Verdidebatt

Gud er tilbake

For oss som tilhører bedehusbevegelsen er det fristende å betrakte debatten mellom Sommerfeldt og Gule som noenlunde uavgjort.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For et par uker siden lanserte den kristne tankesmien Skaperkraft boken med den offensive tittelenGud er tilbake. Religionens rolle i fremtiden. Men er det riktig at Gud er tilbake?

Under en debatt om boken uttalte humanetikeren Lars Gule at Gud slett ikke er tilbake. Han viste til flere statistikker som forteller at både mennesker i Norge, og generelt i vesten, blir ateister. Færre er aktive i kirker og bedehus.

Derimot mente Gule at Gud nok er tilbake på agendaen – altså i mediene. Årsaken er altså ikke at religion blir viktigere for folk flest, men at islam har skapt frykt (og debatt) i samfunnet vårt. Dessuten blir Norge mer mangfoldig og nye debatter har med religion å gjøre. Stikkord er bruk av hijab og niqab, omskjæring av guttebarn, muslimske skoler.

I samme debatt, om Gud er tilbake, deltok biskop Atle Sommerfeldt. Han mente at kristendommen fortsatt står sterkt i Norge siden den store majoriteten fortsatt tilhører Den norske kirke og lar sine barn bli døpt. Dessuten avviste han langt på vei relevansen av statistikkene som Gule viste til. Argumentet til Sommerfeldt er at tro er mye mer enn et sett med meninger.

Norge sekulariseres

For oss som tilhører bedehusbevegelsen er det fristende å betrakte debatten mellom Sommerfeldt og Gule som noenlunde uavgjort. Vi er skeptiske til Sommerfeldts vektlegging av dåp og medlemskap i Den norske kirke som kriterier for troens plass i samfunnet. Tvert i mot vil vi dag – som tidligere – advare i mot «vanekristendom» eller «kulturkristendom».

Det er dessverre et faktum at færre mennesker slutter opp om kristne dogmer. Andelen nordmenn som jevnlig leser i Bibelen, som ber og som deltar i kristne gudstjenester og møter, er fallende. Slik sett sekulariseres Norge jevnt og trutt. Det er også mye som tilsier at kirkene sekulariseres innenfra. Det er et forfallstegn at så mange i Den norske kirke aksepterer bibelnedbrytende teologi.

På den annen side er nok Lars Gule for ensidig. Mange nordmenn er mye mer religiøse enn humanetikere flest liker å innse. Alternativbevegelsen i landet vårt har vokst voldsomt på noen tiår. Prinsessens engler fascinerer tusenvis. Våre nye landsmenn er i stor grad religiøse; polakker slutter opp om den katolske kirke, pakistanere om muslimske menigheter.

Men for oss som er mer opptatt av at mennesker tror på Jesus enn at de er religiøse, har vi lite annet å gjøre enn å be om vekkelse og fornyelse.

En levende tro?

På 70-tallet uttalte den amerikanske sosiologen Peter Berger at i løpet av «det 21. århundre vil religiøse troende antagelig bare finnes i små sekter der de holder sammen for å stå i mot en verdensvid sekulær kultur».

Peter Berger tok feil. Og mange med ham. Religiøsiteten forsvinner ikke selv om velstanden øker. Og Darwin har ikke gjort at alle slutter å tro på en Gud som skaper. Det gir fortsatt god mening for mange – både rike og velutdannede – å tro på Gud.

Spørsmålet er om denne troen er en levende tro på Jesus som frelser og forsoner.

Først publisert som leder i Utsyn.
Espen Ottosen er styreleder i tankesmien Skaperkraft og bidragsyter i boken Gud er tilbake!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt