Barmhjertighet, ikke offer

Jeg var en gang en aktiv "evangeliserer". Jeg var en som forkynte i tide og utide. I dag er jeg usikker på hvorfor, men jeg antar det var fordi jeg hadde et ønske om at folk skulle bli "frelst". Den gangen trodde jeg på helvete og evig pine og det kan nok ha vært en kraftig "drivkraft".

Jeg hadde ikke så mye kunnskap den gangen. Verken om bibelen eller om livet. Jeg var ung og kanskje litt naiv. Og min forkynning bar også preg av det. En gang evangeliserte jeg for en som viste seg å være homofil. Jeg husker det fortsatt og skammer meg ennå over holdningen jeg inntok overfor ham, da han sa at han var homo og visste at han (i følge bibelen) ikke kunne få noe innpass hos guden min. Vel, jeg bekreftet det den gangen. Og han fikk ikke noe "innpass" hos meg heller.

Ett par år senere, kom en av mine beste venner "ut av skapet". Han hadde vært i samme menighet, vært på de samme møtene som meg, han hadde lagt ned hele livet sitt for Gud, i håp om at Gud da ville løse ham fra de "syndige" homofile følelsene. Men det hadde ført til så dyp fortvilelse, at han nesten tok sitt eget liv. Hans konklusjon: "Gud svarte ikke, brydde seg ikke".

For noen mnd siden, møtte jeg igjen en venninne som jeg begynte i menigheten med. Hun ble så og si "headhuntet" inn til et møte, pekt ut på gaten av en pastor, som sa at hun måtte komme til menigheten, fordi hun hadde Guds kall over livet sitt. Det ble en hektisk tid for henne. Egentlig for oss begge. Vel, da jeg møtte henne igjen, var hun preget av noen tøffe år i narkohelvete. Hun hadde levd sitt liv, kjempet sine kamper og var i ferd med å reise seg igjen, vende "hjem".

Jeg har både sett og erfart hva religion og "fanatisk tro" kan gjøre med oss mennesker. Mennesker går til grunne, i "jaget" etter å bli gode nok og "åndelige" nok. Tenk så meningsløst...

Noen legger så stor vekt på "hellighet" og "i verden, men ikke av verden", at de til slutt mister fullstendig grepet om virkeligheten, og støter i sin "gudsfrykt" mennesker fra seg, pga en slags misforstått og krampeaktig "hellighet", som gjør at de for all del ikke må være "verdens venn"... Been there, done that...

Utfordringer og prøvelser som vi alle, uansett tro, møter gjennom livet, "håndteres" med "seiersbrøl", "krigstunger" og bekjennelser som "jeg er hode ikke hale". Og når man da før eller siden får virkeligheten rett i trynet, når utfordringer kombinert med "absolutt hellighet" blir for vanskelig, så går man under, fordi man har skyflet bort problemene med kraftløse "mantra".

Mine venners historier lærte meg en lekse. Og kanskje jeg har levd og kjempet nok til å få meg noen leksjoner om livet jeg også: Tro skal ikke være selvutslettende. Det skal løfte oss opp, ikke trykke oss (og andre) ned. Vi er ikke i utgangspunktet så dårlige mennesker, at vi trenger å utslette vår egen personlighet, for å tekkes Gud. Mange av oss "frafalne" har mistet (og ofret) mye, ja faktisk bokstavelig talt oss selv og mange av våre nærmeste, i oppriktig ønske om å være "rett troende" og "brennende" for Jesus.

Og det tar lang tid å finne seg selv på nytt. Nettverket vi hadde før vi ble "frelst", var for mange av oss ikke-eksisterende når vi begynte å få bakkekontakt igjen. Vi hadde ofret alt det, til fordel for "lydigheten" og "helligheten", som så mange etterlyser.

Og det tar kanskje enda lenger tid å forstå at Guds nåde til oss handler 100% om Jesus og det han har gjort, og ingenting om det vi kan prestere. Kampene vi kjempet, har han vunnet for oss.

Min (nye) erfaring er at de som virkelig når menneskene der ute, som når inn til "hjertene" og "berører" mennesker, det er ikke de som tror at "brennende" er ensbetydende med å sitere et skriftsted til enhver anledning, eller de som høyrøstet forklarer hva Gud forlanger. Ei heller de som er for "hellig" til å gå på puben og slå av en prat med en stamgjest eller to...

Nei, de som "går en ekstra mil", de som gir mat til den som er sulten, klær til den som fryser, tilbyr vennskap til den som er ensom og trøst til den som har det vondt... Uten å kreve verken "full lydighet til guds ord" eller "tro, eller dra til helvete"... De bare er der for menneskene...

Det er deres tro som kan "overvinne verden".  Det er det som er sann "åndelighet". Og den rekker også mye mye lenger enn et travelt "Gud velsigne deg"...  Jeg tror faktisk Gud ville sagt: "Gjør det du!"

Gå og lær hva dette betyr:
Det er barmhjertighet jeg vil ha,  ikke offer.
Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» (Matt.9:13)

Også publisert her