Helsevesenets krise - våre uinnfridde forventninger

Visst er det en vedvarende krise i norsk helsevesen , men den er i liten grad en institusjonell krise. Snarere er det snakk om en eksistensiell krise knyttet til vårt møte med de grunnleggende sidene ved tilværelsen, liv og død, mening og meningsløshet, lidelse og håp.

God helse er for mange ensbetydende med å ha kontroll over livet, god helse er det samme som forutsigbarhet. Endret helse fører til at de grunnleggende forholdene i et menneskes liv også endres. Dermed møtes helsevesenet med enorme forventninger. Hvorvidt de makter å behandle, reparere eller helbrede sykdom er bestemmende for menneskers eksistensielle opplevelse av livet.

Mange mennesker synes å tro fullt og fast på helsevesenets evner til nær sagt å kunne helbrede og forlenge nesten et hvert liv, selv når prognosene henger på noen små prosenter. Den politiske utopien har måttet vike plass for den helsemessige utopien. Den er blitt målestokken for hvordan mange mennesker møter helsevesenet.

Jo mer som kan behandles desto høyre krav og forventninger har vi til at det skal lykkes også for våre nærmeste og oss selv når behovet er der. I løpet av 100 år har vi gått fra å ha et helsevesen som bare unntaksvis kunne behandle, redde eller forlenge et menneskeliv, til å få et helsevesen som i mange tilfelle kan behandle, redde og forlenge svært mange menneskers liv.

Helsevesenet er gjennomsyret av en forestilling om uendelig vekst og nye muligheter. Det er uten tvil blitt velferdsstatens fremste utstillingsvindu. Velferdsstaten lykkes i den grad helsevesenet lykkes. Derfor står mangt på spill for politikerne. Helse er allemannseie. Helse er politisk kapital som kan veksles inn hver gang det er valg.

Men i jakten på politisk kapital har politikerne, kanskje uten å intendere det, skapt bildet av et helsevesen som skal klare det umulige. Ved stadig å love et bedre og mer effektivt helsevesen gir de fornyet næring til en helsemessig utopi som næres av forestillingen om at det er mulig å behandle det aller meste. Helsevesenet er blitt som et babelsk tårn, kunnskapsmessig og ressursmessig er det i ferd med å vokse inn i himmelen. Økt kunnskap, bedre teknologi og en stadig strøm av menneskelige ressurser, kombinert med nye organisasjonsmessige grep, er nøklene til helsevesenets fortsatte vekst.

Helsevesenet er til stede i sammenhenger hvor mennesker flest kommer i kontakt med livets liminalitet eller overganger. Tradisjonelt gjaldt det fødsel og død. De siste tre årtiene har helsevesenet blitt delaktig alt ved menneskelivets unnfangelse. I den helsemessige utopien som nå er i ferd med å vokse fram er det sterke politiske krefter som gjerne vil sikre seg muligheten til å radere ut mennesker med Downs syndrom, fjerne mennesker med alvorlige sykdommer og lidelser i den tidligste fasen av livet.

I møte med den siste livsfasen er kravet kommet om at mennesket skal full råderett over slutten av sitt eget liv. Vi skal slippe belastningen med å se andre lide. Avmakt og hjelpeløshet hører ikke hjemme i den visjonen som mange har for dagens og morgendagens helsevesen. Frykten for lidelse og meningsløshet driver oss i retning av en form for helsemessig totalitærisme hvor mennesket anser det som legitimt og nødvendig å flytte på grensene i spørsmål som gjelder både livets begynnelse og livets slutt.

Fortellingen om Jesu oppvekkelse av Lasarus i Johannesevangeliet illustrerer det temporære eller forbigående i all helbredelse. Lasarus ble vekket til live igjen, men gikk like fullt døden i møte som alle andre mennesker. Kanskje er det døden som til syvende og sist er redningen vår i møte med en helsemessig utopi som truer vår menneskelighet?

Tilsynelatende ubarmhjertig befrir døden mennesket fra dets hang til å hengi seg til en helsemessig utopi - håpet om en tilværelse uten sykdom, lidelse og meningsløshet. Døden minner mennesket om at det, uansett hva slags helse det måtte ha, faktisk er forutbestemt til å dø. Det er av grunnleggende betydning at vi faktisk ser på døden som en venn mennesket må søke å forsones med. Den kan ikke ensidig bli vurdert som en fiende som vi skal bekjempe gjennom stadige medisinske kamper og omkamper.

Hva skjer med oss mennesker når vi gjennom helsevesenet prøver å beskytte oss selv mot grunnleggende erfaringer av avmakt, hjelpeløshet og usikkerhet? Vår evne til å tåle livets sammensatthet står i fare for bli redusert. Og parallelt med det vil våre forventninger om hva helsevesenet skal beskytte oss mot, helbrede og reparere, vokse inn i himmelen.

I møte med helsevesenet står mye på spill. Nettopp derfor står vi i fare for å ha forventninger som i mange henseende vanskelig kan oppfylles. Når de ikke innfris er det som om helsevesenet mislykkes. Men helsevesenet kan ikke, og skal ikke, befri mennesket fra opplevelsen at det faktisk også hefter en stor usikkerhet ved det å leve.

Sannheten er at det er våre forventninger som til syvende og sist danner basis for krisen i helsevesenet. Mest av alt er det snakk om en eksistensiell krise, intimt forbundet med vår manglende vilje eller evne til å erkjenne at det å være menneske for en stor del handler om å være sårbar og utlevert til en virkelighet vi dypest sett ikke behersker eller har kontroll over.