La dine øyne være tent av det lys du har sett i Kristi ansikt.

Ikke sjelden gir livet oss motstridende erfaringer og bilder, paradokser som det kan være strevsomt å holde sammen. I hjertet av Markusevangeliet ligger det gjemt et slikt paradoks, ja ikke bare det, paradokset er selve hjertet, det som får evangeliet til å leve. For paradokset er: Gud er blitt menneske, kommet for å føre oss hjem til Gud. Fortellingen om de tre disiplene som får se Jesu herlighet er hjertet i den kroppen som er “evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn” (Mark 1,1). Tas hjertet bort dør kroppen, blir evangeliet som stivnet, som en falmet forgangen drøm.

Inneklemt mellom ord om død, tap og fornedring, finner vi fortellingen om de tre som får se Jesu herlighet. Som om disiplene skal få noe å holde fast i mens Jesus går fornedringen i møte, får de se Jesus gjennomlyst av det guddommelige lys som alltid har bodd i ham. Nærmest som om de skal klare å ha to bilder på netthinnen samtidig, den fornedrede Jesus er samtidig den opphøyde. Han som sviktes, han som de svikter er Gud selv, han som dømmes til en forbryters død var ham de så med et ansikt som lyste som solen. Men når skjærtorsdagen glir over i langfredagen er det avgrunner mellom fjellet de var på og Golgatahøyden. Disiplene klarte ikke å holde fast i det de hadde sett på fjellet. På Langfredagen er mørket totalt, mens lyset er blitt som en fremmed størrelse, nesten ukjent.

Det er som om forfatteren av evangeliet vil si oss, at dette mennesket Jesus er en gåte, et mysterium, en skikkelse med dobbeltbunn, guddommelig og menneskelig på samme tid. For det er hjertet i evangeliet, det er pulsslagene i den kristne tro. Husk denne dobbeltheten i alt han gjør, i alt han sier. Griper du denne hemmeligheten så skal du i sannhet leve. Skal du en dag få se det som disiplene så, en verden, en virkelighet gjennomlyst av Gud selv.

Så skal de mennesker som har blitt grepet denne hemmeligheten vite at det er en hemmelighet som bare gripes med et ydmykt hjerte.Derfor er Jesu herlighet for det meste skjult for oss inntil den dagen han kommer igjen for å dømme levende og døde. Hans herlighet møter oss gjennom den fornedrede, det ensomme mennesket, hos dem som ingen ting er eller ingen ting har. Hos de små og vergeløse der er han, der er Jesu herlighet. Han er både i det høye og det lave, i lys og mørke.

Lykkelig er det menneske som ser denne dobbeltheten i det som skjer når barn døpes, når evangeliet leses, når bønnene bes, når brødet og vinen velsignes. I disse handlinger kan Jesu herlighet ses. Velsignet er de øyne som ser og de ører som hører at i alt dette forenes jordisk og himmelsk, guddommelig og menneskelig. Alt som vi gjør i gudstjenesten er nettopp transfigurasjoner – handlinger gjennomlyste av Guds herlighet eller nærvær. Vitner om at Guds rike er i blant oss. Budbærere som peker mot det fremtidige som skal skje den dag Gud skaper en ny himmel og en ny jord.

En preken holdt i Storhamar kirke. Kristi Åpenbaringsdag 2012