Eyvind Skeie

69

Åpent brev

Kjære deg Jeg har møtt deg noen ganger når jeg har vært på reise med mine salmekvelder eller foredrag omkring i landet.

Publisert: 21. jan 2013

Du er et voksent, gjerne eldre, menneske med en klar og sterk kristentro. Etter salmekvelden eller møtet kommer du til meg og snakker om din bekymring for avkristningen, eller sekulariseringen, som du også noen ganger sier.

Du snakker om hvor vondt du føler det at kristendommen er på vei bort fra det norske samfunnet, både lokalt og nasjonalt. Ikke minst er du bekymret for den politiske siden av dette. Du sier at du er skuffet over en del kristne politikere, og lurer på hva du skal stemme ved neste valg, i hvert fall ikke Kr.F, som du mener har sviktet på mange punkter, mest ved ikke å være tydelig nok i en del verdispørsmål.

Du er også urolig for mye av det som skjer i kirken. I det spørsmålet har du ofte en dobbel tilnærming. På den ene siden er du lei deg for at kirken og/eller kristendommen har mistet så mye av sin posisjon i samfunnet, for eksempel når det gjelder det som før var kristendomsundervisningen i skolen. Men nok om dette! Du forstår hva jeg refererer til.

Det jeg gjerne vil si deg, er noe som det har meg en god tid å forstå slik at jeg kan snakke om det på en enkel måte, for meg selv og andre.

Alle vi som bor i Norge, deler det vi kan kalle for "det norske fellesrommet". I dette fellesrommet finnes alle mulige slags tradisjoner og holdninger til religion, etikk, kultur og andre uttrykksformer.

Helt fra keiser Konstantin på 300-tallet har det vært slik at kristendommen hadde et fortrinn i de ulike fellesrommene i den vestlige kulturen opp gjennom historien og under forskjellige statsmessige og politiske systemer, med noen få unntak.

Etter reformasjonen fortsatte dette ennå noen århundrer, men så begynte det å slå sprekker, slik vi kunne se under den franske revolusjonens antikristelige rasjonalisme, under kommunismen, den kristendomskritiske humanismen og så videre. Med gjennombruddet av det vi kan kalle for modernismen er enhetskulturen gått ytterligere i oppløsning. Dette er blitt forsterket ved alt det som er knyttet til innvandring og kulturelt og religiøst mangfold.

Det fører for langt å komme inn på alt dette, men konkusjonen er helt klar:

Vi som er kristne eier ikke lenger den norske felleskulturen.

Vi er en del av den, og den kristne tradisjonen er fremdeles viktig, men vi eier ikke felleskulturen og fellesrommet og kan ikke lenger påregne politisk støtte for privilegier, som kirke eller kristne.

Jeg forstår godt at du og mange andre kan bli både sårede, oppgitte og frustrerte over at kristendommens plass i fellesrommet er blitt endret så radikalt. Men jeg er overbevist om at denne kristelig baserte enhetskulturen aldri vil komme tilbake. Derfor må du, jeg og alle andre som fremdeles tror og bekjenner, finne en ny strategi i forhold til hvordan vi skal tenke om det norske fellesrommet og vår opptreden der.

Her er så mine svar på dette, i kortform:

1 Vi må slutte å være frustrete eller sinte over at vi ikke lenger kan dominere i det norske fellesrommet.

2 Vi må ikke falle ned i den grøften at vi ønsker oss tilbake til en tid da vi hadde denne makten i og over fellesrommet. Om vi gjør det, velge vi samme strategi som islamistene gjør, nemlig at vi setter de religiøse lovene over landets lover. Det er misforstått.

3 Vi må leve trofast i vår kristne og tro og tradisjon og være med på å gjøre kirken levende innenfra. Dette gjør vi ikke for å få tilbake makten over fellesrommet, men fordi vi tror på Jesus Kristus og vil ære og følge ham.

4 Vi må holde fast på vår tro på demokratiets idealer om likhet og rettferdighet. Ut fra dette er de andres stemme like betydningsfull som din og min. Derfor må vi engasjere oss i fellesrommet på mange måter, humanitært, pedagogisk, kulturelt, politisk.

5 Vi må finne gode strategier for vårt kristne nærvær i det norske fellesrommet, ikke for å søke makt, men fordi det er vårt kall og vår plikt som borgere (politisk), fordi alle mennesker er skapt i Guds bilde og krever vår oppmerksomhet (diakonalt) og fordi Kristus har kalt oss til etterfølgelse og tro (nærvær).

Ja, i stedet for å ergre oss over alt vi har "tapt", skal vi oppleve dette som en ny frihet til å gå ut i samfunnet uten andre hensikter enn å tjene vår neste og å følge vår Mester.

Jeg kunne ha skrevet mye mer om dette, men dette er det jeg har lyst til å si deg i dag.

Legg bak deg din bekymring og dine frustrasjoner over den tapte enhetskulturen! Være heler glad for at keiser Konstantins gedigne maktmisbruk av kristendommen endelig ser ut til å være over.

Så kan du gå ut i det norske fellesrommet og gi ditt bidrag med fornyet glede. Det er bruk for deg for at Kristus skal være synlig mellom menneskene!

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Bra!

Publisert over 7 år siden

I likhet med Oddbjørn Leirvik ("Vi må ha same standarden for Norge og Egypt") demonstrerer Eyvind Skeie i sitt "Åpne brev" evne og vilje til å tenke prinsipielt.  Derfor har jeg trykket på "Bra"-knappen her også.

Kommentar #2

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Publisert over 7 år siden

Ja du har naturligvis helt rett; kristendommens formelle makt i fellesrommene er på veg ut.  Men det betyr som du sikkert vil være enig i ikke at kristen tenkning og etikk er radert ut fra samfunnet.  Det lever og er med på å påvirke samfunnet på samme måte som muslimsk tenkning, bahai-tenkning, humanistisk tenkning osv er det.  Og siden Gud glimrer med sitt fravær må vi møtes som mennesker med like rettigheter i et demokratisk spillerom.

De fleste kristne ser ut til å ha forstått dette.  Nå argumenteres det sjeldnere for at "Jeg mener dette, fordi Gud mener det" (jfr sharia), oftere brukes argumenter som kan bli forstått og endog akseptert som gode i det sekulære offentlige rom, uavhengig av livssyn.  Dette er veien å gå.  Teokrati er ikke veien å gå.

Kommentar #3

Stian B. Kilde Aarebrot

108 innlegg  114 kommentarer

Post-Konstantinsk redningsplanke for Kirken

Publisert over 7 år siden

Takk for et meget betimelig innlegg, Skeie. Jeg vil i denne sammenhengen føye til et utdrag fra en STREK-artikkel jeg skrev i høst, etter å ha vært fire dager på alternativ kristenfestival i USA.

«Under et av seminarene på Wild Goose snudde Phyllis Tickle opp ned på mange kristnes typiske bekymring rundt samfunnsutviklingen: –Endelig! Etter 1700 år med keiser Konstantins klamme grep om kirken er vi ikke lenger i seng med makten! For første gang siden 300-tallet er det ikke noe privilegium å være kristen, og amen for det! Tickle avsluttet seminaret med å si at svaret på sekularismens utfordringer er å igjen gjøre hjemmene til arena for formidling av troen, slik de abrahamittiske religionene til alle tider har gjort det. De store fortellingene må opp på dagsordenen. – Og vi må leve ut historiene! Kirkeåret må inn i hjemmet, sammen med de daglige bønnene. Og når vi bytter kirkeårsfargene på borddukene, gir det oss anledning til å fortelle barna våre nye historier. For det er historiene, ikke lovparagrafene, som vil redde kirken!»

Kommentar #4

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Kloke tanker

Publisert over 7 år siden

Eivind Skeie,

Jeg synes du skriver klokt, selv om jeg som humanetiker ikke er i målgruppen for ditt åpne brev. Jeg synes du skriver godt om hvordan kristne mennesker kan nyttegjøre seg sine tanker og holdninger både for eget beste og for å bidra til en god samfunnsutvikling i Norge, også etter at kristendommen har mistet sitt hegemoni i Norge.

Men også vi humanetikere kan ha nytte av å lese disse ordene. Selv om vi fortsatt  utgjør en minoritet i Norge, så foregår mye av det offentlige ordskiftet idag på våre premisser; det handler om humanisme og rasjonalitet, og det religiøse har en svekket stilling som argument eller faktor. Selv om dette ikke er "våre idéer" som har fått gjennomslag - vi har ikke monopol på humanisme og rasjonalitet, dét er noe almenmenneskelig - så er det likevel noe som passer som hånd i hanske med hvordan vi ønsker at samfunnet skal fungere.
Så det er lett for humanetikere å få en slags følelse av at "vi" (vel og merke er det nokså uklart hvem "vi" er, og hva "vi" mener) i økende grad har fått definisjonsmakt i samfunnet. Da kan vi dra nytte av å kjenne på de tankene du kommer med her, som vel handler om følelsene når hegemoniet glipper.
Ydmykhet, respekt for annerledes-tenkende, fokusere på hva en selv tenker og gjør og forsøke å leve i pakt med sine egne idealer, legge vekt på dialog, demokrati og rettferdighet.
Dette burde være idealer som både kristne, humanetikere, muslimer, jøder og andre kan dele og anse som "sine"

Kommentar #5

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Dårskap/laizze-faire

Publisert over 7 år siden

Prinsipielt har det, så vidt meg bekjent, aldri vært et privilegium å være kristen sett i fra verdslig kant.

Det har heller vært et svært vanskelig og krevende liv fordi man stadig må forsvare sine verdier.

Det kristne fellesrommet er vel en illusjon, eller?

De små lokalene som huser andaktene, bønnene og sangene invaderes av "fellesskapet".

Kristne mennesker som står for sin tro, blir kastet ut av "fellesskapet" og forsvinner.

Tilbake er mobben. De pengesterke som får viljen sin gjennomført ved å overkjøre andre.

Familien kan ikke ha kristne verdier,  når de skal testet ut på gaten har begge bildekkene fått store hull.

Det er ikke langt mellom liv og død. Et strupetak, som varer litt for lenge, avgjør saken.

Når noen andre tar kontroll over pusten, blir kroppen matt og sløv.

Sannheten er så vanskelig å svelge at man heller velger livsløgnen.

De vestlige verdier.  Demokratiet. Quo vadis? 

Kommentar #6

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.
Ydmykhet, respekt for annerledes-tenkende, fokusere på hva en selv tenker og gjør og forsøke å leve i pakt med sine egne idealer, legge vekt på dialog, demokrati og rettferdighet.
Dette burde være idealer som både kristne, humanetikere, muslimer, jøder og andre kan dele og anse som "sine"

Det er nettopp i de (langt på veg) felles idealer vi deler at debatten om hvilket samfunn vi skal ha må stå.  Uavhengig av hvilken gud/guder vi tror på eller ikke tror på, kan vi samle oss om felles verdier, som f.eks demokrati og rettferdighet.  Så vil vi oppleve at vi ikke deler alle verdier, men vi kan samle oss i en felles kraftanstrengelse uavhengig av ståsted for at fellesidealene skal bli virkeliggjort.  Da har vi felles mål, og vi er klar for å diskutere hvilke virkemidler som skal settes inn for å nå målet.

Hvilket naturligvis er en komplisert debatt i seg selv.

Kommentar #7

Levi Fragell

100 innlegg  1166 kommentarer

Bispe-emner

Publisert over 7 år siden

Eyvind Skeie og Oddbjørn Leirvik har begge skrevet innlegg som bidrar til å gjenopprette respekten for Kirkens talsmenn. (Jeg håper også Skeies artikkel kommer på trykk i papirutgaven.) Dette er materiale for en høyverdig dialog om likeverd i et moderne Norge, og nivået kvalifiserer vel også for lederstillinger i Den norske kirke?

Kommentar #8

Fredrik Weisethaunet

5 innlegg  164 kommentarer

Flott innlegg

Publisert over 7 år siden

Om flere kristne tok dette til seg, hadde vi hatt ett langt mer avbalansert og godt forhold på tvers av livssynsgrenser tror jeg. Dette mener jeg åpenbart er ett eksempel til etterfølgelse. Med ydmykhet kommer man som regel langt.

Jeg opplever iallefall mennesker med lignende holdninger, uavhengig av tro, som langt mer spiselige en de som ønsker å lovpålegge andre sin tro. 

Kommentar #9

Per Steinar Runde

221 innlegg  2476 kommentarer

Ønskjer ikkje å dominere

Publisert over 7 år siden
Eyvind Skeie. Gå til den siterte teksten.
1 Vi må slutte å være frustrete eller sinte over at vi ikke lenger kan dominere i det norske fellesrommet.

2 Vi må ikke falle ned i den grøften at vi ønsker oss tilbake til en tid da vi hadde denne makten i og over fellesrommet. Om vi gjør det, velge vi samme strategi som islamistene gjør, nemlig at vi setter de religiøse lovene over landets lover. Det er misforstått.

Eyvind Skeie seier som vanleg mykje fornuftig, men skal det bli ein debatt av det, lyt han og meiningsfellene hans tole litt motseiing.

Eg vil difor påpeike at det er nokså lenge sidan at kristne og kristen kultur dominerte det norske fellesrommet. Sjølv på Sunnmøre, tradisjonelt ein bastion for både kyrkje, misjon og lekmannskristendom, må ein minst femti år attende før dette var delvis sant. Det er dessutan ikkje noko hegemoni kristne trår etter, men ein rettmessig plass i samfunnet dei er ein del av. Som skattebetalarar er dei med på å finansiere skular, universitet og kulturinstitusjonar som alle gjev liten plass for eller eit falskt bilde av kristendom og kristne. Innan litteraturen veit eg ikkje om stort andre bøker enn Edvard Hoems "Mors og fars historie" som gjev eit truverdig bilde av indremisjons- og bedehusmiljø. NRK-lisensen betalar vi alle, men program som gjev eit autentisk bilde av kristne miljø blir stadig færre. Kulturliberalismen har dominert sendeflata i minst to generasjonar og multikultur iallfall siste tiåret. Det er likevel ikkje berre kristen kultur som blir stemoderleg behandla. Sidan Skeie er song- og salmediktar, må eg få nemne at den norske songskatten nesten ikkje blir brukt, verken på P1, P2 og sjølvsagt ikkje på P3. Folk over femti har klaga på dette i ein heil generasjon, men for døve øyra. Sjølv på dagtid, nå dei fleste ungdomar og folk midt i livet er på skule eller arbeid, og pensjonistar er i fleirtal blant lyttarane, skal det aller meste vere popmusikk og helst på engelsk.

Det er dessutan ingen kristne som går inn for "religiøse" lover, kva som no meinest med dette. Verken bibelen eller kristen tradisjon har eit alternativt sett med lover for regulering av samfunnet, berre ein del grunnleggjande reglar, som bodorda, for mellommenneskelege handlingar. Og desse er dei aller fleste samde om innan vår vestlege kulturkrins, som når det gjeld menneskerettar framleis er prega av kristen påverknad. Lygn, steling og drap vert til vanleg heller ikkje sanksjonert i andre kulturar. Sjølvsagt finst det lover som kristne ikkje synest om, til dømes abortlova, men til nyleg har iallfall ingen blitt tvungen til å gjere ting som strid mot samvitet. Samanlikninga med islamistar, som opererer med eit spesifikt religiøst lovverk, som diskriminerer annleis truande og er i strid med elementære menneskerettar, er difor heilt urimeleg.

Regjeringa sitt livssynsutval (leia av Stålsett) har gått inn for større opning for religion i det offentlege rom. Tilsynelatande er det ei reversering av sekulariseringa. Men dette har fleirtalet der ikkje gjort av omsyn til kristne - då hadde slike tankar kome fram for lenge sidan - men av omsyn til muslimar, som har vore langt meir pågåande på dette området enn kristne. Og sidan dei er ein minoritet, får dei støtte sjølv frå dei ekstrem-sekulære i HEF, som med nebb og klør har kjempa for å få alt som har med kristendommen å gjere bort frå det offentlege rom.

Kommentar #10

Hermod Herstad

0 innlegg  7381 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.
Det er dessutan ikkje noko hegemoni kristne trår etter, men ein rettmessig plass i samfunnet dei er ein del av.

Grunnloven skal absolutt sikre at kristne har sin rettmessige plass i samfunnet. Den skal sikre at man skal ha anledning til å utøve sin religion. Grunnloven bør også skissere verdier som religionsfrihet, likestilling, demokrati og hvordan disse verdiene skal forstås.

Grunnloven bør fastslå at disse verdiene er allmengyldige og ikke være et instrument for den evige debatten om de idehistoriske røttene til dagens verdigrunnlag.

Vi ønsker at både Runde og Herstad skal kunne identifisere seg med deres felles verdigrunnlag.

Kommentar #11

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Per Steinar Runde

Publisert over 7 år siden

Har du noen kommentarer til at frikirkeledere i Stålsett-utvalget og HEF stort sett har vært enige?

Kommentar #12

Per Steinar Runde

221 innlegg  2476 kommentarer

Svar til Oddbjørn Johannessen

Publisert over 7 år siden

Eg har på langt nær lese heile NOU 2013-1, og veit heller ikkje kven du kallar "frikirkeledere i Stålsett-utvalget".

Derimot har eg lese i VL om disputten på twitter mellom biskop Sommerfeldt og frikyrkjeleiarar som Andreassen, Kjøde og Løyning; sistnemnde synodeformann (øvste leiar) i Den ev. luth. frikyrkje, som eg sjølv er medlem av. Diskusjonen gjekk kanskje mest på om DnK skal ha eit visst hopehav med stat og kommune også i framtida, og om det var rett av frikyrkjelege å "rotte seg saman med" humanetikarar og andre sekulære for å hindre dette.

Eg er sjølv prinsipiell tilhengar av frikyrkjeordning, men korleis medlemmer av andre kyrkjesamfunn ønskjer å organisere seg, må først og fremst dei få bestemme. At relativt sekulariserte politikarar i regjeringa har kunna velje leiarskap i DnK, trur eg har gitt ei kyrkje meir på linje med Ap og venstresida enn som godt er. Det er viktigare for ei kyrkje å forkynne Jesu bodskap enn å ta stilling i politisk kontroversielle spørsmål. Mange frikyrkjeleiarar har truleg også meint at DnK har hatt ei for privilegert stilling, økonomisk sett. Trass dette er eg samd med Sommerfeldt i at frikyrkjene og DnK spelar på same lag; det skulle då berre mangle. Når det gjeld statskyrkje eller ei, må frikyrkjelege kunne stå for sitt prinsipielle syn, men bør unngå kome i konflikt med andre kyrkjesamfunn.

Kommentar #13

Olav Nisi

145 innlegg  4829 kommentarer

Mannskap til Høyverdig dialog

Publisert over 7 år siden

Fragell :

 Dette er materiale for en høyverdig dialog om likeverd i et moderne Norge, og nivået kvalifiserer vel også for lederstillinger i Den norske kirke?

 I likestillingen og toleransens ånd, har Fragell gjort seg opp  noen mening om hvem som kan egne seg til lederstillinger i Islamsk Råd, eller til andre toneangivende stillinger innen muslimske menigheter ?   For meg som hverken er humanetiker eller kristen så slår det meg at slike kan bli en smule vanskelige å finne,  hvis en da ikke skal fire litt på krava når det gjelder opprinnelig fremmedkulturelle ?

Kommentar #14

Torill Born

296 innlegg  1335 kommentarer

Fremmefølelsen i FELLESSKAPET

Publisert over 7 år siden

Jada, hr Skeie, det kan være at det er galt å ikke føle som, eller for dette fellesskapet. Jeg føler meg utenfor dette fellesskapet og det er greit det. JEG kunne vært en av disse eldre kvinnene du snakker om. Men jeg har bare hilst på deg i en butikk og hørt deg ha korte andakter på Visjonnorge og dessverre er det lite jeg får oppsøkt bedehus og misjonshus - men dette skulle jeg jo ta meg tid til, men med mange oppgaver for å passe på familie og at jeg ikke er av de yngste lenger, så er kristen-programmene på kristen-tv til STOR hjelp og velsignelse. Takk også til deg for det.

JEG kan jo bare snakke for hva JEG føler. Det JEG synes er synd - er at vi kristne faktisk IKKE har noen særlig påvirkning i de TONEANGIVENDE medier, og DET synes JEG er synd. Som kristen har jeg jo kristen-menigheten og koser meg med gode programmer og dype samtaler, men jeg ønsker at det kristne budskapet OGSÅ skal nå ut til søkende mennesker der ute. Det er jo også endel av misjonsbefalingen, at vi skal nå ut til de unådde. Jeg har jo også merket meg at de små andaktene i radioen (NRK-styrt) ikke nevner navnet Jesus Kristus EN ENESTE GANG. Da er det noe FUNDAMENTALT galt som skurrer i mitt sinn. Det nevnes både titt og ofte Gud, men det kjære navnet Jesus Kristus er ikke nevnt hos noen av andakts-holderne.

jeg er ikke lei for at den kristne påvirkningen ikke er omfattende -  men i beskjedenhetens navn synes jeg faktisk vi kunne fått dype programmer og intervju med mange av våre ånds-høvdinger som Norvald Yri, Emmanuel Minos, Jan og Inger Hanvold, David Østby og mange andre iallefall EN SJELDEN GANG. Men disse har jeg ALDRI hørt nevnt i TONEANGIVENDE medier som f eks Aftenposten, VG, Dagbladet (forståelig nok - Klassekampen) eller radio- og tv-kanalene til NRK, TV2, NRK2 og desslike, som omfatter haugevis av kanaler. Kristen-kanalene har 2 norske så vidt jeg vet og disse blir støttet PRIVAT av enkeltmennesker og det takker jeg jo for. Her får JEG frelse- og helse-kost og min ånd blir mettet. Det eneste JEG kunne ønske meg i ALL BESKJEDENHET var kanskje EN GANG I ÅRET med ånds-kristne mennesker og forkynnere som kan ha fokuset. Men selv DET er vel for mye for langt, hos de TONEANGIVENDE. Det var DETTE jeg ville kommentere til ditt innlegg. Hilsen meg

Kommentar #15

Torill Born

296 innlegg  1335 kommentarer

Er bare navnet Jesus anstøt-vekkende

Publisert over 7 år siden
Fredrik Weisethaunet. Gå til den siterte teksten.
Jeg opplever iallefall mennesker med lignende holdninger, uavhengig av tro, som langt mer spiselige en de som ønsker å lovpålegge andre sin tro. 

I så fall holder jeg meg GLADELIG utenfor dette såkalte FELLESSKAPET. Jeg FØLER ikke FOR fellesskapet, men det gjør meg ikke noe. Bare jeg har YTRINGS-frihet og kan skrive om min kjærlighet til min himmelske Far, Jesus Kristus, så takker jeg både Gud og Jesus og hvermann. For jeg kan ALDRI la være å snakke om det skjønneste menneske på jorden. Jamfører vi et barn kontra en kjær far - så tror jeg barnet ALDRI har et vondt ord om faren sin. Det samme gjelder oss Jesus-troende. Vi holder oss fast til HAM, i alle livets tilskikkelser. Gud velsigne dere i Jesu navn. Med Jesu velsignelse ønsker jeg ALT GODT av hjertet for et menneske.

Kommentar #16

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Islamsk råd, Nisi?

Publisert over 7 år siden

Du kan virkelig det med å ri kjepphester, Nisi.  Merkelig hvordan du greier å blande muslimene inn i enhver debattråd...

Kommentar #17

Olav Nisi

145 innlegg  4829 kommentarer

Publisert over 7 år siden

Merkelig hvordan du greier å blande muslimene inn i enhver debattråd...

Er ikke islam en del av den nye felleskulturen, Johannessen ? Som tråden handler om ?

Jeg syntes så tydelig jeg så at Fragells ønsket  bispeemner som kunne passe  HEF i en "høyverdig dialog".  Tråden handler om tilpassing til den nye tid, der troen til 1, 5 % nye landsmenn mellom annet har gjort det tvingende nødvendig å sette ned livssynsutvalg.   Det er kanskje for mye å forlange at HEF trenger å gå inn i høyverdig dialog med islam, som jo har gjort mye av jobben for dem så langt.  Så mitt spøsmål er kanske overflødig.

Rent generelt, jeg ønsker også greie og mest mulig  medgjørlige motparter i dialoger, evt. forhandlinger.  Om jeg fikk bestemme sjøl.  Eller blande meg inn i nominasjonen.

Kommentar #18

Fred Søndby

63 innlegg  78 kommentarer

Vel talt, Eivind Skeie! - men....

Publisert over 7 år siden

Kjære Eivind Skeie!

I ilkhet med en del andre var det naturlig for meg å trykke på "bra-knappen" da jeg leste innlegget ditt. Som forholdsvis nyetablert pensjonist etter 45 års arbeidsinnsats - de siste 15 årene som menighetsforvalter i flere Oslo-menigheter - har jeg fått med meg noen lærdommer i livet. En av dem er å spare på energien, inkludert sinne, til du virkelig for bruk for det!

Jeg begynte å arbeide i Den norske kirke omtrent samtidig som da kirkeloven fra 1997 begynte å virke. Et resultat av dette var at sokneprestene ikke lenger skulle være daglige ledere i menighetene, og at de dermed skulle få mer tid til prestetjenesten. Det ble derfor etablert menigetsforvalterstillinger i de fleste menigheter. Dette var et stort økonomisk løft for kirken, og om ikke lenge mente noen i Kirkelig fellesråd at en hadde forløftet seg.

Da måtte noe gjøres, mente man. Og som så ofte ellers resulterte det i at den sentrale administrasjonen ble styrket, først med kirkeforvaltere og deretter med flere nye stillinger. Snart hadde man etablert en ny organisasjonslinje mellom ledelsen i Fellesrådet og lokalmenighetene. Alt mens lokalmenighetene gradvis ble tappet for ressurser.

I dag  står en derfor tilbake med en ambulerende kirketjenerstab i Oslo-kirkene, menighetsforvaltere som enten betjener flere menigheter, og noen som bare betjener en menighet, - men da i reduserte stillinger. Søndagens gudstjenester samt vigsler på lørdager har en ansatt såkalte "søndagskirketjenere" til å tilrettelegge praktisk. De fleste av disse, samt de som hører hjemme i en ambulerende stab gjør en respektabel innsats - men på grunn av organiseringen får de selvsagt ikke noen følelse av tilhørighet i den enkelte menighet. Samtidig som alt dette skjer, innarbeides det for tiden ny liturgi som skal ha til formål bl.a. å skape såkalte "stedegne gudstjenester." Skal en få dette til, burde en selvsagt hatt en stedegen kirkelig betjeneing, slik en hadde tidligere.

Kjære Eivind Skeie! Jeg tar det nye lovverket med fatning og bruker ikke så mye energi på det. Jeg tror heller ikke det hjelper så mye om en blir sint. Men jeg må innrømme at jeg er oppriktig lei meg for at så mange Oslo-menigheter innen Den norske kirke får så liten praktisk hjelp til å gjennomføre lovpålagte så vel som ikke lovpålagte aktiviteter i forbindelse med den daglige betjening av menighetskontorer samt forberedelse og gjennomføring av kirkelige handlinger. Samtidig som dette skjer er det nå også mange lokalsamfunn i Oslo som har mistet sin lokale menighet, særlig gjelder dette i Groruddalen.

Noen må likevel si fra når ting går i feil retning. Der vil Eivind Skeies stemme kunne nå et lydhørt publikum.

 

 

Kommentar #19

Vigdis Hadland

8 innlegg  16 kommentarer

Lys og salt

Publisert over 7 år siden
Vi må gjøre kirken levende innenfra. Dette gjør vi ved å leve trofast i våre kristne tro, ære Kristus og følge ham. Vi må finne gode strategier for vårt kristne nærvær i fellesrommet. Gud har kalt oss til etterfølgelse og tro, og alle mennesker er skapt i Guds bilde og krever vår oppmerksomhet. I stedet for å "forbanne mørket", er vårt kall å gå ut i samfunnet uten andre hensikter enn å følge vår Mester og tjene vår neste.. Så flott, Eivind Skeie! Det er ikke staten som skal bære vår kristne tro, det er vi som må våkne og aktivt søke Ham vi sier at vi tror på og ønsker å etterfølge. Det er vi som må engasjere oss i det offentlige rom og være en del av det. For en god del av oss tror jeg det vil innebære å måtte ta et oppgjør med og endre på egne verdier og prioriteringer. I større grad søke Guds vilje for livene våre i stedet for passivt å følge "verdens" prioriteringer. Det er ingen "der ute" som skal skape det kristne samfunn, det er vi som er lys og salt i verden.
Kommentar #20

Leif Halvard Silli

69 innlegg  589 kommentarer

Nemleg.

Publisert over 7 år siden
Fred Søndby. Gå til den siterte teksten.
Noen må likevel si fra når ting går i feil retning.

Nemleg.

Kommentar #21

Kari Austerheim Silde

13 innlegg  28 kommentarer

Eivind Skeie,

Publisert over 7 år siden

du har gitt ei snill og raus innføring i kristne sin "nye frihet".  Det er vanskeleg å vera uenig i din appell.  Kan du ta dette eit steg vidare? 

Korleis ser du for deg at neste generasjon barn og unge, som lever i dette nye norske fellesrommet, skal få kjennskap til vår kristne kulturarv og det kristne budskapet?

For det kan vel ikkje vera slik at berre barn av kristne foreldre skal få bli kjende med kristendommen?  Målet bør vel framleis vera at alle barn og unge skal få kjennskap til det kristne budskapet?  Kva tenkjer du om dette?

 

Kommentar #22

Vigdis Hadland

8 innlegg  16 kommentarer

Alternative måter å tenke mot samme mål?

Publisert over 7 år siden
De fleste demokratiske land har ikke statskirke. Statskirken er ingen garanti for at barn og unge lærer Gud å kjenne, det har de siste tiårene vist oss. Kirken må bli sterkere innenfra, ved at vi som går der er bevisst på hvem vi tror på og hvilke verdier vi ønsker. Evangelisering er sentralt. I Norge har vi altfor lenge sovet i den tro at skolene ordner trosopplæringen, og at staten ordner institusjonene. I mens lever kristne ubevisst og sekulært. I Canada der jeg vokste opp, var kirken viktig for folk - selv om det ikke var religionsundervisning i skolene. Kirken hadde søndagsskole for både voksne og barn, der alle kunne gå. Om sommeren ble det i noen kirker arrangert "summer bibleschool". Det var utallige kristne bokhandlere, og utdanningsinstitusjoner for troende (ikke bare universiteter med nøytral tilnærming til Bibelen). Canada bygger på kristne verdier uten statskirke. Statskirke er ikke den eneste måten å sikre utbredelse av kristentro. Kanskje tvert imot.
Kommentar #23

Peder M.I. Liland

9 innlegg  385 kommentarer

Frihet

Publisert over 7 år siden

Hjertelig takk, Eyvind Skeie, for denne markeringen av kristen frihet, etter at det ikke lenger er en selvfølge at norsk er det samme som luthersk eller kristent. Søren Kierkegaard hadde vel noe av det samme i tankene, da han avslørte den løgn, at det å være dansk og det å være kristen, skulle være identisk.

Hjertelig og uforbeholden takk til Eyvind Skeie for denne artikkelen. I fem punkter summerer du hva den kristne friheten fører til i vår situasjon. Den burde settes på vers og få en frigjørende melodi, som ville gjøre oss alle godt. Også de som enda er skrekkslagne ved å oppdage frihetens nye arena, der troen er reell og en aldri sviktende kraft til liv og medmenneskelighet.

Peder-Martin Idsøe Liland, baptistprest

Kommentar #24

Svein Magne Harnes

0 innlegg  1 kommentarer

Husk Gamaliel

Publisert over 7 år siden
Kristen tro vil sikkert vise seg like vital lenge etter at den norske nasjonalstaten er en saga blott - jeg ville ikke bekymre meg overdrevent for dens maktstilling i folk og land - og langt mindre i politikken. Vi har vel ikke glemt de kloke ordene fra den gamle respekterte lovlæreren og fariseeren Gamaliel: 'For dersom dette er menneskers vilje og verk, blir det ingenting av det. Men er det av Gud, da kan dere ikke stoppe dem'. Det blir på en måte patetisk å se norske prelater uroe seg over tapte skanser - som om kristen tro skulle være et statlig foretak opprettholdt gjennom embeder, bevilgninger, politiske strukturer, maktkamp og hersketeknikker.
Kommentar #25

Peder M.I. Liland

9 innlegg  385 kommentarer

FRIHET

Publisert over 7 år siden

Svein Magne Harnes synes med rette at en degradering av kristen tro til et statlig foretak er patetisk, spesielt når prelater gråter over såkalte " tapte skanser ". Husker kirkehistorikeren Einar Molland snakket varmt om hvordan statskirkesystemet kom til å måtte vike med en naturlovs nødvendighet. Da var vi enda bare studenter på 1960-tallet, og det virket enda fjernt, selv om vi var i ferd med å oppnå "lov om trudomssamfunn og ymist anna."

Men det er ikke patetisk at staten sikrer tros- og samvittighetsfriheten, og gir denne friheten gode vilkår i kraft av det kristne og andre tros- og livssynsamfunn selv er i stand til å skape.

Peder-Martin Idsøe Liland

 

Kommentar #26

Trond Hanshus

4 innlegg  11 kommentarer

”Avkristning” og statsreligion.

Publisert over 7 år siden

Mange sanne kristne med de beste intensjoner uroer seg for det som gjerne blir kalt ”avkristningen” av landet vårt. De poengterer med rette at kristendomsundervisning blir gradvis utvannet og tatt vekk fra de offentlige skolene, flere og flere ugudelige lover blir vedtatt på Stortinget, vi ser en gradvis og generell moralsk fordervelse i samfunnet, Statskirken og den lutherske kristendom mister posisjon og stilling i grunnloven etc. Jeg må først få nevne at jeg er fullstendig enig i at disse trendene er et faktum!

Slike faktorer og trender blir altså med en samlebetegnelse kalt ”avkristningen” av landet vårt. Selv om jeg som sagt er helt enig i at disse tingene foregår og forstår godt gode kristne søskens bekymring og intensjoner stiller jeg imidlertid spørsmålstegn ved bruken av begreper og definisjoner i denne virkelighetsanalysen. For at det skal foregå en ”avkristning” av landet, må landet nødvendigvis ha vært definert som ”kristent” tidligere. Jeg har imidlertid litt problemer med å godta disse definisjonene i utgangspunktet.

Når var Norge et ”kristent” land, og; hva ER et kristent land? Hva er definisjonen på et ”kristent” land? Jeg mener at Norge som land aldri har vært kristent og at det heller aldri vil bli det! Land og nasjoner er ikke kristne! Mennesker som bor i landene er kristne (eller ikke-kristne.)

Jeg tror mye av grunnen til at vi europeere så lett tenker for oss nasjoner som ”kristne” eller ikke-kristne er fordi vi i Europa har en politisk-religiøs arv som går tilbake til romerriket. I romerriket ble kristendommen gjort til statsreligion under keiser Theodosius på slutten av 300-tallet. Etter den tid har mange europeiske stater ”holdt seg” med en offisiell religion. Derfor har vi hatt både ”katolske” stater, og etter reformasjonen også ”luthersk-kristne” stater. Verdslig/politisk og religiøs makt har i disse statene mer eller mindre vært kombinert for mer eller mindre å utøve kontroll og makt over folket i sine land. Ved å bli barnedøpt i staskirkene i disse landene (noe som de aller fleste ble) har man ”automatisk” tilhørt religionen. Slik ble det f.eks til at det å være en spanjol nærmest ble ensbetydende med det å være katolikk. Det å være nordmann har nærmest vært ensbetydende med det å være (luthersk) kristen. Statsborgerskap og religionstilhørighet har nærmest vært to sider av samme sak i menneskers identitet.

Kombinasjon av politikk og religion i statsapparatet har sikkert gitt store taktiske fordeler i administrasjonen og kontrollen i disse nasjonene, samt i posisjoneringen i forhold til fiendtlige nasjoner, men det har tidvis også bydd på enorm forfølgelse og kvelning av sann kristendom. Inkvisisjon er et tydelig eksempel som jeg tør påstå i stor grad ble muliggjort gjennom katolsk statsreligion. Sammenblandingen av politisk og religiøs makt har gjennom historien vist seg å ha mange uheldige konsekvenser.

Her i Norge har vi altså inntil nylig også hatt en statsreligion. Jeg må selvsagt poengtere at framferden til den evangelisk-lutherske statsreligion her til lands, i alle fall de siste tiårene, på ingen måte kan sammenlignes med de brutale forfølgelser av ”kjettere” og annerledestroende som har preget statskirker i andre land og i tidligere tider! Jeg må også i samme åndedrag få nevne at jeg har ingenting personlig mot mange gode og sanne kristne brødre som har sine jobber som f.eks prester i statskirken og oppriktig ønsker å forkynne evangeliet for at mennesker skal bli frelst! Jeg er uenig i mangt som statskirken står for og selve systemet, men vet at det er mange oppriktige kristne i det systemet som ønsker å tjene Gud og som også gjør det, snarere på tross av enn på grunn av systemet.

På grunn av at vi har hatt en statsreligion også i Norge kan det virke som vi kristne her til lands på enkelte områder har gjort oss litt avhengige av offentlige og verdslige myndigheter for opplæring i og delvis også utøvelse av den kristne tro. Vi har lent oss litt tilbake og ”stolt” på at staten delvis har tatt seg av noe av den kristne oppfostringen f.eks gjennom kristendomsundervisning i den offentlige skolen. Vi som kristne må imidlertid være klar på at den kristne opplæringen IKKE primært er oppgaven til staten, kommunen, det offentlige eller andre verdslige myndigheter! Det er VÅR oppgave som gjenfødte enkeltkristne og som kristen menighet! Vi må se ansvaret vi har for å oppdra og opplære våre barn og andre mennesker i den kristne tro i private arenaer. Først og fremst i hjemmet og dernest i menigheten. Jeg er overbevist om at mange selvsagt ser dette ansvaret. Vi kan ikke ha kristendomsfaget i den offentlige skole eller annen offentlig og statlig religionsoppdragelse som en slags ”sovepute” for at barna våre skal oppdras og opplæres til å kjenne Jesus. Vi som kristne er ikke avhengige av staten for at evangeliet skal gå fram. Vi er avhengige av Jesus!

