Møter rasismen med rak rygg

Camara Lundestad Joof har skrevet sin første bok – Eg snakkar om det heile tida. Med stor kraft forteller hun at norsk rasisme svir. I dag blir den 90 sider tunge­ pamfletten lansert i Samlagets nye bokserie «Norsk røyndom».
Joofs norske virkelighet har tidvis vært brutal. Å bli funnet forslått i veikanten som 14-åring var ikke det verste. Blant rasismens ytringer kan hverdagens små stikkpiller være verre.
– Å bli plassert av den gamle dama på toget levde i meg lenge, forteller Joof på telefon fra Berlin.

Første klasse

Snart er hun i gang som husdramatiker på Dramatikkens hus i Oslo. I Berlin er hun med på en eksperimentell teaterforestilling. I dag er hun tilbake til boklansering i Oslo.
I boka skriver hun: «Ved sida av å skrive og å stå på scena jobbar eg som kunstnarisk og politisk rådgivar for departement og for institusjonar, både i Noreg og i Europa. Eg får ofte høyre at eg er så oppløftande å jobbe ­saman med, fordi eg forstår mangfald og integrering, og strukturell ­rasisme, postkolonialisme, kommunikasjonsstrategiar og ­marknadsføring, men at eg samtidig er kvit, så dei forstår meg. Eg er ikkje kvit. Dei seier at det var meint som ein kompliment. Eg svarer at eg ikkje aspirerer til å bli kvit. Ikkje no lenger.»
Både som kunstner og som ­internasjonal kulturrådgiver opplever hun å bli møtt med utstøting av simpleste sort. Som da hun møtte dama på toget. Den fortellingen utgjør bokas ­korteste kapitel.

Eg går på toget frå Stockholm til København. Eg legg bagasjen min på hattehylla. Ei kvinne ­lener seg fram og seier:
Unnskyld, men det er reserverte­ sete på toget. Eg ser på henne.
Ho seier: Dette er første klasse.
Ja, seier eg. Eg held fram med å sjå på henne.

Slitsom bok

Siden forteller hun en annen toghistorie der hun er taust vitne til at en ung, norsktalende mann blir strengt tiltalt på engelsk fordi han ­befinner seg i feil vogn på toget. Han har ikke løst billett til første klasse. I sin voksende irritasjon over behandlingen han får, blir Joof også oppmerksom på at den ungen­ mannen minner henne om hennes egen gambiske far. Hun skriver:
Eg kunne så enkelt forsvart han. Stått opp for han. Eg valde ikkje å gjere det, og i denne auge­blinken innser eg at eg ikkje ville reist meg for far min heller.
Slik forteller Joof oss at arbeidet med boka også har ført til stor grad av selvransakelse. Dette var slett ikke en bok hun hadde lyst til å skrive.
– Hvorfor sa du ja?
– Jeg har en søster som er ti år yngre enn meg. Hun baler med det samme. Det går for sakte­ fram. Jeg ville skrive så hun kunne­ slippe. Jeg sa ja fordi jeg syntes det var viktig, men det har vært en vond prosess.

Paranoia

Egentlig sa hun ja til å skrive en bok om porno, om erotika og seksuelle fantasier og hvordan hudfargen hennes har spilt inn på det.
– Jo mer jeg skrev om det, måtte jeg forklare hvordan jeg kjente rasismen på kroppen. Derfor måtte jeg skrive denne boka først, så får boka om porno komme senere.
– Er det symptomatisk at hudfargen tvang deg til å bytte tema?
– Ja, helt klart. Samtidig ­håper jeg at jeg får fram den paranoiaen jeg kjenner på at det kanskje er jeg selv som gjør en større greier av det enn det er. Jeg møter jo stadig folk som sier de ikke forholder seg til hudfarge. Hvordan kan det være mulig i en oppvekst der den beige-rosa tegnestiften i fargeskrinet het hudfarge? Kanskje er det likevel sant at folk ikke tenker like mye på det som jeg gjør.
– Nå handler også dette første intervjuet du gjør i anledning boka om din hudfarge. Hva burde det heller ha handlet om?
– Det må handle om dette. Jeg har brukt lang tid på å forsøke å fjerne meg, men jeg har skjønt at vi ikke snakker nok om det. Derfor er det viktig at mitt første intervju handler om hudfarge. Jeg har bestemt meg for å ta det med rak rygg, sier Joof.

Banket blå

– Hvordan kan jeg dele din byrde?
– En større kollektiv bevissthet vil kanskje gjøre at man gjenkjenner rasismen enklere. Da kan man lettere si ifra og peke det ut. Å bære byrden handler mye om å være den som sier ifra. Drømmen min er en radikal empati som kan føre oss litt nærmere hverandre. Leser folk boka, vil de kanskje få innblikk i erfaringer som gjør at andre som deler min hudfarge slipper tålmodig å ta samtalen gang på gang om N-ordet. Dersom den største innskrenkingen av din ytringsfrihet, er at du selv kan la være å bruke N-ordet, så kan du bære det.
I bokas mest dramatiske ­episode er Camara 14 år og blir banket opp.

La oss binde beina hennar fast til bilen og slepe henne bortetter vegen. La oss sjå kor mykje ein neger toler.

Å skrive om det river opp mye, men det vanskeligste for henne er ikke at det skjedde.
– Det som sitter igjen er ungdomsfrykten for at jeg ikke er et troverdig vitne til hva som har skjedd meg selv. Jeg må bare ­ydmykt be om å bli trodd om noe som er så personlig. Det kjennes ganske sårbart.
– Hat er den nye oljen, skriver du. Står det så dårlig til?
– Jeg ser strømninger i politikken og retorikken ved valgene i Europa og USA. Jeg ser nynazismen og kommentarfeltenes klima. Da blir jeg redd for at det går bakover.

---

Camara Lundestad Joof

• 30 år. Norsk-gambisk scene­kunstner og dramatiker.
• Aktuell med boka Eg ­snakkar om det heile tida (Samlaget).
• Hun har spilt over 200 forestillinger i Skandinavia­ med den selvbiografiske soloforestillingen Pavlovs tispe.
• Fra 2018 er Joof hus­dramatiker på Dramatikkens Hus.
• Sammen med Sumaya Jirde Ali og Kristin Fridtun er hun aktuell med bøker i Samlagets nye serie Norsk røyndom.
• I serien skriver forfattere om viktige tema i den norske­ samtida med et personlig ­utgangspunkt.
• Til høsten kommer fire nye bøker fra forfatterne Alf ­Kjetil Walgermo, Siri Helle, Bjørn Hatterud og Hilde Sandvik.

---

Bildet er ikke bare svart-hvitt, noen ganger er jeg også drittsekken

—   Camara Lundestad Joof

Gledelig

I fjor var hun på skole­turné med forestillingen Pavlovs tispe som er en sceneversjon med den samme ­mosaikken av levd erfaring som vi møter i boka.
– Det var en glede å snakke og lytte og bli korrigert av elevene etterpå. Da blir jeg ordentlig optimist. Samtidig har jeg gått inn på forestilling og hørt nigger-rop og møtt argumenter for den ariske rase. Da er jeg glad jeg er der så vi kan se hverandre i øynene og være mennesker sammen. Jeg tror på den generasjonen som kommer. Vi må fortsette å snakke og lytte. Jeg synes å se i sosiale medier at det er større vilje til å dele når noe skjer.
– Hvor stor er endringen for dine yngre søsken?
– De er alle overeksponert for min kunst og aktivisme og er derfor tidlig blitt introdusert for et språk som gjør at de kan uttrykke følelser og frustrasjon. Men jeg tror det er helt egne problemer som er symptomatiske for deres generasjon. De opplever et mye verre press på skjønnhet. Med instragramfiltere kan de gjøre huden lysere og nesen litt smalere. Det har også noe å si for selvfølelsen. Kommentarfeltene var heller ikke der da jeg var tenåring, sier Joof.

Hatet å være barn

– Hvilke frikvarter får du som menneske?
– Jeg finner frikvarter litt overalt, i små lommer. Noen ganger i kunsten, selv om det ofte er noe av det verste stedet å være. Jeg har begynt å kjenne det mer og mer hjemme sammen med søsk­nene mine. Vi er alle voksne nok til å dele erfaringer. Mange av historiene i boka er jo ikke bare mine. Jeg er takknemlig for at jeg får lov til å snakke ut fra familiens­ delte erfaringer. Jeg tror jeg har et frikvarter i språket.
Joof sier hun «hatet å være barn».
– Da manglet jeg språk slik at jeg kunne bli forstått. Derfor er det et frikvarter i alder, og en enorm frihet og privilegium i å ha et språk. Og så har jeg veldig gode venner og kolleger. Som husdramatiker på Dramatikkens hus har jeg en enorm frihet svært få er unt. Jeg håper jeg klarer å få det gjennom i boken. Bildet er ikke bare svart-hvitt, noen ganger er jeg også drittsekken. Vi er alle folk, sier hun.
– Og appellen din er?
– Med fare for å snakke i ­klisjeer, jeg er optimist. ­Appellen er å evne å se hverandre og se forbi hvordan vi ser ut. Det er noe jeg må oppfordre meg selv til. Jeg er like låst som alle andre, som med mannen på toget. Jeg innså at jeg trodde han ikke skulle være på første klasse, svarer forfatteren.