Verdidebatt

Nødhavn for desperate

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Nå kommer det forslag om krisesenter for menn for å begrense antallet familiedrap. Men hvorfor et krisesenter kun for å forhindre familiedrap, og hvorfor bare for menn?

I en kommentar i min egen blogg skrev en som jobber innen psykisk helsevern at han daglig møter desperasjon. Og desperate mennesker begår langt oftere selvmord enn drap. I 2007 døde 33 personer som følge av drap, mens 485 døde av selvmord. 

Det har irritert meg mange ganger at det nesten utelukkende er fagfolk og etterlatte som får "lov" til å snakke om selvmord i det offentlige rom, og at man snakker om, ikke til eller med. For et par år siden var det en kampanje om åpenhet omkring selvmord. Der var det ingen plass for de selvmordstruede selv eller for dem som har prøvd å ta sitt eget liv (mange som dør av selvmord, gjør flere forsøk).

Når det snakkes om selvmord og når det skjer dramatiske ting som familiedrap eller skolemassakre, savner jeg fokus på hva desperate mennesker kan gjøre uten å ta liv. Jeg lurer på om mediene overhodet reflekterer over hva slags budskap de sender til desperate mennesker som er i en livssituasjon og sinnstilstand der de opplever ikke å ha noe som helst å miste ved å ty til det ekstreme. Det brukes aldri spalteplass på å henvende seg til desperate og ensomme. Dermed blir de ensomme enda mer ensomme, enda mer fremmedgjort.  

Hvorfor kan man ikke opprette en nødhavn, et krisesenter, for alle desperate?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt