Frikirkene og religionsbekjemperne

Dag Nygård slår fast at den religionspolitiske alliansen mellom frikirkeledere og Human-Etisk Forbund ikke er kompromitterende. Han forsvarer alliansen med at det dreier seg om en enkeltsak. Nygård tydeliggjør med dette at kristendommens posisjon i skolen, på sykehusene, offentlige arenaer, tilstedeværelse ved sorg og ulykker og som forankring av statens verdigrunnlag, er enkeltsaker. Jeg mener derimot at dette er vår generasjons viktigste strategiske hovedsak.

LES MITT FORRIGE INNLEGG: Frikirkelederes uforståelige allianse

Stortinget har overlatt ansvar og myndighet til Den norske kirke til å forvalte Gravferdsloven av 1997. Med virkning fra 1.1.2012 har Stortinget enstemmig vedtatt å videreføre dette. Når Stortinget fastholder Den norske kirke som gravferdsforvalter, er det flere grunner til det. Den ene er at Den norske kirke ved fellesrådene har bygd opp kompetansemiljøer og utført oppdraget på en god og inkluderende måte.

Bryter en forbindelse. Det er imidlertid langt viktigere at utredningene fra 1970 og til langt inn på 90-tallet var preget av forestillingen om at religionen i Norge ville forsvinne fra folks liv. Men folk uttrykker fortsatt tilhørighet til religion. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at mange bruker gravplassene som steder for religiøse ritualer og handlinger. Det øker betydningen av at gravstedene forvaltes innenfor en religiøst forankret organisasjonskultur. Gravlundene er også de levendes sted for identitet og forankring i en verden som endrer seg hurtig. Å sekularisere gravferdsforvaltningen bryter opp en forbindelse som folk i økende grad selv verdsetter.

Alliansen mellom frikirkene og Human-Etisk Forbund blir forståelig når Nygård sier at deres religionspolitiske agenda har vært og fortsatt er «avskaffelse av statsreligionen». Kampen handler altså ikke om religionsfrihet eller å bli anerkjent som en legitim del av det norske samfunn. Det er det forrige århundres kamp. Men i dag står altså frikirkene og Human-Etisk Forbund fortsatt sammen, denne gangen for å bekjempe statsreligionen.

Bekjempes. Siden statsreligionen var den evangelisk-lutherske tro med Den norske kirke som institusjonell ramme, betyr det at Den norske kirke må bekjempes ut av det offentlige rom og offentlig tjenesteyting.  Det er jo ikke alle livssynssamfunn som er i stand til å tilby tilsvarende tjenester for eksempel når det gjelder skolegudstjenester. Kan ikke alle, skal ingen. Likhet gjøres til et formalt prinsipp knyttet til registrering, og derfor kan en overkjøre flertallets valg og handlinger.

Religiøse og livssynsminoriteter må selvsagt gis beskyttelse og støtte på lik linje med Den norske kirke. Dette ble i realiteten sikret på 1990-tallet. Jeg håper de frikirkelige religionspolitikerne vil innfinne seg i nåtiden og se hva som er vår felles utfordring i møte med en fremtid som blir stadig mer pluralistisk, også på religionens område. Da er neppe religionsbekjemperne i Human-Etisk Forbund naturlige alliansepartnere.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 25.01.2013