Det som ikke klør i mitt øre

Dersom man skal tro på bibelen, er det noen som mener man må ta med "hele pakken", også det som ikke "klør i øret". Det som ikke klør i øret, forbindes ofte med det man må gjøre (eller ikke) for å leve et hellig liv, og konsekvensene dersom man ikke retter seg etter det som står skrevet.

For noen måneder siden ble jeg gjort oppmerksom på en nettside, der avhoppere fra ulike kirkesamfunn har delt sine historier. Noen av dem har blitt ekskludert fra menigheten, for så å også bli avvist og "utvist" av sin egen familie.

"Hjerteskjærende", vil mange kristne (heldigvis) si. For de fleste kirkesamfunn praktiserer ikke ekskludering av "syndere" og "opprørere". I verste fall anmoder lederskapet bare "opprørerne" om å finne seg en annen menighet eller fryser dem ut, til "opprøreren" finner ut at det ikke mer er noe liv laga for h*n i den menigheten.

Men ekskludering er helt i tråd med hva bibelen sier:

1.Kor.5.11: "Det jeg mente med det jeg skrev, var at dere ikke skal omgås en som kalles bror, og som likevel lever i hor eller er grådig, eller som er en avgudsdyrker, spotter, drukkenbolt eller ransmann. Slike skal dere heller ikke spise sammen med."

1.joh.v 9 "Den som ikke blir i Kristi lære, men går ut over den, er uten Gud. Men den som blir i læren, har fellesskap både med Sønnen og med Faderen. 10 Om noen kommer til dere og ikke har denne læren, så ta ikke imot ham i deres hjem, og ønsk ham ikke velkommen. 11 For den som ønsker ham velkommen, blir medskyldig i det onde han gjør."

Man trenger vel ikke en gang lure på hvordan dette oppleves for den ekskluderte. Menigheten har ikke lov til å hilse, ikke ta kontakt med vedkommende på noen som helst måte, ikke engang personens egen familie kan fortsette kontakten. Håpet er nok at denne "skal komme til seg selv" og bli en angrende synder.Resultatet vil jeg tro er lidelse, ensomhet og depresjon. Ikke på grunn av "ulydighet mot Gud" eller "illojalitet" mot menigheten, men fordi man blir straffet på en så brutal måte.

Jeg medgir at jeg ikke kjenner til alle detaljer om hvordan det hele henger sammen når man går så hardt til verks, de gangene noen ikke vil "omvende seg fra sin synd". De ekskluderte gir sin side av saken, menigheten er stort sett taus. Men alle historiene taler for seg. Bibelen også...

Videre, så finnes det (fortsatt) kristne som tror på og forkynner læren om evig tortur i Helvete. Veldig mange kristne, har nå tatt avstand fra denne læren, men det er noen som henger igjen. Ganske mange vil jeg tro.

Skriftstedene disse viser til er (blant annet):

Luk.5.12: "Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som kan slå i hjel og siden har makt til å kaste i helvete. Ja, jeg sier dere: Det er ham dere skal frykte!"

Matt.25.45-46: Da skal han svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg. 46 Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»  (1930-oversettelsen sier "evig pine").

Det florerer mange historier om mennesker som har vært i Helvete og sett dets gru. For noen år siden hørte jeg en historie om noen gruvearbeidere i Russland, som hadde gravd seg så langt under jorden, at de hadde kommet til "Helvetes port", hørt skrikene og kjent varmen. Det hører nok med til historien at de ble frelst der og da.

Mary K. Baxter har gitt ut flere bøker om sine visitter i Helvete og holder også "foredrag", der hun forteller detaljert om hva hun har sett, da hun spaserte(!) i Helvete sammen med Jesus.

Vi har blitt "vant" til å se lidelse gjennom nyhetsbilde - Mennesker som blir slaktet ned, sult, krig og terror. Det er altså for ingenting å regne, i forhold til hva som venter oss "på den andre siden", dersom vi ikke tror som seg hør og bør, på bibelsk vis.

Det klør ikke i mitt øre. Og jeg tviler på at det klør i noens ører, men det er dette jeg må "støtte" dersom jeg skal være pålagt å tro på hele bibelen og forbli en del av "Guds familie".

Slik jeg ser det, så må man på et punkt slutte å "se" mennesker, i det minste bli "svaksynt", dersom man skal være 100% "bibeltro". Folk er forskjellige, med ulike behov og erfaringer. Hva gjør det med et menneske å bli ekskludert, ikke bare fra menigheten, men fra alle en kjenner og er glad i? Og hva gjør det med Gudsbildet til de som tror at alt det vonde man opplever i dette livet er for intet å regne, i forhold til hva man kommer til å oppleve i det neste livet, i den uendelige evigheten? Og er det greit å bygge troen sin på frykt? Kan det utvikle seg til et godt "forhold" mellom Far og barn?

En pastor sa en gang at Gud ser ikke mørket. Han ser ikke verdens synd, han ser barna sine. Min tro er kanskje naiv, men dersom Gud er Kjærlighet, så støtter han ikke at vi skal påføre (hver)andre lidelse eller "verne" kun om de som "blir som oss". Han ville heller ikke tillate at barna hans skulle pines evig. Da ville han ikke vært en god Far.

Jesus sier: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile".

Mens vi mange ganger påfører (hver)andre byrder, så tar Jesus dem bort.

Paulus skriver: "Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov."

Til slutt vil jeg sitere, ikke fra bibelen, men fra den nevnte pastorens bok. Jeg deler dette Gudsbildet, det "klør i øret", jeg tror på det og det gir meg håp og trøst:

"Vår Gud er i sannhet virkelig, virkelig stor! Og Han elsker oss virkelig, deg og meg. Du vil ikke tro hvor høyt Han elsker oss! Hvis vi - gjennom en slags innsprøytning av tro - skulle være i stand til å tro det, vil det forandre den måten vi ser Ham på, måten vi ser oss selv på, måten vi ser andre mennesker på og måten vi ser fremtiden på. Det vil med andre ord forandre absolutt alt."

Fra boken "Himmelsk perspektiv", av Leif Hetland

Også publisert her