Jeg vil tillate meg å sitere Svein Magne Harnes i ett innlegg han har i denne tråden. Syntes det var svært treffende: ”Det blir på en måte patetisk å se norske prelater uroe seg over tapte skanser - som om kristen tro skulle være et statlig foretak opprettholdt gjennom embeder, bevilgninger, politiske strukturer, maktkamp og hersketeknikker.”

Jeg finner mye sant i denne formuleringen av Svein Magne. Kristen tro og menighetsliv er ikke et statlig foretak som skal styres og finansieres av det offentlige (som består av mange ikke-kristne mennesker.) Menigheten, som består av gjenfødte kristne mennesker (ikke nødvendigvis mennesker som kun i egenskap av barnedåp og stasborgerskap defineres som kristne) har livets rett og virker uavhengig av statlig og verdslig makt, men helt avhengig av Gud! Menigheten har ikke kongen, presidenten eller paven som overhode, men den har Kristus! Ei heller er det grunnloven som gir menigheten retten og muligheten til å leve, men Guds ord! Menigheten skylder ikke mennesker eller menneskelige ordninger sin eksistens, men Gud og Jesu Kristi offerdød på korset!

Vi troende, både som enkeltkristne og som kollektiv menighet har fått vårt oppdrag fra Herren Jesus Kristus. Det oppdraget gjelder uavhengig av om man bor i et land med statsreligion eller ei og uansett om landet av enkelte defineres som ”kristent” eller ikke. Det oppdraget er det vi som kristne som har ansvaret for, ikke ikke-kristne! Oppdraget lyder som følger:

”Og han sa til dem:Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.” Markus 16:15-16

Den moralske og åndelige situasjonen i landet vårt og verden for øvrig blir verre og verre! Det er også forutsagt i Guds ord og burde således ikke overraske oss som kristne. (2 Pet 3:3-4, 2 Tim 3:1-5.) Vår respons som troende på dette tror jeg ikke burde være å bruke tid og energi på å opprettholde eller søke nye allianser og kompromiss mellom menigheten og verdslige/politiske maktapparater. Jeg tror ikke den tilnærmingen vil fremme Guds rikes sak. Vi burde gjøre som Ordet sier, nemlig drive misjon og opplære mennesker i den kristne tro!

Gud velsigne deg som leser!

M.v.h Trond Hanshus

Kommentar #27

Anders Garbom Backe

9 innlegg  12 kommentarer

En felles fremtid

Publisert over 7 år siden

Flott innlegg, Eyvind Skeie!

Jeg har skrevet et lite svar til deg og til de som i kommentarfeltet fortsatt uttrykker bekymring. Det har jeg kalt "En felles fremtid?" og er publisert på humanistbloggen tankeferd.no

Håper du/dere vil ta deg tid til å lese, og så håper jeg på ytterligere livssynslikestilling og en felles fremtid!

Kommentar #28

Vegar Mikalsen

3 innlegg  8 kommentarer

Bra skrevet!

Publisert rundt 7 år siden
Takk! Dette var veldig bra skrevet. Tror det er viktig at vi ikke hviler for mye på at staten og det offentlige rom skal legge alt til rette. Men jeg lurer litt på hva Torill legger i begrepet "ånds-høvdinger." Er det mennesker som har et ekstra sterkt forhold til Ånden, eller har et slags VIP? Eller hva menes med dette? Må si at begrepet høres veldig formelt og eksklusivt ut. De må være flinke og gode kristne de som er ånds-høvdinger.
Kommentar #29

Peder M.I. Liland

9 innlegg  385 kommentarer

Flott sagt - men praktiseres det ?

Publisert rundt 7 år siden
Eyvind Skeie. Gå til den siterte teksten.
Legg bak deg din bekymring og dine frustrasjoner over den tapte enhetskulturen! Være heler glad for at keiser Konstantins gedigne maktmisbruk av kristendommen endelig ser ut til å være over. Så kan du gå ut i det norske fellesrommet og gi ditt bidrag med fornyet glede. Det er bruk for deg for at Kristus skal være synlig mellom menneskene!

Det norske fellesrommet er blitt forsøkt definert i mer klarere og politisk praktiserbare vendinger av utvalget for tros- og livsynspolitikk.

Det forsøker spesielt å gjøre bruk av prinsippene om aktiv tilrettelegging og likebehandling, prinsippene nr 4 og 5 i listen over de  totalt 8(se: regjeringen.no...).

La oss peke på ett aktuelt eksempel: Sjømannsmisjonen som betjener norske i utlandet, mottar en god del offentlige midler, som ut fra disse prinsippene bør skape en ny åpenhet. Skeie har med rette poengtert kravet om å sikre et norsk FELLESROM.

For enkelte oppleves sjømannsmisjonen som alt annet enn et fellesrom. Nylig fikk en ung mann med bred og god erfaring også i utenlandsoppdrag, avvist sin søknad om å blir vurdert til en assistentjobb ved en sjømannskirke i utlandet. Begrunnelsen er enkel og klar: han er medlem av en norsk baptistmenighet.  Evangeliske kristne med en annen konfesjonell identitet enn den evangelisk-lutherske "Norges Folkekirke" faller utenfor Skeies "FELLESROM". Dermed er også "folkekirke" nærmest en tilsnikelse, for ikke å snakke om den frekvente bruken av betegnelsen "Kirken" om denne i verdensmålestokk knøttlille oppfinnelsen av et kirkesamfunn fra 1537.

Det gjenstår en god del før de nevnte prinsippene nr 4 og 5 er ført ut i praksis, i alle fall innen det nevnte eksemplet, som ellers er svært så prektig: Sjømannsmisjonen.

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
5 dager siden / 2742 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
28 dager siden / 1884 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
2 dager siden / 1210 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
8 dager siden / 996 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
30 dager siden / 686 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
13 dager siden / 617 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere