Norges kristne verdigrunnlag

Norge er historisk primært preget av kristent tankegods. Dette er klart stadfestet i den siste revisjonen av Grunnloven fra 2012. Den nye paragraf 2 lyder slik:

«Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne.»

Ved å oppheve det konfesjonelle ved staten er skillet mellom politikk og religion også opphevet, slik det bør. Men det betyr ikke at staten er verdinøytral. Tvert om er den tuftet på de kristne og humanistiske verdier. Det står ikke islamske, jødiske, buddhistiske eller agnostiske verdier, men kristne og humanistiske.

Kristendommen er den primære nasjonale markør i Norge, eksemplifisert ved korset i flagget, alle kristne helligdager og fri søndager, kristen tidsregning, og at en overveldende majoritet lar sine barn døpe kristent, at svært mange gifter seg kristent og enda flere begraves kristent. Ut fra en enkel ‘vote count’ er kristendommen i Norge en meget stor majoritet i dag også.

Ikke verdinøytral. Dette er viktig fordi det er en sterk tendens til å skulle 'likestille' alle religioner i landet, som 'Stålsett-utvalget': Skal noe kristent være i offentligheten, ja, da må noe muslimsk eller agnostisk også være med. Alternativt, den humanetiske variant, privatisering av religion og en påstand som en sekulær offentlighet er 'verdi-nøytral'. Men ingen stat er 'verdi-nøytral'. Ateisme eller agnostisisme er også verdi-standpunkt.

Stålsett-utvalgets» religiøse versjon av ‘multi-kulti’ er pussig nok lik humanetiker-modellen, logisk sett: Ingen majoritetsreligion kan prege en stat og et samfunn lenger uten å være diskriminerende. Premissen er den samme i begge modeller: Enten like mange prosenter fra diverse religioner (multi-kulti), eller fravær av all religion i offentligheten.

Krusifiks-dommen. I Norge har vi altså den interessante situasjonen nå at vår nye grunnlovsparagraf omfavner kristendommen som statens verdigrunnlag, mens sterke krefter altså står for to alternative modeller. Dette er enda mer interessant når vi ser på en nylig dom fra Strasbourg som underbygger modellen i den nye grunnlovsparagrafen:

I den mye omtalte «krusifiks»-dommen fra Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) i 2010 og 2011 var det først en dom mot Italia i det lavere kammer som påbød staten å fjerne krusifikser fra offentlige klasserom. Deretter ble denne dommen revidert totalt i storkammeret, og det ble uttrykt klart at Italia har full rett til å vise sin majoritetskreligion i offentligheten, inkludert i skoler.

Religionsfriheten er en rettighet for minoriteter til å utøve sin religion uten innblanding, men en stat som for eksempel er katolsk, velger selv hvordan disse verdiene kommer til uttrykk så lenge staten tillater andre å utøve sin religion. EMD slo altså fast at det ikke er noen motsetning mellom religionsfrihet og det faktum at den italienske staten har en kristen identitet, blant annet uttrykt gjennom krusifiks på veggen i offentlige bygninger.

Ikke privatiseres. Gitt dette, bør staten være religiøs? Og politikken preget av religiøse argumenter? Svaret på begge spørsmålene er nei. I kristendommen er det et doktrinært skille mellom tro og politikk – «gi keiseren det keiserens er og Gud det Guds er». I den kristne vestlige tradisjon har det liberale demokrati vokst frem gjennom det menneskesyn som sier at alle er like, deretter gjennom et skille mellom politikk og religion som gjør religion irrelevant i politikken, og gjennom et skille mellom profesjonell sfære og privatsfære hvor religionen tilhører den siste.

Men det betyr ikke at religionen skal privatiseres, slik human-etikerne vil. Det betyr kun at ikke-religiøse argumenter skal prege politikk og profesjon, og at religiøse insignia som kippa og hijab ikke har noe på politikeren eller profesjonsutøveren å gjøre. Men det betyr også at religiøse argumenter er relevante der religion diskuteres, både i privat og offentlig sammenheng:

Definisjonsmakt. Det problematiske ved norsk offentlig debatt er at definisjonsmakten, når vi diskuterer kristendom, domineres av en sekulær premiss som impliserer at debatten blir umulig, for da er begrepet sannhet meningsløst. Premissene for debatten må tillate kristendommens egne begreper, som søken etter sannhet og mening.

Dette er nettopp hva Jürgen Habermas og Joseph Ratzinger påpekte i debattboken Dialektik der Säkularisierung (Herder, 2005): Definisjonsmakten over debattens premisser kan ikke innehas av den sekulære. Kristendommen handler om eksistensielle spørsmål, ikke primært om politikk eller samfunnsliv, og favner hele mennesket, ikke bare privatpersonen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 25.01.2013