Verdidebatt

Sannheten i det sekulære samfunnet

Troen på den livssynsnøytrale sekulære staten er troen på en myte, en fiksjon brukt for å undertrykke meningsmotstandere. La oss begynne å kalle en spade for en spade, det vil debatten tjene på.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Da det regjeringsoppnevnte utvalget for livssyn kom med sin innstilling i januar 2013, het det at"Statens aktive tros- og livssynspolitikk må i sin utforming vurderes opp mot sentrale fellesverdier: demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, ikke-diskriminering og likestilling."

Utvalget var opptatt av at alle religioner og livssyn må behandles likt. Det hevder at «alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom.» «Religion eller livssyn bør få være en synlig og akseptert del av dagliglivet i slike (offentlige) institusjoner.» Men hvorfor bør det være slik. Hvorfor skal alle religioner behandles likt? Det er bare et svar på det, og det er at vi har forlatt ideen om at det finnes en sannhet utenfor oss, at sannheten ikke lenger finnes i en gitt religion. Vi tror ikke lenger at religioner i seg selv kan forme samfunn i negativ eller positiv retning.

Men hva skal da samfunnet bygges på? Hva betyr det sekulære samfunn i praksis? Professor i teologi og medlem i utvalget, Oddbjørn Leirvik, forsvarer innstillingen og hevder i Vårt Land 21.januar at «Ein må også kunne skilje mellom stat og samfunn. Det utvalet har gått inn for, er ein stat som er sekulær og eit samfunn som er livssynsope.» Videre skriver Leirvik at han «går inn for ei statsskiping som ikkje er sekularistisk i tydinga religionsfiendtleg, men sekulær på den måten at ho famnar alle på tvers av tru og livssyn».

Professor Oddbjørn Leirvik hopper galant bukk over det viktigste spørsmålet av dem alle: På hvilket menneskesyn skal den sekulære staten bygge sitt lovverk på? For det er nå engang slik at til og med en sekulær stat må ta standpunkt i verdibaserte spørsmål.

Hva Norge skal bygge på blir tydelig når vi hører hvordan forsvarerne av det livssynsåpne samfunnet argumenterer. Det har vokst frem en ny gud; mennesket selv. Og mennesket i våre dager skal føyes i sine krav og ikke krenkes. Det er det verste overgrepet vi kan begå. Da utvalget kom med sin rapport, foreslo de at ungomdsorganisasjoner som sier nei til homofile ledere skal miste offentlig tilskudd. Argumentasjonen bak forslaget er interessant, for her sier utvalgets leder, Sturla Stålsett:

«Men støtteordninger for barne – og ungdomsorganisasjoner har til hensikt å utvikle medbestemmelse, demokrati og inkludering. Da blir det feil å ha et ekskluderende regelverk eller en praksis som forhindrer at homofile kan få lederverv», sier Stålsett til Vårt Land 9. januar 2013.

Det er sjelden vi hører en så klar og presis ideologisk forklaring på hva statens oppgave er. Dette er ikke i tråd demokratisk teori, men det bygger opp under forståelsen av en stat som er ansvarlig for menneskets natur, en stat som skal forme det nye mennesket, en stat med en idé om hva mennesket skal være. Legg merke til at organisasjoner ikke skal få støtte i kraft av å være organisasjoner innenfor det norske demokratiet, nei de skal få støtte dersom de bidrar til å utvikle mennesket i den ideologiske formen det nye mennesket skal støpes i. Avslaget bør komme fordi organisasjonene ikke deler de verdiene hele samfunnet skal bygges på, som våre barn skal oppdras i. Det er den nye sannheten.

Når professor Oddbjørn Leirvik hevder at kristne ikke kan ønske seg en kristen grunnlov her til lands, samtidig som de protesterer mot islamisering av lovverket i den arabiske verden, er det grunn til å spørre hvorfor professor Leirvik mener at utvalgets oppfatninger av menneskerettigheter skal ha en større suverenitet. Utvalget bør vite at muslimske land ikke anerkjenner FNs menneskerettigheter (eller aksepterer utvalget muslimske lands brudd på dem?), og samtidig er vår oppfatning av de samme rettigheter et høyst flyktig fenomen. Homofiles rettigheter til barn var tidligere en forbrytelse, i dag er de en menneskerett.

Professor Oddbjørn Leirvik har i utvalget kjempet for det han mener er sannheten om mennesket. Det er derfor like legitimt for kristne å arbeide for en grunnlov basert på kristen tro. Troen på den livssynsnøytrale sekulære staten er troen på en myte, en fiksjon brukt for å undertrykke meningsmotstandere. La oss begynne å kalle en spade for en spade, det vil debatten tjene på.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt