Atle Sommerfeldt

29

Frikirkene og religionsbekjemperne

I møte med en fremtid som blir stadig mer pluralistisk, også på religionens område, er neppe religionsbekjemperne i Human-Etisk Forbund naturlige alliansepartnere.

Publisert: 25. jan 2013

Dag Nygård slår fast at den religionspolitiske alliansen mellom frikirkeledere og Human-Etisk Forbund ikke er kompromitterende. Han forsvarer alliansen med at det dreier seg om en enkeltsak. Nygård tydeliggjør med dette at kristendommens posisjon i skolen, på sykehusene, offentlige arenaer, tilstedeværelse ved sorg og ulykker og som forankring av statens verdigrunnlag, er enkeltsaker. Jeg mener derimot at dette er vår generasjons viktigste strategiske hovedsak.

LES MITT FORRIGE INNLEGG: Frikirkelederes uforståelige allianse

Stortinget har overlatt ansvar og myndighet til Den norske kirke til å forvalte Gravferdsloven av 1997. Med virkning fra 1.1.2012 har Stortinget enstemmig vedtatt å videreføre dette. Når Stortinget fastholder Den norske kirke som gravferdsforvalter, er det flere grunner til det. Den ene er at Den norske kirke ved fellesrådene har bygd opp kompetansemiljøer og utført oppdraget på en god og inkluderende måte.

Bryter en forbindelse. Det er imidlertid langt viktigere at utredningene fra 1970 og til langt inn på 90-tallet var preget av forestillingen om at religionen i Norge ville forsvinne fra folks liv. Men folk uttrykker fortsatt tilhørighet til religion. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at mange bruker gravplassene som steder for religiøse ritualer og handlinger. Det øker betydningen av at gravstedene forvaltes innenfor en religiøst forankret organisasjonskultur. Gravlundene er også de levendes sted for identitet og forankring i en verden som endrer seg hurtig. Å sekularisere gravferdsforvaltningen bryter opp en forbindelse som folk i økende grad selv verdsetter.

Alliansen mellom frikirkene og Human-Etisk Forbund blir forståelig når Nygård sier at deres religionspolitiske agenda har vært og fortsatt er «avskaffelse av statsreligionen». Kampen handler altså ikke om religionsfrihet eller å bli anerkjent som en legitim del av det norske samfunn. Det er det forrige århundres kamp. Men i dag står altså frikirkene og Human-Etisk Forbund fortsatt sammen, denne gangen for å bekjempe statsreligionen.

Bekjempes. Siden statsreligionen var den evangelisk-lutherske tro med Den norske kirke som institusjonell ramme, betyr det at Den norske kirke må bekjempes ut av det offentlige rom og offentlig tjenesteyting.  Det er jo ikke alle livssynssamfunn som er i stand til å tilby tilsvarende tjenester for eksempel når det gjelder skolegudstjenester. Kan ikke alle, skal ingen. Likhet gjøres til et formalt prinsipp knyttet til registrering, og derfor kan en overkjøre flertallets valg og handlinger.

Religiøse og livssynsminoriteter må selvsagt gis beskyttelse og støtte på lik linje med Den norske kirke. Dette ble i realiteten sikret på 1990-tallet. Jeg håper de frikirkelige religionspolitikerne vil innfinne seg i nåtiden og se hva som er vår felles utfordring i møte med en fremtid som blir stadig mer pluralistisk, også på religionens område. Da er neppe religionsbekjemperne i Human-Etisk Forbund naturlige alliansepartnere.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 25.01.2013

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Gunnar Opheim

142 innlegg  6550 kommentarer

Bra å snakke..

Publisert nesten 7 år siden

Noen fakta og tilhørende spørsmål.

Norge er/ var ett protestantisk land, evangelisk-luthersk tro og det innebærer at man tror Pavedømmet er antikrist trone. Samtidig vet vi at humanisme er Romersk kultur og Jesus Kristus kom for å fri os ifra denne trelldom og advarte imot Antikrist komme.

Skal den som tro Guds ord samarbeide/ inngå kompromiss med trelldom og Antikrist tro? Tror du Jesus vil fine troen når Han kommer? Man kan begynne å lure.. .

Hvor forvirret er man egentlig?

Kommentar #2

Erik Andreassen

10 innlegg  22 kommentarer

Så hva foreslår du?

Publisert nesten 7 år siden

Hei igjen Atle!

Kan du foreslå en god vei videre? Hvordan ser ditt drømmescenario ut?

Hvis du vil få de frikirkelige til å bytte "alliansepartner", som du kaller det, (selv om det kun dreier seg om at flere deler samme prinsipielle standpunkt) og joine DNK - hva har du å tilby og hva skal vi da kjempe for?

(Du må gjerne i ditt svar inkludere et forslag på hvordan du vil løse følgende sak: En pastor i vår sammenheng har i 15 år fungert som institusjonsprest på et av Norges fengsler. Jeg får skrive "prest". "Alle" ønsker han skal være det, spesielt fengselet og de innsatte. Men fordi han ikke er ansatt i DNK må en "ordentlig" prest (som man sier i noen sammenhenger i DNK) ha det formelle ansvaret og komme innom for å forrette nattverden. Denne pastoren har aldri vært lønnet av staten, selv om fengslet gjerne ønsker å lønne han. Kun DNK kan få penger til slikt.
Dette er kanskje forrige århundres problemstilling i dine øyne, men denne saken er i alle fall aktuell akkurat nå.
Det handler forøvrig ikke om å fjerne kristendommen fra institusjonene, den nevnte pastoren var en kristen sist jeg sjekket, selv om han ikke er luthersk.) 

Kommentar #3

Hermod Herstad

0 innlegg  7381 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Atle Sommerfeldt. Gå til den siterte teksten.
I møte med en fremtid som blir stadig mer pluralistisk, også på religionens område, er neppe religionsbekjemperne i Human-Etisk Forbund naturlige alliansepartnere.

Dag Nygård slår fast at den religionspolitiske alliansen mellom frikirkeledere og Human-Etisk Forbund ikke er kompromitterende. Han forsvarer alliansen med at det dreier seg om en enkeltsak. Nygård tydeliggjør med dette at kristendommens posisjon i skolen, på sykehusene, offentlige arenaer, tilstedeværelse ved sorg og ulykker og som forankring av statens verdigrunnlag, er enkeltsaker. Jeg mener derimot at dette er vår generasjons viktigste strategiske hovedsak.

Jeg burde kanskje ikke bli overrasket, men det gjør jeg. Og også bekymret.

Jeg sitter her og leser et innlegg av en biskop i den norske folkekirka som tydelig demonstrerer at han anser seg selv som deltaker i en åndelig borgerkrig mot alle som ikke deler hans religiøse syn?

Tilstedeværelse ved sorg og ulykker er "strategisk" viktig i denne kampen?

Er det mulig å få en oversikt over hvor mange av våre biskoper som anser seg som deltakere i denne kampen?

Hvor mange av biskopene er det som anser at et syn som går ut på at religiøs tro er en privatsak, egentlig medfører at mennesker som har dette synet driver en krig mot religion?

 

Kommentar #4

Morgan Lindstrøm

8 innlegg  684 kommentarer

Katolsk og Protestantisk

Publisert nesten 7 år siden
Gunnar Opheim. Gå til den siterte teksten.
Norge er/ var ett protestantisk land

Norge var et protestantisk land i en periode.

Den Katolske Kirke ble etablert i Norge i det 10. århundre. De første kristne i Norge var antagelig fra de britiske øyer, men også tyske misjonærer og kirkefedre var tidlig sentrale i Norden, blant dem Ansgar av Bremen – «Nordens apostel». Opprinnelig, (fra 831 til 1103), var Norge en «misjonsmark» som organisatorisk lå under (den katolske) erkebiskopen av Reims i Frankrike. [Wikipedia].

Dette var den tiden Norge ble kjent med kristne verdier, og den medførte mange forrandringer.

I nesten 400 år var så den katolske kirke den eneste tillatte i Norge. Med reformasjonen i 1537 ble katolisimen forbudt. [Wikipedia].

Så Norge hadde først katolisisme. Senere ble protestantismen innført med tvang - altså, (for det meste) mot folkets vilje. Etter dette grepet, ble Norge protestantisk.

Norges historiske kristne arv er altså både katolsk og protestantisk. Og katolisismen og protestantismen har hver for seg vært rådende i ca like lange tidsperioder.

Kommentar #5

Levi Fragell

100 innlegg  1166 kommentarer

Hånd i hånd - til fortiden

Publisert nesten 7 år siden

Biskop Atle Sommerfeldt og den katolske apologeten Janne Haaland Matlary stiller idag opp samtidig - og med samme budskap. De taler til fortiden, til drømmen om en vestlig livssynskultur basert på makt og privilegier.  Hvis det var slik at "kristne" verdier skulle være  påkrevet for å oppnå et optimalt moralsk og sosialt liv i det offentlige fellesskap, ville det sett mørkt ut for vår globale verden - som i stadig raskere tempo vil bli vår sviliserte arena, med felles plattform i alle spørsmål som vil ha å gjøre med ressurser,  klima, handel, internasjonal lov, menneskerettigheter osv. Det er helt utenkelig at et slikt fellesskap - som vil bli vår alles verden - kan baseres på "kristne" verdier. Den verdikonsensus som vil være nødvendig, vil aldri kunne identifiseres med en bestemt av verdens religioner, men samtidig være forenlig med sentrale verdier i religionene såvel som i sekulære tradisjoner. Hvis våre etterkommere skal kunne leve gode liv på en klode hvor avstanden i tid mellom Oslo og Peking vil være den samme som mellom Oslo og Fredrikstad idag, så vil FELLESverdier være eneste nøkkel til felles ansvar, felles plikt, felles goder, felles lykke. Kan vi ikke begynne å øve oss i vårt eget hjørne av verden?

Kommentar #6

Gunnar Opheim

142 innlegg  6550 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Morgan Lindstrøm. Gå til den siterte teksten.
Så Norge hadde først katolisisme. Senere ble protestantismen innført med tvang - altså, (for det meste) mot folkets vilje. Etter dette grepet, ble Norge protestantisk.

Det er en antagelse, ikke absolutt. Olav (den hellige) lærte tro i Jerusalem og det kan tyde på at han også holdt Sabbaten. Han fikk nok folk i fra avgudsdyrkelse (Tor/ Odin og soltilbedere/ søndagstilbedere) i Norge. 

Selve protestantismen kom som en følge av at bedraget/ Katolske kirke ble avslørt, altså at Pavemakten var det lille horn og Antikrist trone. Så kom reformasjonen og friheten.

Kommentar #7

Hermod Herstad

0 innlegg  7381 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Gunnar Opheim. Gå til den siterte teksten.
Selve protestantismen kom som en følge av at bedraget/ Katolske kirke ble avslørt, altså at Pavemakten var det lille horn og Antikrist trone. Så kom reformasjonen og friheten.

Reformasjonen var i de fleste stater et ledd i totaliseringen av samfunnet. En sluttføring av den gamle striden mellom to makthierarkier og e overgang til et hierarki. En nødvendig forutsetning for enevoldsstaten.

Men samtidig ligger det jo en kime til demokratisk utvikling i reformasjonen. Det var ikke lengre nødvendig å demokratisere to hierarkier, det holdt med et.

Kommentar #8

Gunnar Opheim

142 innlegg  6550 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Hermod Herstad. Gå til den siterte teksten.
Reformasjonen var i de fleste stater et ledd i totaliseringen av samfunnet. En sluttføring av den gamle striden mellom to makthierarkier og e overgang til et hierarki

Reformasjonen i seg selv var ikke en sammenslåing av de to men ett skille og den protestantiske reformasjon skulle aldri ende. Om den gjorde det var protestantismen død og desverre er det det som har skjedd stort sett. Derfor har nå også fallen protestantisme uten vekst/ reformasjon/ mangel på tro rekt ut hånden til den katolske tro. Inntil midten av 1800 var det derfor også forbudt å være katolikk Norge, å være Jesuitt enda lengre. Verden mangler ikke bare kunnskap og tro men visdom til å la seg lære av historien. Nå er sannheten og historien snart visket bort men heldigvis ser det ut til at sannheten bryter igjennom og stråler like sterkt som en løvetann som bryter igjennom asfalten. Noen vil se, noen ser og noen vil ikke se og forsøker å dekke over løvetannen.

Men ja, opprettelsen av reformasjonen var/ er starten på en ny tid uten pavedømmet. Derfor også vekst og frihet som vi nå ser ut til å miste igjen. Det igjen har nok noe med pavedømmets inntreden i de protestantiske land. Trelldommen er tilbake og Romerriket er nå snart en realitet desverre men også heldigvis for oss som tror. Da vi vet at Jesus snart ender disse tragiske riker fra avgrunnen.

Kommentar #9

Hermod Herstad

0 innlegg  7381 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Gunnar Opheim. Gå til den siterte teksten.
Reformasjonen i seg selv var ikke en sammenslåing av de to men ett skille og den protestantiske reformasjon skulle aldri ende. Om den gjorde det var protestantismen død og desverre er det det som har skjedd stort sett.

Jeg ser på dette fra en historisk og politisk vinkel og ikke ut fra en teologisk. Reformasjonen sett fra denne synsvinkelen, ble innført ovenfra. Fra kongen eller fyrsten som brukte den til å utvide sin makt.

Kommentar #10

Gunnar Opheim

142 innlegg  6550 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Hermod Herstad. Gå til den siterte teksten.
Jeg ser på dette fra en historisk og politisk vinkel og ikke ut fra en teologisk. Reformasjonen sett fra denne synsvinkelen, ble innført ovenfra. Fra kongen eller fyrsten som brukte den til å utvide sin makt.

Joda, riktig det for det er også igjennom kongene DRKK igjen forsøkte og forsøker å få sin makt tilbake. Det var de som velsignet og godkjente eventuelle kongedømmer men King James fikk de ikke.
Kommentar #11

Lars Gule

96 innlegg  3888 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Atle Sommerfeldt. Gå til den siterte teksten.
Men folk uttrykker fortsatt tilhørighet til religion. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at mange bruker gravplassene som steder for religiøse ritualer og handlinger. Det øker betydningen av at gravstedene forvaltes innenfor en religiøst forankret organisasjonskultur. Gravlundene er også de levendes sted for identitet og forankring i en verden som endrer seg hurtig. Å sekularisere gravferdsforvaltningen bryter opp en forbindelse som folk i økende grad selv verdsetter.

Dette avsnittet demonstrerer til fulle hvilke ville veier Sommerfeldt er på. For nettopp fordi gravferd og gravplasser er viktig for mange, slik Sommerfeldt skriver, og uavhengig av deres tro og livssyn, blir det et overgrep - intet mindre enn et overgrep - dersom gravferd og gravsted skal forvaltes av andre enn a) ens eget livssynssamfunn, eller (sikkert bare nest best for mange) b) en livssynsnøytral instans.

Dersom ikke Sommerfeldt forstår dette, eller sier at mindretallets følelser i forbindelse med gravferd må vike for flertallets praktiske interesser, demonstrerer han enten ufølsomhet eller arroganse. Eller begge deler. Det er heller ikke uvanlig fra maktmenneskers side.

Sommerfeldt selv følger (!) ganske sikkert at det er urimelig å kalle ham et maktmenneske, for slik har han sikkert aldri selv følt det. Men dette handler altså om minoritetenes følelser. Og de er det minoritetene selv - muslimer, frikirker, humanister og andre som målbærer, ikke Sommerfeldt.

Vi får ikke i pose og sekk, noen av oss. Men utviklingen har gått i riktig retning i Norge, med svært små og prinsippløse skritt av gangen. Ikke minst fordi maktmennesker som ikke forstår at de er arrogante maktmennesker, stadig velger å tråkke på minoritetene.

Nei, jeg sier ikke at vi blir tråkket på med jernbeslåtte støvler eller piggsko. Sommerfeldt har tatt av seg på bena, vennlig nok, men arrogansens tåfis rammer dem som blir tråkket på likevel. For det er ikke alltid like lett å kjenne den vonde lukten fra egen maktfullkommenhet.

Lars Gule

Kommentar #12

Torleiv Haus

76 innlegg  3323 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Levi Fragell. Gå til den siterte teksten.
Det er helt utenkelig at et slikt fellesskap - som vil bli vår alles verden - kan baseres på "kristne" verdier.

En fundamental kristen "verdi" er å sette nesten like høyt som seg selv, eller at du skal gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Kan Fragell gjøre rede for årsaken til at fellesskapet i verden ikke kan baseres på denne verdien?  Og hvilken konkret verdi mener Fragell er bedre?

Kommentar #13

Levi Fragell

100 innlegg  1166 kommentarer

Verdier

Publisert nesten 7 år siden

Torleiv Haus fremhever et par "fundamentale" kristne verdier, som jeg selv også mener det er gode grunner til å løfte frem. Mitt pong er at det aldri vil bli enighet - hverken i vårt eget land eller i en kosmopoltisk sammenheng - om at disse og andre høye verdier er eksklusive for kristen tro og tradisjon. Med variasjoner som skyldes ulikheter i dannelse og utviklingsnivåer, er det min erfaringer fra omgang med mennesker fra alle verdens hjørner, at de grunnleggende verdier vi ønsker å fremme er godt fordelt på kloden. Gjensidighets-idealet er et godt eksempel.

Kommentar #14

Hans-Petter Halvorsen

43 innlegg  11644 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Torleiv Haus. Gå til den siterte teksten.
En fundamental kristen "verdi" er å sette nesten like høyt som seg selv, eller at du skal gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Kan Fragell gjøre rede for årsaken til at fellesskapet i verden ikke kan baseres på denne verdien?  Og hvilken konkret verdi mener Fragell er bedre?

Det åpenbare problemet, slik jeg ser det, Torleiv, er at slike ordkonstruksjoner som at du "skal elske din neste som deg selv", i realiteten er nettopp det, rene klisjeer. De er uten relevans, nettopp fordi ingen kan møte et slikt krav. Ingen, hverken du, Levi, jeg eller noen andre er istand til å "sette nesten like høyt som seg selv"; imidlertid synes det som om noen innbiller seg at bare man bekjenner seg som kristen så har man allerede møtt dette kravet.

Så kan man (både i overført og bokstavelig betydning) benke seg rundt et overfyllt bord, og be for verdens fattige før man hiver innpå i falsk forlikt forvissning on at man utgjør en forskjell.

Og det uten å ha utrettet det skapte grann.     

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
23 dager siden / 1721 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1326 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
3 dager siden / 1151 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
19 dager siden / 1145 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
23 dager siden / 1113 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
13 dager siden / 815 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 804 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere