Livssynsmangfoldet, Stålsett-utvalget, HEF, frikirkene og biskopen

Min renessanse som verdidebattant i Vårt Land har medført at jeg har fått med meg en del debatter i denne mangslungne avis.

Stålsett-utvalgets vurderinger engasjererer.

For min del verdsetter jeg den vilje til nytenkning og åpenhet som Sturla Stålsett & Co kommuniserer. Denne vilje er avgjørende for alt fremskritt. Jeg verdsetter også nyere røster i Human-Etisk Forbund (HEF) som på en respektfull måte søker å finne veien i et livssynsmangfoldig Norge. I tillegg skjønner jeg tankene til misjonspastor Erik Andreassen når han kjemper for likeverd for troessamfunnene.

Men likevel fastholder jeg at Norge trenger et klart fotfeste i sin historisk forankrede åndelige identitet, som en kristen nasjon, og attpåtil bygd på den evangelisk-lutherske majoritetskirkes troesbasis.

At biskop Atle Sommerfeldt taler for å fastholde en kristen basis for Norge, attpåtil Den norske Kirkes basis, er spesielt interessant. Biskopen er en prinsipiell tenker, ikke den smalsporede enstøing som Fragell & Co omtaler han som.

Selv anser jeg meg for å være på teologisk kollisjonskurs med biskop Sommerfeldt i viktige spørsmål, både i synet på Israel, sentrale etiske spørsmål, og trolig også i fundamental teologi og erfaring. Men jeg merket meg under mine kollisjoner med ham som daværende Kirkens Nødhjelp-general for sju-åtte år siden, at han tenker prinsipielt, og han er respektfull og åpen overfor meningsmotstandere. I så måte representerer biskopen den basis som trengs for det norske samfunn av åpenhet, raushet og respekt, hvilket gjennom decennier er blitt en tydelig del av den evangelisk-lutherske kirkes gehalt.

Selv beklager jeg at vår grunnlov ble revidert ifjor med hensyn til den åndelige basis for nasjonen, og jeg tror vi med fordel kan gjenvinne gamle formuleringer. Å bygge på en "kristen og humanistisk" basis er uklart. Vi hadde et mye tryggere ståsted for alle parter når vi erklærte at vår religion som nasjon er "evangelisk-luthersk". Dette sier jeg som en frikirkelig, pentekostal, karismatisk apostoliker på min hals! Jeg har ikke mye lutherdom i meg, men jeg verdsetter en tydelig basis. Dette gir oss alle et fundament som vi kan bygge på.

Jeg er født i shintoismens høyborg, Kyoto, og jeg vokste opp i buddhismens idylliske Thailand. Mine misjonærforeldre forkynte frimodig evangeliet om Jesus som den eneste veien, og de viste samtidig dyp respekt for nasjonenes grunnvoll og identitet. I Norge er det dessverre human-etikere og frikirkelige som tror at vår nasjon blir bedre og sterkere av å fjerne den tydelige og forståelige identitet. Da sier jeg: Lær av Japan! Lær av Thailand!

Mens vi debatterer Stålsett-utvalgets vurderinger, er det viktig at vi viser åpenhet, raushet og respekt for hverandre.

Oslokirken som jeg leder, driver utfra en pub. Pubeieren er indisk sikh. Der lever vi utmerket sammen med norske øldrikkere hver dag, sikh-ritualer én kveld, kharma-kveld den neste, og Jesusmøte dagen etter. Men vi blander ikke religioner og åndelighet. For meg er det bare én vei til Gud Fader, nemlig Jesus Kristus!

HEF, Misjonskirken og buddhister har intet å frykte ved at Den norske Kirke bestyrer gravlunder og har en særposisjon ved vielser, i fengsler og på sykehus. Det gir isteden trygghet. Vi kan lett snakke med Den norske Kirke, endog representert ved den liberale biskop Atle Sommerfeldt!