Konspiratorisk korstog

Bistand virker ikke, fastslår BI-professor Welle-Strand i Aftenposten 31. januar, og begrunner dette med at det er i bistandsbransjens egeninteresse å fortie uteblitte resultater. I klartekst kaller hun oss for egoistiske løgnere, mer opptatt av egne arbeidsplasser enn rettferdighet for verdens fattige. Hun om det. En professortittel og 40 års erfaring fra bistand gjør ikke konspirasjonsteorier mer sanne.

Å måle virkningen av bistand er ingen eksakt vitenskap. Forskningen gir ingen konsensus på om bistand i det store og hele har feilet eller lykkes. Å isolere bistandens bidrag til et lands utvikling er i praksis umulig, på samme måte som det er vanskelig å bevise at det er det norske forsvarets fortjeneste at vi har levd i fred her nord siden krigen. Men vi vet at bistand har gitt mange gode resultater. Det kommer også godt fram i dokumentarserien Den gode viljen, som Welle-Strand skamløst tar til inntekt for sine synspunkter.

Welle-Strand har mye rett i sin beskrivelse av bistandsbransjen som teknokrati. Men når hun fastslår at aktørene som utgjør dette apparatet er bistandsavhengige snur hun problemstillingen på hodet. Hva om byråkratiet har med krav til kvalitetssikring og kontroll med bruken av skattepenger å gjøre? Eller kapasitet til å imøtegå stadig skiftende politiske føringer fra norske myndigheter? Hva om det har med behovet for stadig å føre bevis overfor opinionen at bistanden virker å gjøre? Vi kommer ikke på noen sektor som utsettes for så mange evalueringer og krav til dokumentasjon av resultater som bistandssektoren. Det går ironisk nok ut over evnen til å levere resultater.

Der Welle-Strand er kategorisk opplever vi at Den gode viljen får fram mange viktige dilemmaer. Det er ikke slik at noen ting bare er bra eller bare negative. Det vi trenger er nettopp en større bevissthet om dilemmaene knyttet til bistand, ikke en teoretisk skyttergravskrig mellom posisjoner som ofte virker ideologisk betinget på begge sider.

Vi må diskutere i hvilken grad vi kan legge oss opp i andre lands interne anliggender når vi kjemper for rettferdig fordeling. Vi må diskutere om tjenesteyting i noen tilfeller kan være riktig, selv om det burde vært de lokale myndighetenes ansvar. Vi må diskutere om det er riktig eller galt å bidra med budsjettstøtte til land med udemokratisk utvikling. Vi trenger en debatt om forholdet mellom norsk bistandspolitikk og øvrig politikk. Og vi må komme forbi den evinnelige terpingen på et forestilt motsetningsforhold mellom økonomisk utvikling og bistand! Vi kommer ikke på en eneste bistandsaktør som ikke mener at handel, næring og arbeidsplasser er avgjørende for om et land oppnår utvikling eller ei.

Når utgangspunktet er som galest blir resultatet originalest. Det forekommer i bistanden også. Men arbeidet vårt står fjellstøtt sammenlignet med Welle-Strands vaklende argument.