Sigurd Fossland

1    0

Misjonærbarn

Publisert: 19. apr 2009 / 36 visninger.

Jeg er en av de mange misjonærbarn som har gått på internatskole i 6 år i folkeskolen og som ble igjen i Norge i 3 år mens foreldrene mine var ute på misjonsmarken.

Jeg har hatt anledning til å se meg tilbake og ser at min barndom og ungdomstid må karakteriseres som fantastisk fin. Jeg ser min barndoms grønne dal og gleder meg over det jeg ser.

Jeg hadde lærere og husmor på internatskolen, hvor vi var ca 9 måneder i året, og må konkludere med at vi hadde foresatte som bare ville oss vel og som viste all mulig omsorg.

Da mine foreldre reiste ut igjen og vi, min søster og jeg, var igjen i Norge, hadde vi en formynder og en husmor som alltid var der for oss uansett hvilke problemer vi hadde. Var det hjelp til lekser, var de der, var det andre saker, var de der – ja – de var alltid der! Vi var trygge og, ikke minst, vi visste at både foreldre og foresatte var uendelig glad i oss! Vi manglet aldri omsorg.

Mine foreldre bygget og drev et sykehus for spedalske og jeg er veldig stolt av dem. Jeg er faktisk litt stolt over at jeg ikke sto i veien for mine foreldre og var dermed en del av det hele.

Jeg fikk oppleve mye som barn og fikk se mye. Igjen: Jeg hadde en fantastisk fin barndom

Jeg fikk mye mer omsorg enn mine samtidige i Norge. Jeg har hatt anledning til å sammenlikne og har funnet at mange av dem hadde det mye verre enn meg. Det var  alkoholiserte foreldre, fedre som hadde sittet i krigsfangenskap og som var preget av fangenskapet, foreldre som hadde begått selvmord, foreldre som gikk fra hverandre og foreldre som mishandlet barna. Disse barna hadde det vondt og det var ingen, på den tid, verken lærere eller andre som hadde oppgaven å ta vare på dem og vise dem omsorg.

Når jeg så snakker med mine venner fra internatskolen finner jeg at vi, de aller fleste av oss, hadde det vesentlig bedre enn våre samtidige i Norge. Dersom vi skal gjøre om tallene i prosent for oss misjonærbarn som hadde det godt, kommer vi prosentvis mye bedre ut av det enn våre samtidige i Norge.

Så kommer spørreundersøkelsene fra flere som har funnet et godt levebrød i å finne ut av hvor forferdelig mange misjonærbarn har hatt det. Jeg har sett på noen få av undersøkelsene og har lest rapportene. Spørreundersøkelsen tar utgangspunkt i hvor forferdelig misjonærbarn har hatt det. Med andre ord; de starter undersøkelsen med en konklusjon og stiller spørsmålene deretter. Jeg har til gode å se en spørreundersøkelse som også stiller spørsmål til misjonærbarnas samtidige i Norge for å ha noe å sammenlikne med.

Vi misjonærbarn må erkjenne at vi er litt annerledes. Jeg hadde et oppdrag i Vest Afrika for noen år siden. Det var mange nordmenn som var med i katastrofearbeidet. Den norske ambassadøren inviterte nordmennene til middag. Under middagen fant vi ut at av de 15 nordmenn som var til stede, var det 11 som var enten misjonærbarn eller ambassadebarn. Vi er litt annerledes fordi vi finner oss til rette i fremmede land og under fremmede forhold. Vi har hatt spennende og fine opplevelser som barn og fortsetter søket etter alt det fine man kan oppleve. Vi er ikke barn av 9 – 4 eller A4 foreldre. Det er mye vanskeligere å være stolt av A4 foreldre enn av foreldre som er misjonærer eller foreldre som arbeider for utenrikstjenesten. Det gjør godt å være stolt av sine foreldre!

Selvfølgelig er det mange som ikke greier å være på internatskole eller være hjemme i Norge når foreldrene reiser ut til misjonsmarken igjen. Men det er enda flere som greier det og sier; det er slik det må være. De sier; det er ikke enkelt, men hvem har sagt at livet skal være enkelt?

Slik er det i alle samfunn. Noen greier det, andre ikke. Det finnes barn som i sin tid ble plassert i barnehjem og mange av disse hjemmene var langt fra slik de burde vært. Men vi skal også ha i minne at mange av disse barna kom til et sted som, tross alt, var bedre enn det de kom fra. Med dette forsvarer jeg ikke hvordan personalet på enkelte av barnehjemmene oppførte seg. Jeg mener personalet som har mishandlet eller også forgrepet seg på barn skal straffes skikkelig til skrekk og advarsel for alle. En hard straff skal også de ha som gjør det samme i dag. Jeg forsøker bare å se alternativene som enkelte av barna hadde. Noen steder fikk barna det, tross alt, bedre.

Jeg tillater med å undres over at misjonsorganisasjonene ikke sender brev til misjonærbarna i en debrifing prosess. I brevet bør det stå at dersom de synes det var vondt å være misjonærbarn, inviteres de til en samtale med personer som kan hjelpe dem til å sette ord på det de har opplevd. Dersom det viser seg å være nødvendig med hjelp, skal barna, selvfølgelig, få hjelp til å komme videre. I stedet lar de den negative informasjonen gå ut. Dette fører til at de misjonærene som gjorde det de mente var rett og som fikk støtte fra sine barn, slik mine foreldre fikk, får enda en byrde.

Media griper slik informasjon begjærlig. I tilfelle programmet ”for Guds skyld” var det en som fortalte at hun ble mishandlet, men ingen andre misjonærbarn av kategorien de som hadde det godt, ble trukket inn. Slike skjevheter forekommer i media daglig og skjevhetene blir tatt imot som noe som skjer med alle. Hadde programlederne og reporterne hatt et objektivt forhold til tema ville de forsøkt å trekke frem også de som har hatt det godt. Det ville medført at programmet ikke hadde noen brodd og dermed vært vanskelig å ”selge”.

Så kommer reaksjonene på den skjeve fremstillingen: Folk tror alle misjonærbarn har hatt det forferdelig og begynner å kritiserer misjonærene og misjonsorganisasjonene og galt blir verre.

Jeg snakket med mine foreldre om at de sendte meg på internatskole og at de lot meg være i Norge mens de reiste ut. Jeg vet det var veldig vanskelig for dem å gjøre det. Det var også vanskelig for dem å tro meg når jeg sa at jeg kjenner ingen som har hatt en bedre barndom enn meg. Dette sa jeg ikke for å dekke over noe som helst eller trøste mine foreldre, men fordi jeg mente det da og mener det enda.

Jeg er helt sikker på at mitt liv ikke ville vært like fint dersom mine foreldre hadde reist hjem til Norge og blitt A4 foreldre da jeg måtte begynne på skolen.

Det blir mer og mer vanlig at misjonærer er ute til barna må på skole. Da reiser de hjem. Jeg lurer litt på hva disse misjonærene tenker. Tenker de den forferdelige tanke: Hadde det ikke vært for barna, ville vi vært misjonærer og kunnet leve ut kallet i dag. Jeg håper de slipper slike tanker!

Sigurd Fossland

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Eivind Lundager

24 innlegg  62 kommentarer

Da er vi to - eller flere!

Publisert over 8 år siden

Så flott at du forteller om din bakgrunn! Debatten om misjonærbarn / internatliv har med noen unntak vært relativt nedslående over et par års tid.  At det har forekommet kritikkverdige forhold, i verste fall seksuelle overgrep, er noe jeg ikke kan tilbakevise. Jeg kjenner i hvert fall ikke personlig til konkrete tilfeller.

Derimot har jeg i likhet med deg, mange gode minner, og et særdeles godt forhold, både til mine foreldre og de som hadde omsorg for oss barna på barneskolen i Kamerun. Personalet på skolen og internatet var omsorgsmennesker som tok del i både sorg og glede. Det vi er vitne til nå, er at slike mennesker blir mistenkeliggjort og uglesett. Det kan vi ikke finne oss i!

Takk for ditt innlegg! Det er viktig at overgrepssaker blir tatt alvorlig, men det er også viktig at misjonærbarn som har positive erfaringer, også forteller sin versjon.  Hvis du er interessert, kan du lese min historie her.  

 

Svar
Kommentar #2

Jostein Sandsmark

62 innlegg  288 kommentarer

Flott innlegg!

Publisert over 8 år siden

Det var interessant å lesa det fyldige innlegget ditt. Det var så nødvendig å få saka belyst frå ei ny og positiv side, og du gjorde det på ein glimrande måte.

Vel talt!

Svar

Lesetips

Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
3 dager siden / 2004 visninger
3 kommentarer
Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
25 dager siden / 495 visninger
0 kommentarer
Morfar er bibelsmugler
av
Line Konstali
rundt 1 måned siden / 802 visninger
1 kommentarer
Selektiv historieskrivning
av
Einar Thomassen
rundt 1 måned siden / 3599 visninger
3 kommentarer
For vår jord
av
Arne Johan Vetlesen
rundt 1 måned siden / 1943 visninger
9 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Audun Wold kommenterte på
Islamliknende atferd
1 minutt siden / 822 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
15 minutter siden / 1099 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Islamliknende atferd
19 minutter siden / 822 visninger
Audun Wold kommenterte på
Islamliknende atferd
23 minutter siden / 822 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
34 minutter siden / 1099 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
43 minutter siden / 1099 visninger
Inger Marie Johnsen Aralt kommenterte på
En sjanse til Smiths venner
rundt 1 time siden / 6975 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Islamliknende atferd
rundt 1 time siden / 822 visninger
Joanna Bjerga kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
rundt 1 time siden / 1099 visninger
Joanna Bjerga kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
rundt 1 time siden / 1099 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
rundt 1 time siden / 1099 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Hvor ble det av Jesus?
rundt 1 time siden / 8987 visninger
Les flere