Kan noen hjelpe meg med å tolke biskop Nordhaugs samlivsetikk?

Biskop Nordhaug får for tiden skyts mot sitt samlivssyn fra både liberalt og konservativt hold i homofilidebatten. Kanskje de ulike sidene i debatten nå i hvert fall kunne være enige om at Nordhaug burde skifte standpunkt i homofilispørsmålet? Etter de teologiske utgreiingene han har presentert, virker det som om han av etiske grunner absolutt burde gjøre det. Det som jeg imidlertid trenger hjelp til å tolke og forstå, er ett avsnitt i innlegget hans i gårsdagens Vårt Land:

«Den konservative argumentasjonsrekke om likekjønnet ekteskap sier da at man av hensyn til ungdom som er usikker på egen seksualitet, bør formidle «en forståelse av det heterofile samliv som det foretrukne både på skapelsesteologisk og allment grunnlag».

Mener biskopen det jeg leser her, har det falt ut et viktig ord eller misforstår jeg? Hvor henter han sitatet fra? Er dette en vanlig tankegang innenfor kristne miljø? Jeg tenkte at verdidebattforumet var det rette til å få noen svar på disse spørsmålene.

Hvis det stemmer at Nordhaug mener dette, er det rystende etter mitt syn. Ungdomstiden kan være sårbar, spesielt rundt seksualitetsspørsmål. Mange, eller de fleste, er redd for at de ikke skal få kjæreste. Verst er det for dem som oppdager at deres seksualitet går i retning av personer av samme kjønn. Jeg tror de færreste, kanskje ingen, opplever dette uproblematisk. Grunner til det, er at selv i vårt individualistiske samfunn, vil ungdom være "som de fleste andre", de vil ikke ha oppmerksomhet rundt en «annerledeshet» på det seksuelle området, og de vet at fremdeles er det mange som ser på homofil seksuell legning som mindreverdig. Å oppleve fordømmelse på ting du gjør, er ikke greit, men å bli fordømt for det og den du er, det er helseskadelig. Hvordan kan så biskopen mene at kirken, og til og med i det de kaller ungdomsåret, skal møte ungdommen på denne måten som han formidler?

Den eneste forklaringen jeg har kunnet se, er at biskopen kan ha et annet syn enn meg på det han kaller «usikker på sin egen identitet». Jeg ser det som en liten mulighet at han kan mene at usikkerhet i forhold til sin seksualitet, dreier seg om hvilken seksuell legning de skalvelge.Er det mulig å forfekte et slikt syn? I så fall ville det kunne forklare hvorfor så mange kristne kan være så frimodige i sin fordømmelse av homofile mennesker. Tror de virkelig at seksualiteten, som styrer halve verden (det var en underdrivelse) kun er et resultat av et valg gjort på saklig, teologisk og etisk grunnlag?

Menneskets seksualdrift er en enorm drivkraft i positiv forstand innenfor alle områder i vår verden. Den er med på å sørge for energi, framdrift og positivitet innenfor det meste mennesker driver med. Dessverre har driften også sine negative følger. Til og med presidenter i superstater har ofret sitt gode navn og rykte på grunn av sine seksuelle lyster. Mange havner med å begå kriminelle handlinger for å få tilfredsstilt lystene, ikke minst innenfor kirken. Dette skriver jeg for å eksemplifisere hvor sterk menneskets seksualitet er. Kan det være mulig at biskopen mener at den samme seksualdriften er resultat av saklige overveininger i en ungdomstid preget av usikkerhet?