Verdidebatt

Folkerett og såkalt barnevern

For tiden leser jeg debattboken om barnevern som er skrevet av samfunnsviter Nina Langfeldt og psykolog/kriminolog Joar Tranøy. Det gir noen nye tanker om barnevernet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Etter å ha arbeidet med opinionsdanning relatert til såkalt barnevern i ca 25 år, så lærer jeg fremdeles mye nytt. Denne gang fikk jeg vite at FN faktisk har tatt opp en problemstilling som barnevernet stadig ikke vil forholde seg til. Barnevernet sier følgende:

Argument: Det er selvsagt ikke vår jobb å ta hensyn til foreldrene. Vi driver med barnevern!

Jeg hopper denne gangen over faglige argument rundt det faktum at det på gruppenivå ikke er barnevern uten at man også forholder seg konstruktive til foreldre. Nå skal det handle om det man kan kalle folkerett.

Artikkel 3 i barnekonvensjonen er interessant (sitat):

2. Partene påtar seg å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets trivsel, idet det tas hensyn til rettighetene og forpliktelsene til barnets foreldre, (…)

Barnevernets argument er altså ugyldig eller ulovlig. Man SKAL ta hensyn også til foreldrenes rettigheter. Normalt folkevett sier selvsagt det samme.

I Artikkel 29 i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter finner vi følgende (sitat):

2. Under utøvelsen av sine rettigheter og friheter skal enhver bare være undergitt slike begrensninger som er fastsatt i lov utelukkende i formål å sikre den nødvendige anerkjennelse av og respekt for andres rettigheter og friheter, (…)

Her finner vi --- jeg holdt på å si: det forunderlige faktum --- at faktisk også foreldre har rettigheter. Alle har rettigheter man skal anerkjenne og vise respekt for. Kan man ikke det, så er man en lovbryter eller menneskerettighetsforbryter som ikke har noe i barnevernet å gjøre.

Artikkel 8 - Retten til respekt for privatliv og familieliv i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen (EMK) lyder slik:

1 Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. 

2 Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Ingen ting her heller som tyder på at man skal kunne gjøre den ene parten rettsløs?

Norge er flere ganger dømt for brudd på denne artikkelen, i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. (Oversikt over dommer mot Norge.) Det er stort sett ignorert av myndigheter og media. Ingen større grupper har krevd endringer. I Norge er man tydligvis komfortable med å bryte menneskerettighetene.

I Norge har familiens og individets frihet vert beskyttet av en av verdens mest liberale grunnlover. Opplysningstidens idealer hadde fått påvirke og liberalismen stod sterkt. Det gav f.eks Grunnloven § 102 (sitat):

Hus-Inkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde.

I Norge er det imidlertid helt OK å trenge seg inn i hjemmet, om det f.eks er det såkalte barnevernet med sin manglende faglige forståelse, og manglende juridiske innsikt som står for det. Da nikker og bukker politi, Fylkesnemnd og domstoler.

Vi har altså en etat som har fått opphøyd seg over Grunnloven, lover generelt, folkerett, menneskerettigheter og sunn fornuft.

Hva sier MEDIA til dette?

En dyktig person som skriver på nett under nicket "mater familias" skriver følgende:

Ifølge pressens eget etiske regelverk, Vær Varsom-plaktaten, om pressens samfunnsrolle:

"1.2. Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk."

Men grove menneskerettighetsbrudd mot barnevernsofre blir tiet i hjel.

"1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle."

(...)

"1.5. Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre."

Det omfattende og ulovlige makt- og myndighetsmisbruket mot enkeltindivider i barnevernssaker, har pressen plikt til å videreformidle til allmennheten.

(Sitat fra mater familias slutt)

Pressen gir blaffen i det regelverk de skryter av å ha som etiske retningslinjer. For alle skal jo være nikkedukker for det såkalte barnevernet.

Nødrett

Jeg aner ikke hva Nina Langfeldt og Joar Tranøy mener om nødrett, så ikke bland sammen mine kommentarer med hva de står for.

Det er ingen grunn for å tro at de som utsettes for barnevernsovergrepene skal finne seg i alle disse ting! Men hva skal de gjøre når selv ikke domstolene er lovens- og menneskerettighetenes voktere? Dette anarkiet må forvente seg kraftigere motstand. Det ser ikke ut som om det finnes enkle lovlige metoder som effektivt kan stoppe overgrepene mot familiene. Anarkiet relatert til barnevernet vil tvinge frem nødrettsaksjoner i form av såkalt sivil ulydighet. Det finnes visst ingen annen vei.

Nødrett er lovlig.

Det er imidlertid ingen grunn for å tro at det såkalte barnevernets nikkedukke-land, Norge, vil akseptere nødrett. Her gjelder nok enda mer hva tidligere statssekretær Kjell Erik Øye (Ap) sa om de som ytret seg lovlig mot barnevernet, på nett: Press dem! Myndighetene har selvsagt ikke lov til å presse lovlydige borgere. Men regjeringen har ikke trukket dette tilbake.

Og slik går anarkiet sin skjeve gang til noen stopper det.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt