Anne Viken

39

Damene som vender full, fast jobb ryggen og fortel om livet med små barn er den nye vinen.

I dag kan dei fleste kvinner velge. Likevel er klagesongen der. Den handlar om at kvinner føler dei er «tvinga til å arbeide fulltid» fordi «samfunnet forventar det».

Publisert: 8. mar 2013

BØKER: I anledning kvinnedagen har eg skaffa meg to heilt nye bøker som tek opp problemstillingar knytt til, lat meg seie det enkelt, kvinneliv. Da det personlige ble politisk er ei sakprosabok som tek opp kvinne- og mannsbevegelsen på 1970-talet, og er ei lettlesen og engasjerande (fordi den inneheld så mange refaransar, sitat og erfaringar) bok.

"Ingen fortalte deg at ekteskapet skulle føre til et liv i fullstendig isolasjon, at det egne lille hjemmet skulle bli et fengsel, at du skulle bli drevet til randen av sammenbrudd fordi du aldri har et voksent menneske å snakke med. Du klarer ikke å leve opp til forventningene om å være en prektig mor (Bang 1973:11)." s 34

Kvardagen kom, då som no, som julekvelden på kjerringa. Den gong: husmortilværelsen er ikkje så glamorøs som den vart framtilt. No: full jobb og ungar er ikkje så enkelt som det damablada fortel oss.

"Kvinner blir framstilt som fanget, satt i bur av samfunnets urealistiske forventninger som de dessverre har gjort til sine egne." s 34

Dette kan vel trygt seiast å også gjelde dagens kvinner. Men idagens samfunn er problemstillinga snudd: ein opplever forventinga til at ein skal ha full jobb, pluss ta seg av ungar og familie, som eit fangenskap. Før var det forventninga til at ein ikkje skulle ha nokon jobb, som var fangenskapet.

Les Anne Vikens blogg.

I dagens samfunn kan dei fleste kvinner velge. Likevel er klagesongen der. Klagesongen handlar om at kvinner føler dei er "tvinga til å arbeide fulltid" fordi "samfunnet forventar det", og om dei då ikkje gjer det, klagar dei på at dei vert sett på som mindreverdige. Ja, omtrent slik går det. Og så bruker ein tid på å forklare sine valg: deltid eller heimeverande, nett som kvinner få tiår tilbake måtte bruke tid på å forklare kvifor dei var så "uansvarlege at dei arbeidde". Og desse forklarande kvinnene ser vi stadig i media.

Trenden er tydeleg om ein ser på bok- og medieverda der ei rekke kvinner står fram og fortel om sitt valg om å sei opp jobben, trappe ned, og starte for seg sjølv for å få tid til ungar og jobb. Det er inn i tida å stå fram og fortelle kor hardt det er å vere kvinne med full jobb og små ungar. Kvinnene som taklar dette, er henvist til dameblada og bortforklart som "ikkje virkeligheten". Men joda, mange kvinner takler faktisk fint full jobb og ungar. Det har visst berre blitt litt utrendy å stå fram med det. Då får jo alle deltidsarbeidande og heimeverande komplekser, eventuelt får dei ei oppfatning av korleis livet med småunger er som ligg langt frå virkeligheten. Og den dagen dei står midt oppi det, kjem kvardagen som julekvelden på kjerringa og dei skuldar på feministar og andre for at den travle kvardagen kom litt brått på. Dameblada viste ikkje heile realiteten! Nei, men ærleg talt, kven trudde vel det i første omgang?

Damene som vender full, fast jobb ryggen og fortel om livet med små barn er den nye vinen. Dei skapar trass alt ingen komplekser nokonstad då det dei står for er dette: vi innser at vi maktar ikkje alt. Dei er menneskelege. Ein gløymer visst at det også finst menneskelege  kvinner i full jobb som taklar barn på same tid. Folk er no ein gong forskjellige.

Eg har ingenting imot deira valg. Dei vel som dei ønsker. Det er flott. Problemet er når ein begynner å skulde på andre når ein skal forklare "mindreverdskjensla", eller følelsen av å ikkje strekke til, for valga dei har teke.

Rett til full jobb og snakk om likestilling vert nemlig omtolka til "du skal ha full jobb" og "alle skal gjere det same og leve like liv". Her finn vi altså ein tolkningsmessig kortslutning. Ja, omtrent slik går leksa. "Å ha rett til" blir tolka som "du skal". Frie valg vert tolka som "plikt" og "må".

"Frustrasjonen og sinnet delte de norske kvinnene med sine medsøstre i mange vestlige land. De delte også gleden ved å finne sammen i et kvinnefellesskap." s 34

Den gong fann dei saman i kvinnesaksforeningar og diskuterte like rettar for kvinner. No finn mange saman på web og hyllar deltid og heimetid. Før var du i opposisjon om du var feminist, no er du i oppisjon om du vel deltid. Eller, nei, det er du ikkje. Deltid er ganske så mainstream, blant kvinner. Og sjelden høyrer vi om kva mannen driv med i desse kvinnenes liv. Han er fråverande i historia.

På Facebook vart det igår diskutert deltid vs fulltid, og fleire kvinner skreiv at dei valgte deltid på grunn av "prioritering" og "viktig". Og at småbarnstida er viktig. Dette er sjølvsagt. Men det er tydelegvis mest kvinner som prioriterer, eller synest det er viktig, eller tek ansvaret frå menn og legg det over på seg sjølv. Det er ingenting spesielt å skryte av at ein ikkje deler ansvaret likt med sin mann. For når ein seier at ein prioriterer å vere heime, så seier ein på same tid at mannen eins ikkje gjer det, eller ikkje får det, for ein av partane må vel jobbe for å tjene penger medan den andre prioriterer det viktige. Rar logikk, og den backfirer ganske heftig på kvinners menn, som ergo, ved å jobbe fulltid, ifølge desses logikk, verken prioriterer eller anser unger som viktig. Rar retorikk. Eller kanskje kvinners måte å forklare og rettferdiggjere for seg sjølv valget dei tar. Kva med at menn og kvinner delte på å arbeide deltid, samt "prioritere" og vektlegge "viktige ting"?

Mange av dagens kvinner føler seg moralisert over av kvinner som arbeider for alle kvinners rett til full jobb og lønn på linje med menn. Dei føler seg stempla av desse fordi dei sjølv arbeider deltid eller er heimeverande. Det er litt som å kjefte på meg fordi eg køyrer Mercedes og du ein gamal Saab. Irrasjonelt. Eg kan like lite hjelpe for ditt valg av bil, som du kan for mitt. Om du får komplekser grunna min bil, er det ikkje mitt ansvar. Teit parallell, tenker du? Kanskje det, men det er same prinsipp.

I boka "Da det personlige ble politikk" fortel ei kvinne om moras erfaringar, som utearbeidande kvinne i eit miljø der dei fleste kvinner var husmødre. Igjen er det heimeverande kvinner som kritiserer den arbeidande:

"Hun har jo formidlet fordommer som hun møtte når hun realiserte seg på ulike fronter. Det gjaldt både i hverdagen blant kolleger, i det politiske liv. Så jeg har alltid hatt det blikket, og så er jeg vokst opp i et hjem med veldig blikk for sosial urettferdighet. Så der tror jeg det var en sterk rettferdighetsfølelse, den opplevelsen av at kvinner ikke skulle ha like muligheter, at kvinne skulle bli fordømt for handlinger som menn ikke blir fordømt for, for eksempel i forhold til seksualitet. At noen skulle legge begrensninger i forhold til forventninger til hvordan jeg skal være, se ut, den typen kvinnebilder som en fikk i veldig mye av i populærkulturen, sånne ting var vi naturlig veldig opprørt over." s 35

Ei av dei etterkvart mange som vel å fortelle om kor hard kombien mamma/ full jobb kan vere, er Karianne Gamkinn, kjent som bloggaren Mammadamen.

Ho har gitt ut ei ganske triveleg bok som handlar om ei småbarnsmamma i full jobb, anno 2000-talet. Tittelen er Beklager, jeg må være mamma. Det framstår mest av alt ei slags bekjennelsesbok til trøst for mammaer som føler seg utrilstrekkeleg som arbeidstakar og mor, men er litt for personlig og referanselaus til å vere spesielt interessant i eit større perspektiv. Eg synest i grunn det er dumt å skulle vere å streng mot ei bok som openbart er godt tenkt, men dette har vi lese før, og boka står i sterk kontrast til andre bøker, eksempelvis Bitterfittan av Maria Svealand, som tek opp same tema og som gjer det langt betre, men antakeleg for ei anna målgruppe. Der Gamkinns målgruppe kan tenkast vere kvinner i liknande situasjon, er Svealands målgruppe ei langt større då den maktar sette problemstillingane inn i eit allmennmenneskeleg perspektiv med ein lysande litterær penn. Kvalitet gir større nedslagsfelt, og her har Gamkinn mykje å gå på, både fortellerteknisk og innhaldsmessig. Regien er altfor slapp, og ho gjentek ofte dei same poenga.

Beklager, jeg må være mamma handlar om Gamkinns eige liv som småbarnsmamma i tidsklemma med full jobb, og sjølvsagt handlar den, som alle slike bøker, om at kombien småbarn/ jobb ikkje er så lett som ein har lese seg til (trur virkelig folk på alt som står i vekeblad??).

Content is king, heiter det innanfor markedsføring: du må tilby kunden din godt innhald for å lokke dei til deg, enkelt sagt, og her ramlar Gamkinns bok dessverre gjennom. Uansett vil det utvilsamt vere mange som fell for innhaldets relevans. Den angår trass alt ei rekke kvinner. Og nettopp difor er det synd boka er såpass "framlagt" då Gamkinn utvilsamt har ein del interessante poeng som no "druknar", eller etterkvart vert kjedeleg å lese, fordi det gjentar og gjentar seg i repiterande øvingar i å ta poenga opp igjen og igjen. Men dette plagar kanskje ikkje målgruppa. Det er mykje patos. Men, igjen, boka treff antakeleg ein del kvinner.Og nokre av dei som kjenner seg att i boka, trykker den til sitt bryst, nett fordi den taler til nett dei, og kanskje er det nett desse Gamkinn ønsker nå. I tillegg til å skape debatt rundt kvinnedagen. Debatten er derimot ikkje ny. Vi såg nøyaktig den same ifjor.

Kvart år blir det gitt ut bøker i anledning kvinnedagen. Fort ut, raskt gløymt. Det er i grunn litt dumt at kvinnedagen har blitt ein slik dag der forlaga kan tømme ut halvbra bøker om likestilling, feminisme, kvinnekamp, u name it. Bokbissniss rundt kvinnedagen er ein årleg happening. Men i år fekk vi da også "Da det personlige ble politikk". Bra.

Eg er også svært usikker på om Gamkinn har skjønt heilt kva feminisme er for noko, då ho i ein kronikk i dagens Dagbladet skriv dette:

Det er på tide å definere feminismen på ny. Vi trenger ikke lenger å si at å være frigjort og likestilt betyr å strekke og kutte båndene til barn, hjem og familie. Vi trenger ikke lenger å si at feminist er lik fulltidsjobb og full barnehage. Vi er der, og vi må inn på et nytt spor. Feminismen må anerkjenne de typiske kvinnelige oppgavene og verdiene. La mor være malen for far i stedet for omvendt.

Faktafeil: Feminisme set nemleg ikkje likhetsteikn mellom å vere frigjort og likestilt, og å kutte band til barn, heim og familie. Ta eit google-søk på feminisme. Slike faktafeil bidreg til å undergrave inntrykket ein får av bokas kvalitet.

Vidare skriv ho i kronikken at feminismen må annerkjenne dei typiske kvinnelege oppgavene og verdiane, samt la mor vere mal for far i staden for omvendt. Ja, det er jo det feminismen går ut på ved å ønske seg meir tilstadeverande menn, og likestilling, noko som inneber fordeling av kvinnelege oppgaver til menn, og mannlige til kvinner, altså like muligheter og oppgavedeling uavhengig av kjønn. Vi har deling av fødselspermisjon, ønske om at også menn skal kunne jobbe deltid om dei ønsker utan å bli uglesett av sjefen. Ein ønsker lik lønn for likt arbeid, slik at det også kan bli naturleg for menn å gå ned i stilling, ikkje berre kvinna fordi ho tjener minst. Altså, om du ser på SV, som er eit definert feministisk politisk parti, så arbeider dei for slike saker.

Boka passar antakeleg best som lektyre for andre som er opptekne å få bekrefta sine eigne meiningar og sin eigen situasjon: ja, eg er normal. Ja, der finst andre som meg. Boka i seg sjølv er ikkje konfronterande. Den tek i det heile lite stilling, utover at Gamkinn sjølv gjer valg i situasjonar: jobbe fulltid, byte jobb, blir sjølvstendig næringsdrivande, utfrå eigne valg i eigen situasjon. Fint lesestoff, og sympatisk prosjekt, men skulle hatt ein langt strammare regi. Eg trur dette tema kan gjerast meir allmennrelevant og interessant, men denne boka maktar ikkje den oppgava.

Den som vil lese ei virkelig god bok om same tema, om enn heilt annleis fortalt, kan som sagt lese Bitterfittan av Maria Svealand. Den har glitrande nærgåande skildringar og er briljant litteratur. Svealand "legg ikkje berre fram stoff", ho gjer det med glitrande litterær penn og maktar gjere det relevant, som ei allmennmenneskeleg erfaring av å leve, langt utover kva ein måtte ha av personlege erfaringar.

Ei anna svært god bok, er boka "Jag skulle aldrig ljuga för dig" av Moa Herngren. Den handlar om ein kvinneleg psykolog, dregen mellom familie og behov for å bestemme sjølv. Denne er skjønnlitterær, men skjønnlitteratur funkar ofte like godt til å fortelle denne typen historier som såkalte "sakprosa". Eg er usikker på om Gamkinns bok kan gå under benevninga sakprosa, grunna nivået.

Svenskane er i det heile gode på denne sjangeren, og om du blir hekta er sjølvsagt Sara Stridsbergs bøker å anbefale, samt Linda Skugge. Linda Skugge skriv glimrande om kaoset som gift og småbarnsmamma. Fantastisk lesestoff, også for andre enn dei som treng oppsøke bøker som fortel dei at "du er ikkje aleine".

 Ein kan sakne slike skribentar i Norge.

Les Anne Vikens blogg.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Den rare ensrettingen

Publisert over 7 år siden
Anne Viken. Gå til den siterte teksten.
Rar logikk, og den backfirer ganske heftig på kvinners menn, som ergo, ved å jobbe fulltid, ifølge desses logikk, verken prioriterer eller anser unger som viktig. Rar retorikk.

Kanskje enda rarere retorikk er at mange foreldre slett ikke prioriterer egne barn?

Eller kanskje vi kommer i tanke om Stoltenberg så infamøst kjente uttalelse om at han var "stolt av de norske dobbeltarbeidende superkvinnene." Enhver med et minimum av forstand forstår umiddelbart at Stoltenberg her på samme tid begikk en retorisk brøler av dimensjoner og simpelt hen fortalte sannheten som den var. Den fasjonable ideologien brast i all sin opplagte selvmotsetning. Aldri kommer vel Stoltenberg til å fortelle sannheten igjen.

Sannheten er at hva som glitrer som flotte visjoner i realiteten er et beinhardt økonomisk krav. Nå har vi kommet så langt i forvillelsen, at skattebetalerne lønner forskere for å forske seg frem til at det beste for barna er å gå i barnehage fra de er ett år gamle. Slik kan skattebetalerne enda mer skatt. Så jobber begge full tid ute, og redder stumpene hjemme som best man kan med de to timene man har sammen. "Kvalitetstid," kaller man denne tiden. Selvsagt!

