Verdensbildet og forkynnelsen

Vår tid er sterkt fokusert omkring mennesket og den menneskelige erfaring. I svært mye offentlig forkynnelse, enten den skjer i massemediene eller fra prekestolene (hvem står forresten på en prekestol lenger?) er det mennesket som gir ordene deres referanse, og ikke det andre, det vi kaller Gud.

Dette samsvarer med den religiøse utvikling som har vært på gang helt fra reformasjon og renessanse på 1500-tallet. Den har ført med seg at det religiøse kosmos omkring menneskene stadig har blitt mer og mer avfolket og blitt opplevd som mindre nødvendig.

Bonhoeffer talte om religionens mulighet eller umulighet i det religionsløse samfunn, Karl Bart om at uten Kristus ville han ha vært ateist. De store, kosmiske religiøse og/eller teologiske systemene har utspilt sin rolle, og kanskje særlig i den protestantiske verden.

I praksis lever de aller fleste menneskene i kulturen som praktiske ateister, som om Gud ikke var til. Om vi setter det protestantiske livsuniverset på spissen, finnes bare enkeltmennesket og Gud. Om jeg da, som en moderne, protestant, ikke lenger kan tro på "Gud", har jeg ikke noe annet alternativ enn å velge ateismen, det gudløse alternativet.

Samtidig som dette skjer i modernitetens navn, blomster det opp en senmoderne flora av de merkeligste religiøse og estetiske vekster, i et åndelig drivhus av sansing, duft, anelser om sjelevandring og engler som ikke lenger dyrker det guddommelige mysteriet, men svever omkring oss for å forløse våre iboende sjelelige potensialer. Om disse englene har noe budskap utenfra, så kommer det neppe fra Den Ene, men fra de mange ånder som er omkring oss, enten det er våre avdødes ånder, som i spiritismen, eller de hører til i den udefinerbare sjelelige materie som omgir vår eksistens på jorden.

Inn i dette skal en stakkars prest på kommende søndag forkynne om Kristi forklarelse på berget. Der blir Frelserens klær skinnende hvite, hans ansikt strålende som solen, mens han fører en lang samtale med to av fortidens forlengst avdøde troshelter, Moses og Elia.

Den forklarede og lysende Jesus befinner seg midt mellom det som er og det vi ikke kjenner. Han står der, i ytterkanten av sin menneskelige eksistens, gjennomglødet av det himmelske lyset.

Jeg skulle ønske at vi protestanter kunne klare å bygge opp igjen noe av det verdensbildet som har gått tapt.

Jeg skulle ønske at vi kunne si noe om englene, noe mer enn de som lager engleskoler og lar englene bruke alle sine krefter på den menneskelige forløsning.

Jeg skulle ønske at vi kunne si noe mer om de døde, de som er hos Gud og som kanskje vil oss noe, slik Moses og Elia. Blant mine kristne venner i Egypt har jeg møtt en tro som regner med denne skyen av vitner, midt i sin vanskelige hverdag.

Jeg skulle også ønske at vi kunne si noe om demoner, om hvordan ondskapen, den vi ser i så mange utgaver på jorden, også har en kosmisk dimensjon, men helt annerledes enn middelalderens skrekkvisjoner av djevelen og hans hjelpere. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal si det og hvordan det kan bli en del av en sunn forkynnelse.

Jeg skulle ønske at vi kunne si noe grensesprengende om gudsmysteriet, om det evige lys som stråler mot oss fra den andre siden, og som strålte frem fra Jesu jordiske kropp. Men hvilke ord er det da vi trenger? Eller hvilken form for taushet?

Det jeg vet, er at alt dette må springe ut av forkynnelsen av Jesus Kristus, det sanne bildet, han som bærer det himmelske lyset i sin jordiske kropp.

Det er ordene til denne forkynnelsen vi må finne, før det blir for sent, fordi vi har gjort mysteriet så lite at det ikke lenger har noen verdi, ikke for andre, og knapt nok for oss selv.

Vi aner deg, men ser deg ikke klart

FØRST PUBLISERT PÅ MIN BLOGG