Mot tøffere tider

Mange ble begeistret da det regjeringsoppnevnte Stålsett-utvalget leverte innstillingen «Det livssynsåpne samfunn». Utvalgets leder sa mye bra om religionens positive betydning. Mange verdsatte at utvalget slo fast at «alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom.»

Mye kan sies om utredningen – både positivt og negativt. Det mest alvorlige er at utredningen på mange måter legger opp til at staten aktivt skal motarbeide klassisk kristen tro. Det er i realiteten et angrep på religionsfriheten. Til Aftenposten sa utvalgsleder Sturla Stålsett: «Staten bør ikke bruke tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn som maktmiddel for å kreve for eksempel at man godtar homofili eller markerer avstand til kvinnediskriminering. Dette ville være å bryte for sterkt inn i deres tros- og livssynsfrihet» (7/1 2012). Dette høres fint ut, men følges ikke opp. For utvalgets flertall mener at tilskudd bare skal gis til trossamfunn med en styringsstruktur som er «åpen for personer av begge kjønn». Altså: Et kristent trossamfunn som skiller mellom menn og kvinners tjeneste slik at øverste styre bare består av menn, vil bli nektet statsstøtte. Enda mer dramatisk er utvalgets forslag om at staten bør «stramme inn reglene for tildeling av støtte til barne- og ungdomsorganisasjonene slik at forskjellsbehandling knyttet til kjønn eller seksuell orientering i disse organisasjonenes styringsstruktur medfører at støtte ikke gis.»

Spesifikke ideologiske krav

Sturla Stålsett – og utvalgets flertall – ser det altså ikke som særlig dramatisk at staten stiller spesifikke ideologiske krav til mottakere av statsstøtte. Begrunnelsen er at staten må ta hensyn til sentrale fellesverdier som «ikke-diskriminering og likestilling». Tankegangen er dypt problematisk – og paradoksal. For nylig ble altså grunnloven endret, og statskirken avviklet, fordi staten ikke lenger skal ha «offisiell tro». Logikken er at samfunnet er blitt mangfoldig. Men samtidig skal mangfoldet begrenses. Både utvalget og skremmende mange politikere mener at staten skal ha en helt spesifikk ideologi om likestilling og homofili. De som ikke omfavner denne ideologien, får beskjed om at de motarbeider statens fellesverdier. Det blir dermed logisk at de skal straffes økonomisk.

Teologisk overdommer

I realiteten vil staten altså opptre som en teologisk overdommer. Enkelte trossamfunn vil bli grovt diskriminert på grunn av deres teologi. Slik sett ville det vært mer forsvarlig prinsipielt at all økonomisk støtte til kirker, trossamfunn og religiøse organisasjoner ble avviklet. Da ville staten faktisk fremstå mer nøytral. I sin avskjedstale til disiplene sier Jesus: «Det kommer en tid da hver den som slår dere i hjel, skal tro at han gjør Gud en dyrkelse» (Joh 16,2). I andre deler av verden foregår dette i stor stil. Kristne forfølges og fengsles.

Kan ikke «subsidiere diskriminering»
I Norge er situasjonen en annen. Kristne har mye frihet. Men motstanden øker. AUF-leder Eskil Pedersen hevdet overfor Klassekampen 9/1 at all statsstøtte til kristne skoler som mener at homofilt samliv er galt, bør stanses. For vi kan ikke «subsidiere diskriminering», sier Pedersen. Språkbruken skremmer. Pedersen virker til å være hellig overbevist om at han gjør en god gjerning ved å straffe kristne som mener at en god Gud ser på homofilt samliv som galt.  Vi går mot tøffere tider.

FØRST PUBLISERT SOM LEDER I UTSYN