Norge i bruk"
• Ap: "Vi tar Norge videre"

Mennesket er løftet så høyt hevet over naturen, at man har vanskelig for å forstå at naturen ikke kan gi oss alt vi vil ha. Vi tar for gitt at naturen tåler alt. Selv om alt vi gjør påvirker miljøet, særlig forbruket og det økonomiske systemet vårt, er det kun i svært få tilfeller man utreder miljøkonsekvenser.

Jeg anklager min egen kultur for at vi ikke har lengtet etter politikere som har tatt vitenskapens formidling av naturens advarsler om vår livsstil seriøst, og sett naturens egenverdi mer enn menneskets 'overveldende makt og myndighet'. Å ta vare på naturen for å sikre miljøet og primærbehovene våre, krever i vår kultur å sette seg selv uvant lavt.

De tradisjonelle partiene prøver, men gamle, antroposentriske ideologier, og krangling mellom tradisjonelle politiske fløyer drukner miljøfokuset.  Det vi trenger er "Et friskt pust" (Miljøpartiet De Grønne).