Når talkshow-studio blir terapirom på avveie

Programleder Fredrik Skavlan har tidligere fått kritikk for å bevege seg på knivseggen i forhold til dype familiekonflikter i TV-ruta.

Sist fredag skjedde det igjen da den svenske forfatteren, Anna Wahlgren, tegnet sitt bilde av oppvekstforholdene til hennes ni barn. For et drøyt år siden var det datteren, Felicia Feldt, som kom med sin betente familierapport i beste sendetid.

TV-studioet er på mange måter grenseløst, det er ikke i nærheten av å ha terapirommets ivaretagende rammer. Og når de samme følelsene som ofte kommer tilsyne i et terapirom, lokkes til overflaten av programleder Skavlan, er ikke gjesten da nærmest redusert til en delikat og nyttig varmrett på redaksjonens suksess-meny?

Og alt som videre slenges ut fra gjestestolen vil kunne returnere på en brutal og livsødeleggende måte, der tildels brutte familierelasjoner risikerer å bli ytterligere skviset i rampelysets ubarmhjertighet.

Er det en slik TV-underholdning vi lisensbetalere ønsker oss? Å være (følelseskåte) TV-tittere som etter å ha blitt servert versjon A i en splittet kjendisfamilie, venter i spenning på neste intervjuobjekts bitre beretning?

Det blir et rungende - "NEI TAKK" - fra mitt bloggertastatur, vi har terapirom med taushetsplikt for denslags! Er det andre VD-skribenter som har tanker og refleksjoner rundt dette?