"Da det personlige ble politisk" har i vår tid blitt "Da det personlige ble økonomisk (med trusler om globale katastrofale ringvirkninger."

Kommentar #2

Pål Eggen

2 innlegg  2627 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Anne Viken. Gå til den siterte teksten.
I dagens samfunn kan dei fleste kvinner velge. Likevel er klagesongen der. Klagesongen handlar om at kvinner føler dei er "tvinga til å arbeide fulltid" fordi "samfunnet forventar det",

Nå har jeg aldri hørt en kvinne påstå at hun arbeider fordi hun føler seg tvunget av samfunnet, så at det er noen generell klagesang der ute. Det må jeg si jeg tviler på.  Ikke at det klages, men at grunnen er som du hevder.

At begge foreldrene jopbber fordi de må det for å få råd til alt de føler de trenger. Det er noe helt annet. Det er ikke samfunnet som krever at det ytre skal se fortreffelig ut. Det er menneskene selv som har fått det for seg.

Kommentar #3

Sigmund Voll Ådnøy

138 innlegg  1622 kommentarer

Publisert over 7 år siden

Velpoengtert innlegg.

Bra med fylgjande understreking om kva du meiner, med opplagte poeng som likevel er viktig å minna om: "Eg har ingenting imot deira valg. Dei vel som dei ønsker. Det er flott. Problemet er når ein begynner å skulde på andre når ein skal forklare "mindreverdskjensla", eller følelsen av å ikkje strekke til, for valga dei har teke."

Likte også dette:

"På Facebook vart det igår diskutert deltid vs fulltid, og fleire kvinner skreiv at dei valgte deltid på grunn av "prioritering" og "viktig". Og at småbarnstida er viktig. Dette er sjølvsagt. Men det er tydelegvis mest kvinner som prioriterer, eller synest det er viktig, eller tek ansvaret frå menn og legg det over på seg sjølv. Det er ingenting spesielt å skryte av at ein ikkje deler ansvaret likt med sin mann. For når ein seier at ein prioriterer å vere heime, så seier ein på same tid at mannen eins ikkje gjer det, eller ikkje får det, for ein av partane må vel jobbe for å tjene penger medan den andre prioriterer det viktige. Rar logikk, og den backfirer ganske heftig på kvinners menn, som ergo, ved å jobbe fulltid, ifølge desses logikk, verken prioriterer eller anser unger som viktig. Rar retorikk."  Eg kan ikkje hugsa å ha høyrt nokon resonnera på den måten du gjer det her. Skarpt og modig, sjøl om eg vil tru at det varierer kva desse kvinnene eigentleg meiner om mannen sin funksjon og rett til tid heime etc. Eg set i alle høve pris på at du viser noko av det som synest urimeleg/paradoksalt i den omtalte retorikken.

Kommentar #4

Sigmund Voll Ådnøy

138 innlegg  1622 kommentarer

Råd og ikkje råd

Publisert over 7 år siden

Når det gjeld kva ein har råd til og kor stor stillingsprosent ein lyt ha etc., trur eg at langt fleire kunne ha løyst mykje med å flytta til ein plass med lågare boligprisar. Då kan ein vel jobba litt mindre og likevel betala ned meir på boliglånet kvar månad enn om ein vert verande i Stavanger, Bergen, Oslo eller kva for ein dyr stad ein nå bur på. Eg snakkar då ikkje om dei som av naturlege/viktige private årsaker er heilt nødd for å halda seg i det (dyre) området dei alt bur i. Det er klart at prisane er skyhøge mange plassar, men det finst mange gode boliger på trivelege, rolege og familievenlege stader rundt i distrikta i landet. Nokre kommunar set inn ekstraordinære tiltak for å lokka folk til å busetja seg der. (Var det Kongsvinger som vart omtala på TV for nokre månader sidan då ein islandsk popartist/kunstnar e.l. fekk bu der rimeleg etc.?) Eg trur at fleire småbarnsforeldre burde vurdera å flytta litt på seg for å kunne bu rimelegare.

Ikkje alle er nødd for å bu i tett befolka, dyre strøk, og få er nødd for å kjøpa seg hytte og båt og leva over evne. Likevel finst det vel nok av folk som gjer dette og samstundes klagar over at dei må jobba fullt og vel så det og at dei må setja ungen i barnehage - og skuldar på press frå samfunnet rundt. Press kan me alle kjenna, men sjølstendige val er sjølstendige val, og eigne luksuskrav og forventingar kan ein heller ikkje skulda på andre.

Kommentar #5

randi bergan

6 innlegg  299 kommentarer

Publisert over 7 år siden

jeg var over 30, ugift og møtte omgivelsenes negative holdninger til å være det. Jobba full stilling som sykepleier og så mørkt på å skulle fortsette sånn til jeg ble pensjonist. Men så traff jeg en mann giftet meg og fikk barn. Det var en eksplosjon i livet mitt, det var en enorm glede å få barn og bli mamma. Selv om en i perioder opplevde at livet stoppa litt opp og en gikk alene hjemme der fra å ha deltatt i samfunnet daglig. Følte seg isolert. Men er det ikke alltid sånn at der er en pris å betale samme hva en velger, der er et kors å bære. Er vi litt der i samfunnet at vi skal ha i både pose og sekk som det heter? Ville iallefall ikke bytta. Gikk ikke tilbake til full stilling og jeg syns jeg har mye fri.Problemet er vel at en ikke har så mye overskudd. Men det går an å senke standarden en trenger ikke ha det ryddig og rent bestandig. En trenger ikke ha det finere enn naboen. Dette er mitt subjektive syn på saken.

Kommentar #6

Kersti Zweidorff

2 innlegg  2314 kommentarer

Publisert over 7 år siden
randi bergan. Gå til den siterte teksten.
Er vi litt der i samfunnet at vi skal ha i både pose og sekk som det heter? Ville iallefall ikke bytta.

Så desidert er vi der - og ingen valg skal ha konsekvenser i vår tid. Noe som da stenger (kan) for den personlige utviklingen mot et moden, ansvarlig menneske. Vi vil surfe inn i solnedgangen uten å være preget av levd liv og valg som er tatt. Det er det vi kanskje tilsynelatende ønsker, men er det det vi får? Jeg har ikke noen klare svar, kan bare resonnere ut fra eget liv.

 

Det er oppmuntrende å lese denne kommentaren - lykke til med både barn og jobb, i fin balanse!

Kommentar #7

Heidi Terese Vangen

66 innlegg  1462 kommentarer

Publisert over 7 år siden

Første skoledag som ny student var jeg på et introduksjonsmøte for programmet jeg hadde valgt. I et av høstens emner skulle det arrangeres et seminaropplegg parallellt med forelesningene. Jeg foretrekker å studere på egenhånd og spurte derfor om det var obligatorisk. En lettere irritert emneansvarlig svarte at det ikke var det, men de hadde lagt inn mye tid og ressurser i dette opplegget. Det var selvfølgelig inneforstått at opplegget var av god kvalitet og et godt tilbud, men det var ikke det hun sa - og det var i hvert fall ikke det minen hennes signaliserte. 

Slik opplever jeg av og til debatter rundt velferdsstaten og deltidsarbeid. Det virker som enkelte mener at fordi vi har en velferdsstat, fordi vi har de institusjonene og tilbudene vi har, så må vi nødvendigvis benytte oss av dem. Og selvfølgelig skal man også jobbe fullt fordi staten tross alt skal finansiere disse tiltakene gjennom skatteinntekter. (Når regjeringspolitikere nettopp trekker frem poenget med tapte skattepenger, må man kunne si at det her dreier seg om mer enn hjemmemødre som tolker "rett til arbeid" i gal retning.) Tiltak som den gjeldende gruppen altså ikke ønsker. Likevel kommuniseres det at gode borgere, skikkelige kvinner, følger det skisserte livsløp. Slik gode studenter også må delta på seminarundervisning selv om de klarer seg utmerket uten.

Disse idealene, disse normene, er riktignok ikke tvang, og mammabloggere som skal ha det til at "statsfeministene tvinger mødre ut i jobb" er tåpelige, og jeg reagerer på de fiendebildene som konstrueres av noen av disse. Selv om man ikke heller skal kimse av sosialt press. Men jeg opplever ikke majoriteten av de taletrengte mødrene slik, for jeg leser heller et ønske om å fortelle om egen erfaring i håp om å gjøre idealene litt romsligere. 

Kommentar #8

Torill Born

296 innlegg  1335 kommentarer

Bestemødre og grand-tanter

Publisert over 7 år siden

Jeg hører ikke så mye om gamle tanter - vi som er pensjonerte. Selvom de over seksti har tatt ut pensjon så reiser de vel ikke hele tiden, som vi hører så mye om. Og de må da finnes grand-tanter som ikke selv har hatt små-barn - som nå kan få sjansen og best er det jo hvis de ikke bor så langt unna.

Jeg er grand-tante og jeg ELSKER å passe mitt lille tantebarn og passet de større før det. Jeg koser meg og takker Jesus for at Han gir meg SÅ store gleder. Jeg hører så sjelden om gamle tanter som kanskje er alene eller har tid til overs. Hjelp grand-niesen eller grand-nevøen om å hente barnet i barnehage og passe det i ro og fred til mor eller far kommer hjem. At de har god tid og slipper å stresse. Ekstra heldige er jo de barna som både har bestemor og grand-tante til hjelp. Bestemor og jeg - grand-tante stiller opp. Og Gud takk for det.

GRAND-TANTER - kom frem i lyset. Og takk Gud for barna - i Jesu navn. (Og gamla sier YIPPPPIIIE)

Kommentar #9

Torill Born

296 innlegg  1335 kommentarer

OG - hjemmeværende mødre sammen

Publisert over 7 år siden

kunne jo starte både bakerier, kunst-håndverk og tusen ting som kvinner er så gode til. Jeg ser for meg mødrene sammen og ungene som leker (de må jo bytte på å passe barna i hjemmene på omgang). Det kunne jo bli rene super-bedrifter. De kunne skrevet bøker og fortalt om livet med barna og utveklset kunnskap og erfaring, ikke bare på barne-området - men også på de mer intime områder - for å si det slik. Kvinnene er jo så gode til å skrive om slike ting. De er åpne og kunnskapsrike. De har et hav av kunnskap. Det er jo stort sett kvinner som er ledere i manns-bedrifter. At de ikke har sett sine unike kunnskaper på kvinne-mor-området...... De kunne slått manns-bedriftene ned i støvla.

Jeg husker min tante hadde en porselens-platte som hang på veggen der sto det:
Visste hesten sin makt - så let han ingen rida eg.

 

VISSTE KVINNEN SIN MAKT - SÅ ER DET INGEN SOM HADDE KUNNE STOPPE HENNE -

 for å omsette plaketten som altså hang på veggen hos tante Frida i Sannergata. Min tante Frida var et herlig menneske og hun har vært et forbilde for meg - ved sin selvbevisste måte hun snakket med menn. Hun virket å være hodet - ikke halen. Min mor - hennes søster var nok motsatt, stille, beskjeden, kristen og full av kjærlig omsorg for sin datter. (For et privilegium jeg har hatt - jeg kan bare bøye knær og nakke og takke Jesus - for å være en del av en så skjønn familie - og vi var nesten alltid sammen) Å Herre Gud - hvilken lykke - som jeg ønsker og unner ETHVERT MENNESKE.

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2536 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
19 dager siden / 1135 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 798 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
12 dager siden / 642 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 599 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
3 dager siden / 581 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
10 dager siden / 477 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere