Redaktør politikk og verden Berit Aalborg

Morsregnskapet

Ingen barn har hatt det så godt som barn i Norge, anno 2013. Hvorfor har mor så dårlig samvittighet?

Publisert: 8. mar 2013

Tre mødre står i en skolegård. Alle tre har både skole- og barnehagebarn. To av dem forteller hverandre hvor «godt» det er å jobbe sterkt redusert. «Jeg har god samvittighet. Jeg har tid til datteren min», sier den ene, den andre forteller om rolige morgener og tid til trening. «Dessuten er huset rydding og rent når helga kommer. Mannen min og jeg kan bruke tid på hverandre og barna», sier hun.

De to deltidsarbeidende vender seg mot den tredje. De spør: «Hvor mye jobber du?». «Full tid», svarer hun. De to andre veksler blikk. De vet hun har fire barn. De fortsetter å spørre: «Hvor mye tid har du i hverdagen, til hvert av dine fire barn?». Firebarnsmoren skraper joggeskolen i asfalten. Hun svarer ikke. Hun har ikke foretatt dette «morsregnskapet». 

 
Best i verden. Jeg vet hva hun tenkte den dagen. Jeg er den fulltidsarbeidende firebarnsmoren. På ulikt vis blir jeg ofte spurt om mitt «morsregnskap». Som alle andre småbarnsmødre i verden, skulle jeg gjerne brukt mer tid på unger og fritidsaktiviteter. Det hadde sikkert vært godt for både barna og meg. Jeg skal innrømme at jeg gjerne skulle hatt et ryddigere hus. Men jeg har ikke dårlig samvittighet. For jeg vet at mine barn, og andre norske barn, har det bedre enn noen andre barn i verden og i historien.

Jeg har mer tid til mine barn enn min bestemor hadde med sine. Hun var småbruker. Hun måtte gå i fjøset og hesje høy på utmarka og på øyene. Mannen hennes var lærer, men heller ikke han hadde «kvalitetstid» med barna etter jobb. De slet for føda, slik mennesker har gjort gjennom hele historien og i hele verden. Alle deres fem unger måtte bidra i arbeidet, som å være med i slåttonna og henge fisk til tørk. I dag kaller vi det barnearbeid.


Sytpølsa. Før min mor og hennes søsken var store nok til å delta i arbeidet, var de hjemme med en bisk og ugift tante som ikke hadde spesielt lyst å passe barn. Gamle Konstanse levde fortsatt da jeg var liten. Jeg var alltid redd henne. Den frittalende nordlendingen kalte ethvert barn som forstyrret med bråk eller spørsmål, for «sytpølsa». Også den gangen jeg kom inn på kjøkkenet med en legg som striblødde.
Likevel ble det folk av både min mor og hennes søsken.

Mine barn har gått i barnehage. De tilhører den privilegerte generasjonen som slapp å starte i barnehagen da de var to-tre måneder: På begynnelsen av 90-tallet var det 18 ukers permisjon for de som jobbet. Går vi tilbake til 1915 var det ingen permisjon for mødre. Enslige mødre fikk 40 kroner av staten som et engangsbeløp. De fleste av dem var raskt tilbake i hardt arbeid. Arbeiderklassens og landbrukets kvinner jobbet mange timer om dagen. Jeg vet at mine barn anno 2013 er heldige.

De norske barnehagene er etter min erfaring gode. Mange av de som har passet mine barn, har vært omsorgsfulle mennesker og flinke pedagoger. Andre har vært slappere. Men ingen av dem har skadet barna. I alle fall ikke mer enn det gamle tante Konstanse gjorde.
Mange av dagens mødre har dårlig samvittighet. Det er ikke så rart med historiene som fortelles. På det kristenkonservative «Oslo Symposium» ble denne historien fortalt til skrekk og advarsel: Et fortapt lite barn satt i korridoren i en barnehage. Med tynn liten stemme spurt hun «Vet du hvor mamma er?».
En trygg tilknytning til mamma og pappa er det mest verdifulle et barn kan ha. Heldige er de barna som har en mamma eller pappa å rope på. Kanskje er barnet med den «tynne stemmen» et heldig barn?

Både på Oslo Symposium og andre steder blir det hevdet at vi foretar et stort «eksperiment» når ettåringer begynner i barnehagen. Det blir sagt at vi ikke kjenner konsekvensene.
Jo, vi vet konsekvensen. Hele vår historie er full av den. Til alle tider er barn blitt passet av andre enn mor. De har ikke tatt skade.

Jeg har forståelse for at andre ønsker tid til barna, trening og et ryddig hus. Men jeg har ikke forståelse for at noen konstruerer en fortelling som ikke stemmer.
Jeg finner meg ikke i at barna mine barn blir omtalt som et eksperiment, fordi de startet i barnehage da de var ett år.
Det er utidig. Og mest av alt: Det er historieløst.

Denne kommentaren står på trykk i dagens Vårt Land, 08 mars
Berit Aalborg er redaktør og leder samfunnsavdelingen






Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Per Steinar Runde

219 innlegg  2476 kommentarer

Staten (SV) legg premissane

Publisert over 6 år siden
Berit Aalborg. Gå til den siterte teksten.
Jeg finner meg ikke i at barna mine barn blir omtalt som et eksperiment, fordi de startet i barnehage da de var ett år. Det er utidig. Og mest av alt: Det er historieløst.

Det er ingen grunn til å ta eit debattinnlegg og ein karakteristikk så personleg som Aalborg gjer her. Det er styresmaktene som legg dei økonomiske premissane som bestemmer handlingsrommet til småbarnsforeldre. Med to studielån og husleige/huslån er dei aller fleste 25-40-åringar med barn avhengige av dobbel, full arbeidsinntekt for å få endane til å møtest. Barnetrygda har reelt sett minka gjennom ei årrekkje og annan kontantstønad er ideologisk bannlyst for barn over 1.5-2 år og beløpa dessutan sett så lågt at dei ikkje strekkjer til. Besteforeldra er enten i arbeid eller bur i ein annan by eller landsdel, så heller ikkje der er det dagleg hjelp å hente. Då står barnehagen att som einaste alternativ, enten han er god eller dårleg, barnet er psykisk sterkt eller sårbart, enten foreldra er friske og ressursrike eller sjuke og slit. Det er ikkje folkefleirtalet som har bestemt dette, men Kristin Halvorsen, for som betrevitande SV-politikar slo ho fast at "barnehage er best for barna", utan minste vilje til å høyre på motførestellingar, då ho vart intervjua av Simen Tvetereid, journalist, småbarnspappa (iallfall i 2008) og forfattar av boka "Hva skal vi med barn?".

Eg er elles bestefar til seks, som alle har starta i barnehage eitt år gamle.

Kommentar #2

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Vi er

Publisert over 6 år siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.
Det er styresmaktene som legg dei økonomiske premissa som bestemmer handlingsrommet til småbarnsforeldre.

Vi er som kjent fellesskapet og derav premissgiverne til det litt kjønsløse uttrykket styresmaktene. Mulig det er der vi feiler både styresmaktene og har på debattene, vi ser ut til å glemme enkeltmennesket og ser heller på en helhet og det generelle.

Det vi sjeldnere ser ut til å ville gå inn på er våre personlige valg og vår firhet til å selv velge. At fellesskapet legger til rette for en ramme betyr ikke at vi selv må benytte oss av denne rammen.

Den nye bølgen er jo sangen om personlig realisering som for mange er det å være hjemme med barn samtidig som man har tid til alt annet også. Da blir det litt mye om man skal jobbe fullt i tillegg.

Der man er historieløs er der man tror at hverdagen i dag er som hverdagen den gang kvinner for det meste var hjemme. Den hjemmejobben hadde nok tatt knekken på stort sett det som i dag finnes av mennesker mellom 16 til 80 år.

Der vi drar frem støvsugeren, putter tøyet i vaskemaskinen, kaster de avfargede buksene og kjøper noen nye samt koser oss med litt nyrørt jordbærsyltetøy når det er sesong er rene slaraffenlivet kontra hva hjemmelivet var før.

At ungene i tillegg fløy rundt bena på kvinnene mens de syltet, vasket tøy, sydde tøy, laget mat, hermetiserte og syltet til vinteren med mye mer spørs det om tiden til barna var av samme art som den tiden mange ser ut til å ta som en selvfølge i dag.

Hadde så barna det bedre, vel det er vel omtrent umulig å si noe om. Dagens barn er et prodkukt av i dag som barn før var et produkt av sin samtid. Samme verden men ulik oppfattning av den.

Kommentar #3

Øyvind Holmstad

191 innlegg  696 kommentarer

Slåttonna, mitt fagreste barndomsminne

Publisert over 6 år siden

I artikkelen framstilles slåttonna som noe negativt, som barnearbeid, nærmest som barnemishandling. Selv husker jeg slåttonna som mine beste barndomsminner, jeg hadde hesjet kilometervis med høy før jeg var ti år gammel. Nei, tvert imot, jeg synes oppriktig synd på barn av i dag som ikke får være med i slåttonna.

I denne artikkelen er det et flott bilde av det nære fellesskapet som tidligere var mellom generasjonene i slåttonna: http://www.kulturverk.com/2013/02/27/inngruppe-som-paradigmeskifte-en-samtale-med-terje-bongard/

Bildet er brukt som en illustrasjon til et intervju med humanøkolog og forfatter Terje Bongard, om inngruppa. Barn var i tidligere tider i mye større grad en del av inngrupper enn i dag, i aller sterkest grad i de tusener av år vi levde i rene stammesamfunn. Dette er en idealtilstand for barn! Segresjonen av generasjonene er en stor tragedie for våre barn, ja for samfunnet som helhet.

Et annet aspekt er at barndommen blir stadig mer pengegjennomsyret, et tema jeg kommer inn på i en av mine kommende artikler hos Kulturverk, men som i mellomtiden kan leses her: Er livet ei gåve eller ei vare?

Kommentar #4

Torry Unsgaard

6 innlegg  496 kommentarer

Barna, det viktigste vi har.

Publisert over 6 år siden

På kort tid har de fleste ettåringene i Norge blitt barnehagebarn. For mange er dagene i barnehagen blitt lange, og forskere har påvist betydelig stress hos disse barna. Stress skaper ofte sykdom, og det er neppe grunn til å tro at ettåringer tåler stress bedre enn andre. At søkkrike Norge, med sterke økonomiske virkemidler, skal presse ettåringene i barnehage, må kunne kalles et eksperiment. Hva resultatet av dette eksperimentet blir, på befolkningens psykiske og fysiske helse, vil det nok ta en del år å kartlegge. Jeg anbefaler Berit Aalborg å studere følgende forskning for å gi henne noen motforestillinger mot hennes noe ensidige innlegg.

 

http://www.tv2.no/nyheter/vartlilleland/tysk-forsker-slaar-tilbake-i-barnehagedebatten-3993729.html

Kommentar #5

Turid Talita Manjana Holta

0 innlegg  2678 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Berit Aalborg. Gå til den siterte teksten.
: Et fortapt lite barn satt i korridoren i en barnehage. Med tynn liten stemme spurt hun «Vet du hvor mamma er?».

Mamma og pappa er lært opp til at barnehagen er så bra. Voksne sier at barnehagne er så bra.

Barn gråter ofte da de må adskilles fra mor og far og leveres i barnehagen.

Hadde barna bestemt ville de neppe vært der så lenge vær enda dag.

Da ville de vært sammen med mamma og pappa og kunne godt lekt litt sammen med andre barn også. Man kan leke med andre barn uten å være fastlåst i en pedagogisk tilrettelagt barnahage. barn har lekt sammen i alle generasjoner uten at der var noen barnehage.

I dag slaver barna på skoler xder hvor de blir satt til forskjellige arbeidsoppgaver også, dette kaller de ikke for barnearbeide, kunn når barn får betalt for å jobbe kalles det for barnearbeide. Det er sprøtt det.

Neida tror heller ikke at de ansatte i barnahgen driver å skader barna, men den adskillelsen de små barna får daglig i lange stunder fra mamma spes er skadelig. (når barn er svært små). Men alle gauler og mamma og pappa med på at barnehagen er så bra så bra så bra. Barnas tynne stemme blir ikke hørt, og det er likt over hele den statlige linja. man finner samme i barnevernsaker hvor de ikke hører på barnas ønsker å røst. Barn har ingenting de skulle ha sagt. 

Kommentar #6

Atle Pedersen

9 innlegg  7651 kommentarer

Publisert over 6 år siden

Jeg blir oppgitt over folk som bruker egen person som referanse og fasit for hele samfunnet.

Når noen kaller dagens barnehagepolitikk for et eksperiment, så er det ikke Berit Aalborg og hennes personlige situasjon det er snakk om. Alle barn ble ikke passet av gamle Konstanse. Osv.

Det som er riktig er at mange jobbet hardt og ikke hadde så mye tid til barna sine før. Men vi hadde også oftere storfamilien, som gjorde at barna allikevel var med familien selv om det ikke nødvendigvis var mor og far hele tiden.

Mye er blitt bedre de siste årene. Kampen for tilværelsen er ofte enklere. Men utvalgte enkelteksempler på at mange barn hadde det vanskelig før betyr ikke at dagens barnehagepolitikk, der barn og familie skilles flesteparten av døgnets våkne timer, helt fra ettårsalderen, skal heves over krtitikk.

Spesielt gir ikke Berit Allborgs personlige utvalgte anekdoter slik kritikkfrihet.

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
17 dager siden / 5273 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
15 dager siden / 3720 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
16 dager siden / 1281 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1152 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 975 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
4 dager siden / 919 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
22 dager siden / 899 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere