Verdidebatt

Vekkelse og liturgi

Det har alltid vært to språk i kirken. Det er vekkelsens språk og liturgiens språk. Slik må det fortsatt være.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vekkelse. Det ligger i selve uttrykket at vekkelse har med oppvåkning å gjøre. Vi finner et eksempel allerede på pinsedag, slik det er skildret i Apostlenes gjerninger. Peter har holdt sin store tale, og tilhørerne blir sterkt berørte. "Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: "Hva skal vi gjøre, brødre?" Peter svarte: "Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave." Dette er vekkelse.

Vekkelsens språk er det spontane hjertespråket. Det er folkelig og enkelt. Ofte er det både friskt og direkte, men det kan også være rolig og stillferdig i sin form.

Liturgi. Akkurat som med vekkelsen, så finner vi også liturgien allerede i den tidligste urkirken. "De holdt seg trofast til…bønnene." "Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen … Peter og Johannes gikk en dag opp til tempelet, til ettermiddagsbønnen ved den niende time." Dette er liturgi.

Liturgiens språk er fordypelsens språk. Liturgien tar vare på det livet som vekkelsen har skapt. Den er gjennomtenkt, gjennomarbeidet og gjennombedt. Her øser man fra dybdene i Skriften. ”Den elsker nettopp det som bare langsomt åpner seg og som stadig gir tanken noe nytt å grunne på” (Bo Giertz). Derfor er den slitesterk og tåler stadig gjentagelse.

Opp gjennom tidene. Både vekkelsen og liturgien har vært i kirken fra begynnelsen av. Vekkelsen har kommet og gått. Iblant har den brudt fram med stor kraft. I andre og lange perioder har den knapt vært synlig. Liturgien har vært der hele tiden, som en jevn og næringsrik strøm.

Kan vi klare oss uten vekkelse? Nei, kirken kan ikke det. Da tenker jeg ikke bare på de store talls vekkelse, som når mange kommer til tro i løpet av kort tid. Jeg tenker på hvor nødvendig det er at kirken strekker seg ut mot dem som ikke deler den kristne troen. Misjon er en del av kirkens vesen. Videre tenker jeg på den fornyende gnisten i menigheten selv, den gnisten som vekker oss opp fra sløvhet og selvgodhet. Man kan gå i kirken, gå frem til alterbordet, nyte musikken og finne mye fornuftig i prekenen – og være så inderlig fornøyd meg seg og sitt, uten tanke for andres bekymring og nød. Eller som Rudolf Nielsen skrev så beskt: "Alle var glade og ingenting var forandret." Man kan også nyte skjønnheten i et kirkerom uten å se behov for et liv i Kristus. Behovet for vekkelse går aldri ut på dato.

Kan vi klare oss uten liturgi? Nei, i praksis kan vi ikke det. Riktignok finnes det menigheter som prøver det. De søker stadig variasjon, og de sier at de vil la Ånden lede møtene. Men før eller senere får de sine faste vendinger, sine yndlingssanger og sine repeterende innslag. De har fått en liturgi enten de vil det eller ei, og denne liturgien kan mange ganger bli langt fattigere på innhold enn den liturgien som er bevisst gjennomarbeidet fra starten av.

Vi er forskjellige. Noen mennesker elsker høymessen. Andre finner seg aldri helt til rette med den, til tross for trofast kirkegang gjennom et helt liv. Like forskjellig kan man oppleve møter og gudstjenester i andre forsamlinger. En pinsevenn som var blitt glad i høymessen, syntes det var så mye "støy" på møtene der hun pleide å gå. På den andre siden har vi mannen som sa at "orgel er vel og bra, men gittar og trekkspell, det er mat for sjela".

Jeg kan ikke si annet enn at jeg har forståelse for begge. Jeg forstår godt at en høymesse kan være i overkant krevende, og slett ikke bare for nybegynnere. På den annen side opplever jeg det selv slik at friere møteformer kan mangle dybde og slitestyrke. En av grunnene til at vi opplever dette så forskjellig, er rett og slett at vi er forskjellige som mennesker. Det er som med timene på skolen: Noen elsker forming, andre matematikk – og alle har godt av å få med seg begge deler. Både vekkelsens språk og liturgiens språk hører til i kirken.

Vekkelse og liturgi må ikke spilles ut mot hverandre. Dessverre har det ofte skjedd. Noen har betraktet det som mer åndelig å holde seg til vekkelsens språk og mindre åndelig å sette pris på liturgien. Andre har sett ned på dem som får mer ut av friere former enn av en gjennomarbeidet liturgi. I stedet for å stille dem opp mot hverandre, bør vi arbeide med dem begge, slik at vi kan få frem det beste både i vekkelsen og i liturgien. De trenger hverandre.

Utfordringer for vekkelsen. Vekkelsens språk må fremføres ekte. Da kan det oppleves friskt og direkte. Ellers kan det falle inn i forslitte talemåter eller bli til påtatt fromhet.

Det heter at vekkelsens største fiende er den forrige vekkelsen. Man prøver da å gjenta det gamle. Man stivner til.

Vekkelsen kan være som et rensende vårvær. Men som vårflommen kan den også iblant rive med seg mer enn det som godt er. Når nidkjærheten blir større enn skjønnsomheten, da kan vekkelsen gjøre skade på sjelene.

Vekkelsen utfordrer og stiller folk på valg. Men mange ganger er det også viktig å gi folk tid til å være underveis. Jesus sa at han ikke ville slukke ”den rykende veke”. Ikke alle lys brenner straks med klar flamme. Vi skal verne om den svake tro.

I miljøer som er opptatt av vekkelse, har temakretsen lett for å bli snever. Forkynnelsen blir da preget av kjepphester og gjentagelser. Man blir opptatte av å være sentrale i sin forkynnelse, noe som er en god ting, men så kommer man i skade for å skyve en rekke bibelske temaer mer til side.

Utfordringer for liturgien. Liturgien kan formidle en opphøyet og vakker stemning. Den kan skape høytid. Dessverre kan dette skje selv når den ikke taler til samvittighetene. Det vakre og høytidsfulle blir da i verste fall en dyssende og dødelig sermoni. Den går sin gang uansett. "Liturgi uten vekkelse er kanskje det farligste av alle kirkeprogrammer" (Giertz). Der liturgien fyller sin oppgave, skal den være med på å kalle menigheten til sann omvendelse, levende tro og et hellig liv – slik prestenes oppgave skildres i ordinasjonsliturgien.

Den gode liturgien skal være livsnær og tale til hjertene, samtidig som den fører oss inn i de bibelske dybder. Dette setter krav til et gjennomarbeidet språk, med ord som både berører våre liv og som gjenspeiler den himmelske virkeligheten. Ikke noe mindre enn dette!

Gud sender sitt budskap på flere kanaler. Han taler til alle sanser, ikke bare til ørene. Dette skjer allerede i dåp og nattverd, gjennom sang og musikk, farger og tente lys, symboler og arkitektur. I vår lutherske tradisjon har vi likevel fortsatt mye å lære om hvordan gudstjenesten kan gjøres rikere og tale til hele mennesket.

Utfordringer fra vekkelsen til oss. Vekkelsen stiller folk på valg. Den kaller mennesker til omvendelse. Dette er en tone som er for svak i mange kirkelige sammenhenger. Altfor ofte forutsettes det uten videre at alle er innenfor. Vekkelsen tar det apostoliske ropet på alvor: "La dere forlike med Gud!"

Vekkelsen stiller oss for Guds ansikt. Fordi den tar loven på alvor, får den også evangeliet til å skinne. ”Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren. Om syndene deres er som purpur, skal de ble hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.” (Jes 1, 18)

Vekkelsen gjør liturgien en stor tjeneste. Det blir ”nytt alvor i syndsbekjennelsen og ny glede og kraft i lovsangen”. (Giertz) Det blir større trang til å søke nattverdbordet. Vekkelsen fyller gamle former med nytt liv.

Utfordringer fra liturgien til oss. Liturgien er undervurdert i vår tid. Den er nedsnakket. Det har utvilsomt sammenheng med vår rastløshet. Vi har en uro i sjelen. Vi vil ha raske resultater. Dette viser seg på flere måter. De kristne forlagene forteller oss at det er vanskelig å få solgt kristne bøker som formidler dybde og grundig kunnskap. Ofte stagnerer fellessangen med bare lette sanger, mens de mer innholdsrike salmene går ut av bruk. Liturgien utfordrer oss på dette.

I en tid med mye pludring og småprat, med lettbent markedsføring og med et ustanselig behov for underholdning trenger vi noe helt annet. Her kommer liturgien inn. Den har en form som gjør det helt tydelig at vi ikke søker underholdning. Vi søker Gud. Oppmerksomheten går fremover og oppover. Liturgen kan nok hjelpe oss underveis med et og annet forklarende ord, eller noe som får de kirkeuvante til å senke skuldrene. Men i liturgien er det ingen som ”opptrer”. Liturgi betyr ”folkets arbeid”. På godt norsk er dette det samme som dugnad. Om et kor synger i gudstjenesten, så er det på alles vegne de fremfører lovsang og bønn, ikke som opptreden for et publikum. Det finnes ikke noe publikum i liturgien.

I gudstjenesten skjer det noe som er virkelig. Nøkkelen til å "få noe ut av" gudstjenesten ligger i forståelsen av dette. Når noen leser en bønn, så ber vi sammen. Når noen leser fra Skriften, så er det ikke bare en opplesning. Det er Guds ord som lyder.

Liturgi er konsentrasjon om det ene nødvendige. Her lar vi de gjennomtenkte ordene virke på oss - gang etter gang. Vi senker takten, legger av stresset fra hverdagen. Vi merker hvor mye sjelens indre uro har tak i oss. Nå synker vi ned i ord som ligger der ferdige. Vi lar det virke. Vi lar det få tid.

I sannhet verdig og rett er det

at vi alltid og alle steder takker deg,

hellige Herre, allmektige Far, evige Gud,

ved Jesus Kristus, vår Herre,

han som du sendte til frelse for verden,

for at vi ved hans død skulle få syndenes forlatelse

og ved hans oppstandelse vinne det evige liv.

Ved han lovsynger englene din herlighet,

og din menighet i himmelen og på jorden

priser ditt navn med samstemmig jubel.

Med dem vil også vi forene våre røster

og tilbedende synge:

Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot,

all jorden er full av hans herlighet.

Hosianna i det høyeste.

Velsignet være han som kommer

i Herrens navn.

Hosianna i det høyeste.

*  *  *

Dette innlegget er sterkt inspirert og preget av et lite hefte av biskop Giertz: ”Liturgi och väckelse” fra 1972, formidlet gjennom Svensk Pastoraltidskrift.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt