Elske kirken?

Men hva gjør egentlig lutheranere? Hva slags forhold har de til sin kirke? Elske kirken, det gjør de vel knappest. Man kan elske et fotballag, være pasjonerte på vegne av idretten. Men elske kirken? Etter mer enn 18 års prestetjeneste har jeg fortsatt til gode å møte en lutheraner som tør å vedstå seg at hun eller han elsker kirken. Der den katolske kirken forstår seg selv som en levende organisme, en kropp, forstår den lutherske kirken de institusjonelle sidene ved kirken mest av alt som et reisverk eller stillas. Luthersk teologi skjærer inn til benet av hva som er nødvendig for at kirken skal bestå.

Resultatet blir en minimalistisk kirkeforståelse begrunnet i Confessio Augustanas artikler om kirken. Denne minimalismen sitter i ryggraden på de fleste lutheranere som er vokst opp i den dansk-norske tradisjonen slik den utviklet seg i tiden etter reformasjonen i Danmark-Norge.

Den preger fortsatt oppfatningen vår av hvordan et kirkerom skal utsmykkes, hvordan en skal te seg under gudstjenesten. En skal hverken begeistres, uroes eller svinges til de store følelsesmessige høyder eller dybder. Fornuften og det introverte har for en stor del vært den kirkelige lutherdommens følelsesmessige register etter at en tok et oppgjør med pietismen. Hengivenheten og fromheten fikk komme til uttrykk gjennom organisasjonene og vekkelsesbevegelsene. Gudstjenesten skulle belære, ikke vekke vår hengivelse, dens kognitive side var viktigst. Og der er vi fortsatt, men nå skal den kommunisere og være relevant.

Audun Lysbakken vurderer, hvis han er riktig gjengitt, å melde seg inn fordi noen av biskopene er i mot oljeboring i Lofoten. Mens en annen, Ketil Solvik-Olsen, har meldt seg ut fordi han mener kirken er for politisert. Kirken er på linje med en hvilken som helst annen (ideell?) organisasjon eller forening. Inn- eller utmelding i Den norske kirke skjer i tråd med hva en måtte like eller mislike. At det er slik bekreftes av kirken selv, innmelding skjer ved frammøte på det lokale menighetskontoret.

Så framstår da også Den norske kirke tidvis mer som et direktorat enn kirke når den avgir sine uttalelser. Ordlyden i vedtaket bispemøtet fattet 15. februar om samlivsutredningen er følgende: “Bispemøtet takker utvalget for det arbeid som nå foreligger. Utvalget har gjennomført en viktig drøfting, og utredet teologiske premisser for forståelsen av ekteskap og samliv i lys av kristen tro. Bispemøtet vil arbeide videre med de problemstillinger som er behandlet i utredningen, og tar sikte på å gi en læremessig uttalelse på bispemøtet i oktober 2013”. Nøkternt, saklig og blottet for en hver antydning om at det kanskje er den mest kontroversielle saken i Den norske kirke på mange år.

For egen del må jeg tilstå at det ikke hadde vært unaturlig om de ba menigheter og enkeltmedlemmer om forbønn for kirken i tiden som kommer. Men det gjorde de altså ikke. Hva grunnen var vet jeg ikke, men det vitner om en kirke som synes fremmedgjort ovenfor sine egne uttrykk.

Slik skapes inntrykket av at det er lite i kirkens vesen som knytter an til en annen side ved virkeligheten. Å tilhøre kirken er blant folk flest sjelden sett på som et uttrykk for at en kommer i berøring med den Treenige Gud. Kirken formidler ingen ting som ikke alt er der. Det er ingen kvalifisert forskjell på å møte Gud ute i naturen på søndagstur eller gjennom gudstjenesten.

At kirken primært er et sakramentalt fellesskap forankret i søndagens gudstjeneste er opplagt for katolikkene. Hva kirken er innenfor en luthersk kontekst er det vanskeligere å gi et klart svar på. Idealet synes å være den selvhjulpne troende som klarer seg på egen hånd, helst uten kirken, gjerne på søndagstur i skog og mark. I en slik sammenheng framstår kirken som mer unødvendig enn nødvendig. Hvis den har sin berettigelse er det fordi den fyller de hullene som velferdsstaten ennå ikke har tatt i eie. Den norske kirke utfører sine oppgaver best om den forvalter livsritene uten å være en tydelig motkulturell stemme gjennom sin praksis og sine ord.

Sannheten er at vi bare kan elske den som vekker vår hengivenhet. På meg virker det som om lutheranere først og fremst skal forstå kirken sin og finne det formålstjenlig å tilhøre den. Kirkens tilstedeværelse er begrunnet i hvilken grad den framstår som nyttig eller kan forsvares gjennom funksjonene den ivaretar. En slik kirke er det vanskelig å elske og å gi seg hen til.