Verdidebatt

Ateismens letthet

Bjørn Stærks fortelling viser hvor forbausende lett veien fra Gudstro til ateisme kan være og at en også som voksen synes å mene at tro på Den Treenige Gud i bunn og grunn skyldes mangel på kunnskap.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Erling Rimehaug har i Vårt Land 5.januar en oppsummering av debatten i kjølvannet av Bjørn Stærks beskrivelse av konservative kristne. I denne artikkelen henviser Rimehaug til kommentarer jeg la ut på Twitter. Det medfører behov for et litt lengre resonnement fra min side.

Rimehaug skriver: «For hans (Stærks) egen del førte kravet om å ta Bibelen på alvor til at han forkastet troen. Han fikk ikke det som sto der til henge intellektuelt sammen. Nå definerer pastorsønnen seg som ateist.» Denne erkjennelsen kom Stærk frem til som 16-åring etter en diskusjon og etterfølgende refleksjon. Den korte veien fra bastant Gudstro til ateisme som Stærk beskriver, er i seg selv en interessant observasjon. Fra mitt perspektiv er det enda mer interessant å registrere den letthet som Stærk og andre ateister, som f.eks. Fragell og Gule, fortsetter å resonnere om religiøs tro generelt og kristen tro spesielt. Det kan faktisk virke som de fortsatt lever i 16-åringens vurdering av forholdet mellom fornuft, intellektuell redelighet og religiøs tro og livstolkning.

Det er mange av oss som kan gjenkjenne 16-åringens spørsmål knyttet til intellektuell redelighet og kristen tro. Da jeg vokste opp i Asker på 1960-tallet, var vi en liten minoritet som tilhørte Skolelaget og som levde i disse diskusjonene i ulike varianter gjennom hele skoletiden. Noen av oss holdt fast ved troen, noen forlot den og andre beholdt tilknytningen til kirken uten å ha en høy aktivitet.

For noen av oss som beholdt troen, ble det avgjørende at vi møtte teologer og kirkelig praksis som var åpen for tidens debatt og vitenskapelige innsikter, hadde høyt intellektuelt nivå og formulerte kristendommen og troens kjerne. Noen viktige personer for meg ble generalsekretærene Leif Michelsen og Einar Solli i lagsbevegelsen med den sterke forkynnelsen av lov og evangelium, daværende hjelpeprest i Asker, Sigurd Osberg, som tok seg tid til bibelgruppe om moderne teologi med oss, samfunnsbevisste kristne som Otto Hauglin og Nils Johan Lavik og intellektuelle kapasiteter som Per Lønning og Hallvard Rieber-Mohn.

Felles for alle disse er at de tok Bibelen på alvor, samtidig som de ga andre svar enn å forskanse seg i bokstavtroskap. Å tro på Gud og den inkarnerte, korsfestede og oppstandne Jesus Kristus vil alltid kreve et sprang som mekanistisk rasjonalitet ikke kan akseptere. Men at det skulle være intellektuelt umulig å tro på den treenige Gud og den kristne tros kjerne, er noe ganske annet. Derfor blir det så viktig å frigjøre ikke minst unge mennesker fra falske anstøt for troen. Derfor er det synd at Bjørn Stærk ikke den gangen også fikk møte miljøer som kunne utfordret ham til å ta Bibelen på alvor på en annen måte enn det han var opplært til.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt